Sosiologen Zygmunt Baumann har treffende gjort oppmerksom på, at mange i
tiden 1939-45 og umiddelbart etter 1945 oppdaget at det var langt mer grunn
til å frykte de lydige og evig lystrende enn de ulydige og kritiske. Dette
er i dag for lengst glemt av de fleste, og den herskende "ledelsesfilosofi"
og lederkultur minner fremfor noe om det totalitære maskineri som er
beskrevet hos Kafka og som en finner i alle byråkratier, hvaenten det
dreier seg om det nazistiske, de stalinistiske eller de nåværende
pseudodemokratiske i senkapitalistiske statsapparater, overnasjonale
institusjoner og flernasjonale gigantselskaper. Vår tid er mer
autoritetstro, ja autoritetstilbedende enn noen tid siden 1945.
Autoritetene som bare ytterst få lenger tør stille kritisk spørsmålstegn
ved skjuler seg i dag bak navn som "markedet", "finanskretser", "den
internasjonale opininon", de forkler seg som upersonlige makter,
udiskutabel "utvikling" og uforanderlig skjebne. De skjebnesvangre
konsekvenser herav lar seg snart ikke lenger skjule for almuen, selv ikke
med nåtidens manipulasjonsindustri i absolutt høygir.
Det skrekkinnjagende ved fenomener som Auschwitz, Gulag osv. er netopp, at
man som kritisk individ hver dag støter på forhold som forteller en at
disse fenomenene ikke var engangsfenomener, at de er mer aktuelle enn
noensinne, og at det ikke mangler på mennesker som med fryd vil bli vår
tids villige tjenere og tjenerinner for slike og verre systemer.
Demokratiet gjør i dag alt annet enn å leve i beste velgående, og både den
tekniske og den kulturelle utviklingen formes mer og mer i retning av å
skape de beste forutsetninger for realisering av totalitære
skrekkscenarier. Grunnspørsmålet i vår tid er på mange måter: hvor rike
skal de rike bli før de er tilfreds? Hvor mye skal sultende og fattige
pines og utstøtes før de rike og mektige føler seg mette? Hvor mye skal de
som er fratatt ordet trampes og forhånes før maktas arrogante kannibaler
blir fornøyd? Og svaret som de gir oss er: det finnes ikke grenser...ikke
engang når Røkke kan forbruke hele Norges resterende oljebeholdning i ett
båtrace på få sekunder, ikke engang når han kan bygge en hytte som fyller
opp hele Hardangervidda vil han være tilfredsstillet...
Erich Honecker, DDRs siste overmonopolbyråkrat, hadde en vinkjeller som
rommet så mye vin, at han ikke kunne drukket den opp om så han og hele hans
slekt hadde drukket tett 24 timer i døgnet hele livet. Tormod Hermansen og
hans svenske direktørkollega og alle deres klassefeller verden over er like
grenseløst stormannsgale, begjærlige og umettelige og de lir av en like
bunnløs mangel på menneskelig moral. Enda mer asosiale enn fortidens Marie
Antoinette som spurgte hvorfor de sultende ikke spiste kaker, når de ikke
hadde brød, hevder de med dyp selvfølelse å være tusener av ganger mer verd
enn vanlige dødelige, hevder de å være grenseløst kolossale overmennesker i
forhold til oss andre forsvinnende undermennesker.
En demokratisk innstilling?
Virkelige genier har aldri vært kravstore som disse tomme maktmenneskene.
Vh. Karsten Johansen
This archive was generated by hypermail 2b29 : Thu Jan 13 2000 - 15:17:24 MET