Dette står på side 22 i Aftenposten 1. mars.
Trond Andresen
****************
INSTITUTTLEDERE BØR FORTSATT VELGES
I følge oppslag i Aftenposten 13. februar vil statsråd Giske avskaffe
ordningen med at instituttene velger sin egen leder, og i stedet ha et
system hvor instituttlederen oppnevnes av rektor/styre. I fjor hadde vi en
stor diskusjon om Mjøs-utvalgets innstilling, og vi var mange som pustet
lettet ut da vi fikk høre at Giske går inn for fortsatt valg på rektor, og
fortsatt styreflertall bestående av valgte ansatte ved det aktuelle
universitet. Det kom derfor overraskende når han nylig kunngjorde at
instituttlederne ikke lenger skal velges, men oppnevnes -- noe som ikke var
tema under Mjøs-diskusjonen i fjor.
Det burde det ha vært, for en slik reform er mer dramatisk enn for eksempel
å avskaffe valg på rektor. Giske vil ha bedre forskning og undervisning, men
hans medisin er feil. Instituttet er den viktigste enheten ved et
universitetet. Man gjør bare vondt verre ved å nekte instituttets personale
å velge sin egen leder, men i stedet påtvinge dem en fra oven. I den grad
det er dårlig ledelse ved et gitt institutt (de færreste, hvis jeg skal
dømme ut fra NTNU), så løses dette ved opplæring av - i verste fall nyvalg
på - instituttleder, og ved at administrasjonen trer støttende til i
bestemte saker. Bedre forskning og undervisning får man ved å skape
entusiasme og utløse kreativitet blant kollegene. En valgt leder som kjenner
instituttet og kollegene godt er en nødvendig - om ikke tilstrekkelig -
forutsetning for dette. Handlekraft og sterk ledelse ( i ordenes positive,
ikke byråkratiske, betydning) oppnås best med ledere som kan påberope seg at
"jeg er en av dere og dere valgte meg til denne oppgaven".
Noen institutter plages med vanskelige person- eller faglige konflikter.
Slikt følger med på lasset ved et universitet - det består av
individualister med frihet, på godt og vondt. Det utgjør baksiden av den
medalje hvis forside er undervisning og forskning på toppnivå. Vil man ha
forsiden, så følger uungåelig baksiden med - det finnes ikke noe
trylleformular her. Veien å gå er bedre opplæring av valgte ledere, bl.a. i
å forstå den sosialpsykologi som gjelder i grupper av akdemikere.
Noen mener det er et problem at ledervervet går på omgang fordi jobben ikke
er populær. For det første kan lønns- og arbeidsvilkår for valgte
instituttledere forbedres. For det andre er min erfaring at de beste ledere
ofte er de som i utgangspunktet ikke har særlig lyst. Men de tar vervet som
en del av en felles dugnad, og når de først har sagt ja, gjør de en
samvittighetsfull og god jobb. Når de er ferdig trer en ny kollega inn.
Denne rotasjonen er sjelden noe problem.
Dette med å velge ledere blant likemennn(-kvinner), og så gå tilbake til sin
faglige jobb etter en periode, burde faktisk vært et demokratisk forbilde
for organisering av arbeids- og organisasjonsliv i det øvrige samfunn! Jeg
håper at Giskes utspill på dette feltet er en glipp. Det rimer svært dårlig
med de øvrige standpunkter han har signalisert før Stortingets behandling av
den kommende melding om høyere utdanning.
Trond Andresen
Kollegiemedlem NTNU
This archive was generated by hypermail 2.1.2 : 20-12-01 MET