kronikk i Klassekampen juli 1993
Troen på fornuft og framskritt er ute for tida. En av dem som forsvarer 80-tallets "ikke-utopiske, relativistiske generasjon" er Thomas Hylland Eriksen (THE). I Klassekampen 10. juli angriper han marxister og andre venstrerevolusjonære: "Utopiske prosjekter som tok sikte på å løse alle slags politiske problemer har forlengst vist seg å være livsfarlige, bokstavelig talt". Han avgrenser seg mot "en klokkertro pa fremskritt som det er liten grunn til å regne med", og legger til at "historien er uten moral og retning".
Opp mot dette holder han fram "relativismen" som for det første betyr å bare ta stilling i enkeltsaker, altså ikke kjempe for alternative samfunnsordninger. Den andre del av relativismen er den individuelle frihet ( å "realisere seg selv på egne premisser" i følge THE).
THE gjør det lett for seg sjøl med et par forvrengninger av marxismen som han så kan gå løs på. Et eksempel er "(marxistene mener at) verdens fattigdom.. skyldes .. onde menneskers hensikter". Jeg lar det ligge i denne omgang.
Han reagerer på et ironisk innlegg fra meg den 22. juni om den ideologiske bagasje som noen fra 80-tallsgenerasjonen (av meg spøkefullt kalt 86'erne) drar med seg inn i 90-tallet. Det vi likevel ser ut til å være enige om, er at "tidsånden" skifter, og at vi har hatt to markante, sterkt ideologisk pregede epoker i nyere tid: Først en radikal og kollektivistisk ("68'erne"), så en anti-sosialistisk og individ-orientert ("86'erne").
De siste årene har det vært fritt fram i media for intens gransking av 68'ernes hjerter og hjerner. Nå er også 86-bølgen kommet så mye på avstand at en tilsvarende kritisk gransking av dette fenomenet kan være nyttig. En side ved 86-bølgen har allerede fått kritisk oppmerksomhet: de vulgære ego- og banksjef-typene, jappene med fallskjermene og Mercedesene. Men epoken hadde også sine intellektuelle, sine ideologiprodusenter. De har fram til denne dag utfoldet sitt åndsliv forholdsvis uimotsagt, til dels også i denne avisa. Det fører til at de fortsatt har stor ideologisk autoritet. Jeg påstår at den er ufortjent.
La meg noen flere eksempler på 80-talls-ideologi, denne gang (overraskende) fra et intervju med forfatter og RV'er Thorvald Steen i Ny Tid 9. juli. I forbindelse med sammenbruddet både i Øst-Europa og Latin-Amerika sier han "Hva kunne krisene ha til felles? ... det feilaktige i å tro på fornuften og framskrittet. Mennesker som trodde på fornuften og vitenskapen, at det ville kunne skape bedre forhold for alle, trodde samtidig på menneskets gode vilje. For meg er det like feilaktig som å tro på den onde vilje." Steen betrakter "Opplysningstiden .. (med) .. troen på fakta, på grunnlover og frihet" som et tilbakelagt stadium, og konstaterer ganske enkelt at vår samtid er "kaotisk".
Skal vi diskutere "fornuft", "framskritt", "opplysning" og "vitenskap" må vi først bli enige om hva vi mener med begrepene. Dette fordi 86-ideologene i praksis (uten å klargjøre det) sidestiller "fornuft" (eller "rasjonalitet") med en naiv og skråsikker utviklingsoptimisme, bygget på en "logikk" som ignorerer alt som ikke passer med skjemaet, f.eks. menneskelige følelser og kulturelle faktorer.
De sidestiller "opplysningstanken" med støtte til offentlig styrt ensretting og propaganda. Og de reduserer "vitenskap" til virksomheten til endimensjonale menn som gir pokker i miljøet, kriger og fattigdom bare de kan få leke seg og gjøre karriere med stjernekrig, bioteknologi og kjernekraftverk.
