At 14:14 17.11.99 +0100, Bror Wyller wrote:
>når man skal forsøke å ta dette opp på et seriøst plan, kan man neppe
>snakke om annet enn at dette er karrierekvinner som neppe skulle få
>forplante seg, eller noe slikt, komme med slike dumme slag under beltestedet.
>Men noe ondt må til av og til, der de soler seg i sin egen sødme, går på
>kafé og bare skal bli beundret, tre av disse har jeg møtt, umulig å snakke
>med, Beate Nossum, hu der berta i Dagsavisen, og Helle Vaagland, de er
>representanter for en dum kvinnekultur som ikke har noe med likestilling å
>gjøre, kvinner som bare har karriere og dollar i blikket, hva skal vi med dem.
Sjøl om jeg synes dette er overspent og prega av Wyllers personlige
opplevelser, mener jeg at han har et poeng. Det har vært en del kritiske
røster i debatten om de to norske bøkene Råtekst og Matriark, men kritikken
har stort sett gått på politiske linjer; at damene bak prosjektet står for
en individ-feminisme (det dreier seg om deg), ikke en kollektivt
orientert feminisme (vi må stå sammen for å forandre de undertrykkende
strukturene i samfunnet).
Denne kritikken er ikke tilstrekkelig. Etter å fulgt oppslagene
i media et par måneder, trer det fram for meg et mønster: De fleste av
frontfigurene for disse to prosjektene er rett og slett, og ganske banalt,
pinlig opptatt av å promotere SEG SJØL. Oppstæsja, poserende,
karriere-orientert. Siste omdreining av dette her lokalt i Trondheim er
frilansjournalist Margunn Grønn (medforfatter i RåTekst og innsender av et
innlegg i KK nylig med relativt uklar polemikk mot Matriark-folkene
-- som forsåvidt er like sjølpromoterings-fikserte). Hun greidde det
mesterstykke i Adresseavisens siste søndagsbilag å få ei helside hvor hun
"portretterte" ei venninne OG SEG SJØL(!) - et oppslag med svært bilde av begge
som dreidde seg om hvor festlig og moderne det nå er for DE TO å være
trøndere i det pulserende og urbane Oslo. Grenseløst interessant for alle
oss andre.
Vi står altså ikke bare overfor individ-feminisme som politisk *linje*, men i
tillegg en kvalmende sjøl-iscenesetting av de enkelte prosjektdeltakere -- en egotripp/CV/TV/karriere/Oslo/trend/tryne-greie som for meg gjør disse
bøkene uinteressante.
Trond Andresen
This archive was generated by hypermail 2b29 : Thu Jan 13 2000 - 15:17:40 MET