Kvinnegruppa Ottar har lagt ut en korrespondanse mellom seg og Klassekampen
på nettet. Vårt svar var i utganspunktet tiltenkt Ottar og ikke
allmenheten, og vi synes det ville ha vært alminnelig, grei folkeskikk å
spørre oss før brevet ble offentliggjort. Når det nå er blitt en nettaffære
av en internkorrespondanse, kunne det innby til at vi gikk flere
sjølkritiske og kritiske runder med Ottar på verdensveven, men vi tror ikke
det vil være særlig fruktbart sånn som Ottar oppfatter klimaet mellom
partene nå. Fra vår side er vi innstilt på å tine opp den frost som måtte
finnes. Vi gjentar vårt tilbud til Ottar om et oppklarende møte, og gjentar
også at Ottar og Ottar-medlemmer er velkomne til å skrive kommentarer og
debattinnlegg i Klassekampen. Slike vil bli behandlet på lik linje med
kommentarer og innlegg fra andre organisasjoner og enkeltpersoner. Vi vil
naturligvis også dekke Ottars virksomhet journalistisk så godt som vi får
høve til det.
Vi legger oss den kritikken vi har fått på minne, og skal bruke den som et
arbeidsredskap slik at liknende frontfastfrysing mellom organisasjoner og
Klassekampen ikke vil oppstå i framtida. Dette betyr ikke at vi ønsker å
frasi oss retten til å redigere avisa etter redaktørplakaten, med den
sjølstendighet og uavhengighet dette innebærer.
Noen få merknader må vi likevel få komme med. Ottar kritiserer at vi ikke
trykte en faglig kommentar av Vigdis Vollset og påstår at vi lyver når vi
sier at vi ikke mottok den. Men hvorfor i allverden skulle vi la være å
trykke en faglig kommentar av Vollset? Glipp i mottaket av stoff forekommer
i alle aviser, og dessverre også i Klassekampen. En eneste gang etter
redaktørskiftet høsten 1997 er vi blitt "dømt" i Pressens Faglige Utvalg.
Det gjaldt en sak reist av Håkon Stang som drev et asylmottak ved Halden.
Vi ville aldri ha blitt felt dersom vi hadde trykt et tilsvar der Stang
påklagde journalistikken vår. Og det ville vi naturligvis ha gjort, dersom
vi hadde fått innlegget (selv om vi var helt uenige i sak.) Stang påberopte
seg overfor PFU sendt telefaks m/kvittering. Vi fant aldri noen inkommen
faks. Konsekvensen ble alvorlig og glippen førte til et surt
prestisjenederlag for oss. Denne og andre lærdommer gjør at vi prøver alt
vi kan å minimalisere glipp. Men sikre kan vi aldri bli, og e-postsystemets
vaklevorenhet utgjør et nytt, praktisk problem.
Vi har i praktisk arbeide vist spesiell velvilje overfor Ottar ved å la
organisasjonen få låne bilder vederlagsfritt fra fotoarkivet vårt til bruk
i sitt magasin. Vi har også sett gjennom fingrene med at Ottar uten å
spørre om tillatelse først har trykt opp en rekke artikler fra Klassekampen
i hefter som har vært solgt til inntekt for organisasjonen. Tilbudet om lån
av bilder står ved lag, og klippe skal Ottar få så mye som ønskes (det tar
vi jo som et tegn på at Klassekampen har noe å tilby som er viktig for
Ottar). Men vi fortusetter da at vanlig prosedyre med å spørre først og
klippe etterpå blir fulgt.
Vi er altså ikke ute etter å antagonisere motsetninger som har oppstått og
måtte oppstå. Vi får leve med at Ottars ledere ved enkelte høve har en
antagoniserende stil, både når de møter en hard verden og en relativt mjuk
avis.
Det å legge på telefonrøret når en - subjektivt - opplever seg utsatt for
litt for mye uberettiget tilsnakk, anser vi som en menneskerett.
Stort sett lytter vi, og så skriver vi og trykker vi. Ut fra
formålsparagrafen har Klassekampen en grunnholding som sier at vi skal
kjempe mot kvinneundertrykking. I svært mange saker vil derfor Ottar og
avisa ha sammenfallende interesser. Vi håper og tror derfor at Ottar etter
å ha båst ut på nettet tenker seg om og opphever sin boikott av
Klassekampen.
Sissel Henriksen Jon Michelet
kvinnepolitisk ansvarlig redaktør
This archive was generated by hypermail 2b29 : Fri Jan 14 2000 - 15:39:40 MET