På et sånt grunnlag er det ikke vanskelig å mobilisere motvilje mot disse begrepene. Men ved å forvrenge ord som "fornuft" og "framskritt" til det absurde, ødelegger man språket. Meningsfylt diskusjon og konklusjon, innrettet på å forandre samfunnet og verden, blir derfor umulig. Og når man knytter noe negativt til begrepene "opplysning" og "vitenskap", gjenstår alternativene mystisisme og nyreligiøsitet, sjølopptatthet, samfunnsmessig pessimisme og handlingslammelse (men det lille velbergede intellektuelle mindretall i verden kan jo da trøste seg med "selvrealisering").
Den 86-intellektuelle vil si at volden f.eks. i Jugoslavia primært skyldes menneskets irrasjonelle natur: Like under vår siviliserte overflate ligger DYRET. Etter 40 år med autoritært kommunistisk Tito-styre ble lokket tatt av en trykkoker som hele tida hadde boblet med etnisk hat og traumer etter 2. verdenskrig. Menneskenaturen får nå utfoldeseg i all sin gru. Den 86-intellektuelle er pessimist: "Sånn er det bare".
Den dogmatiske 68'er (undertegnede) vil si at volden i Jugoslavia primært skyldes en langvarig og etterhvert desperat økonomisk krise. Når folk levde i fred med hverandre i 40 år - tross arven fra 2. verdenskrig og blandet etnisk befolkning - var det IKKE i hovedsak på grunn av Tito-styrets lokk på kjelen, men fordi folk hadde arbeid, bolig, helsestell og barna deres hadde skolegang, og at det gikk sånn noenlunde framover. Men når forutsetningene for et noenlunde verdig liv har forsvunnet og vært borte lenge, da vil sjølsagt gamle sår åpnes, og etnisk hat blusse opp. (Denne betraktningsmåten er hva marxistene kaller historisk-materialistisk, og sjølsagt fullstendig ubrukelig i vår fragmenterte, kaotiske, postmoderne, post-industrielle osv. tid!).
En marxist vil si at en viktig årsak til dagens verdensomspennende folkelige pessimisme, forvirring og handlingslammelse er kombinasjonen av økonomisk depresjon og det totale sammenbrudd for en troverdig visjon for et bedre samfunn. Den 86-intellektuelle sier "Glem det, utopier er livsfarlige. Livet er kort nok som det er - et glass årgangsvin til?". Marxisten svarer "Vi må skape et fornyet alternativ til kapitalismen ved å lære av de feil som er gjort - det går ingen vei utenom". Den 86- intellektuelle gjesper, og ser elegant bort fra det enkle faktum at de siste 10 år har det dødd langt flere mennesker på grunn av rå kapitalisme enn det noen av de mest mislykkede "utopiene" kan lastes for (Stalin, Mao, Pol Pot).
THE definerer åttitallsgenerasjonen som "nordmenn som enten skaffet seg eller droppet ut av en høyere utdanning på åttitallet". Altså samfunnets intellektuelle mellomsjikt, som KAN gjøre karriere opp i eliten, eller havne nede i den grå hop. Det er ikke noe nytt i historien at dette sjiktet (som jeg sjøl tilhører) er svært tilpasningsdyktig. Ved oppsving for radikale, samfunnsomveltende strømninger, går mange av dem i spissen og jobber hardt og idealistisk for "saka". Da er de i visse situasjoner en avgjørende faktor i samfunnsutviklinga. Men når mismotet og nederlagsstemningen sprer seg i massene, velger mange intellektuelle åndfullheten, estetikken, "livsleden" og de dype pessimistiske tanker om dyret i oss alle. Makthaverne - som hater marxistiske og opprørske intellektuelle, men liker den åndfulle varianten - hegner i slike tider om de intellektuelle, men med diskresjon og med betydelig lengde på halsbåndet, for knapt noe er viktigere for de åndfulle enn illusjonen om egen uavhengighet. Historien gjentar seg.