Denne kommentaren sto i opprinnelig i Klassekampen 22. juni 1993. Den er noe revidert.
Det har vært skrevet mye om de berømmelige 68'erne. La oss se bort fra alle posørene i Oslo-gryta med ja til EU-standpunkt og 350.000 i årslønn som nå finner de dekorativt å kalle seg "68'ere", men som ikke løfta en finger i hine harde dager.
Da gjenstår de som var rundt 20 år gamle i 1970 og som virkelig laga opprør og spetakkel den gangen. En riktigere betegnelse er altså "70'ere". Det merkelige er at på tross av uhyre sterk politisk motvind i åtti-åra, har mange av disse røde holdt koken. Dette må ha noe med psykologi gjøre. Når du er mellom 20 og 30 år er du fortsatt "flytende" når det gjelder politikk og livssyn. Når du er blitt tretti har innholdet i skallen stivna: Du har fått ditt livssyn og valgt ditt politiske ståsted. Det politiske innhold i 70'ernes hoder stivna (heldigvis) før de grufulle 80-åra satte inn. 70'erne er derfor seigliva!
Dessverre virker dette også for de som vi kan kalle "86'erne"; de som var mellom 20 og 30 år i 1986. For dem stivna smelten i skallen i den verste jappetida. Hjælpe meg. Svært mange av dem vil ha en lang og betydningsfull karriere foran seg. Dermed må 90-tallets radikale, rødgrønne ungdomsopprør holde ut med alt for mange sein-jappete 30-40-åringer i Dagsrevy og Dagblad, med oversize-dress og vinsmaking, drakt og perlekjede, the Economist, markedets usynlige hånd, Volvat-senteret, Time Manager, "Lær av Japan", "Skal Norge bli et nytt Albania", "Nisseluen langt ned over nesen".
Og verre vil det bli. Husk at det er en tidsforsinkelsesmekanisme ute og går. De vil stige i gradene i sine respektive jobber og få stadig større innflytelse. 86-kullet fra BI, med blussende kinn og vekkelsestro på markedsliberalismen. Tenk deg for eksempel hva denne generasjonen vil begå når det gjelder hjernedød reklame og markedsføring på 90-tallet og etter tusenårsskiftet..
En annen type 86'ere gjør seg mer og mer gjeldende i kulturlivet. Variant (a) i denne gruppa er 80-tallets trette og bleke Europeiske unge døde som forfatter sjelfulle bøker fulle av "nu", "efter" og "ideologienes død". De blir stadig mer trette, bleke og geniale, fordi de nå er blitt 35 i stedet for 25.
Variant (b) minner sterkt om (a) i språk og tro på egen genialitet, men har som sitt varemerke å være "unge og heftige" i stedet for livstrette. De er "samfunnskritiske", men på et svært åndelig og elevert plan, og understreker omhyggelig at de tar avstand fra foreldede begreper som klassekamp og sosialisme. På samme måte som ML'erne hadde sin egen språklige subkultur på 70-tallet, så har de sine egne in-uttrykk som de flittig omgir seg med: Sivilisasjonskritikk, moderniteten, dekonstruksjon. Dessuten er mange av dem er VEEELDIG digitale, og snakker ustoppelig om Internett.
I år 2005, på tross av 300.000 arbeidsløse, høl i ozonlaget og store deler av det private næringsliv på felgen, vil disse folka prege media- og kulturbildet med sine åndfullheter og sitt livssyn. Stønn.