Innlegg i Klassekampen, juni 1994
I innlegget "Ufarlig nasjonalisme" (KK 14/6-1995) kritiserer Gro Braathen bl.a. min kommentar om emnet (KK 8/6). GB's poeng er for å si det enkelt at når jeg forsvarer innbyggere av staten Norge sin rett til å bestemme over eget territorium, så må jeg nødvendigvis være mot at folk med andre språk og tradisjoner kommer hit. Dette er feil, og det skal godt gjøres å oppfatte min kommentar slik når man leser den i sin helhet. Jeg er for en langt mer human og liberal innvandringspolitikk enn den Norge fører i dag.
Men samtidig så ønsker jeg at man skal forsvare det enkelte lands rett til å fatte beslutninger som angår befolkninga som bor der. I et land med innslag av andre nasjonaliteter betyr dette at disse også skal delta i beslutningsprosessene. Dette er sjølsagt ikke problemfritt (språk, kultur etc.), men problemer er til for å løses, og de kan ikke brukes for å rettferdiggjøre dagens statlige rasisme.
GB sier: "Inntrykket jeg får av dem som så ivrig forsvarer den 'progressive' nasjonalismen, er at de må være de de mest fanatisk hengivne nasjonalistene av alle." Hun trekker meningsmotstandere etter håret, slår dem i hartkorn med fulle rasistiske nordmenn som hun traff på toget under OL, og så konkluderer hun med det "inntrykk" hun har av "nasjonalistene". Hva med i stedet å ta mer utgangspunkt i det jeg faktisk skreiv? Hva med litt presisjon?
For GB er antirasisme utelukkende et spørsmål om å bekjempe fordomsfulle nordmenn sine holdninger. Hun ser lett og lekende bort fra det som var hovedpoenget i min kommentar: En advarsel mot den internasjonale kapitalismens offensiv for å rive ned alle eksisterende strukturer, tradisjoner og arenaer for demokrati og sjølbestemmelse, blant disse ikke minst de best fungerende nasjonalstatene (i motsetning til GB så har jeg ingen sans for en slags masochistisk omvendt rasisme hvor man skal late som om de verdifulle sidene ved norsk samfunnsliv ikke finnes, bare for å bevise hvor umåtelig antinasjonal og "internasjonalistisk" man er).
For meg er den viktigste årsak til rasisme de økonomiske forhold som driver folk på flukt fra der de helst hadde ønsket å leve, og som stenger dem ute fra arbeidsmarkedet der de flykter til. Når arbeidsløsheten er høy, vil folk lete etter syndebukker, dette er den ubehagelige virkelighet vi må forholde oss til.
En antirasisme som begrenser seg til å moralisere over symptomene på en verdensøkonomi og verdensorden i oppløsning, har begrenset virkning. Det er ille at noen antirasister ser det som sin oppgave å angripe andre som mener at en grunnleggende betingelse for å gjøre noe med rasismen er at folkene verden over får lokal og nasjonal kontroll over sine egne liv, ressurser og områder.