Dette står på side 3 i Dagbladet i dag, 19/2.
Trond Andresen
>Styring på universitetene
>
>Av Øyvind Østerud
>
>I debatten om reformer av høyere utdanning og forskning, er det foreslått å
>avskaffe den akademiske selvforvaltningen av grunnenhetene ved universitet
>og høyskoler. Departement og statsråd overveier å erstatte kollegialt valgte
>instituttbestyrere med direktører tilsatt av den sentrale ledelsen. Det har
>vært hevdet at den eksisterende ordningen gir svak styring og at
>bestyrerjobben er lite attraktiv. Endringsforslaget kan få store og
>utilsiktede konsekvenser. Det er grunn til å be departementet om å tenke seg
>om før saken går til Stortinget.
>
>Mange norske universitetsmiljøer sliter unødig tungt, men dette har lite
>eller ingenting med styringsordningen å gjøre. Det viktigste i dagens
>situasjon er å stimulere til innsats, faglig engasjement og best mulig
>kvalitet på forskning og undervisning. Det er umulig å få til dette uten å
>styrke de kollektive institusjonene og den lagånden som finnes, og uten å
>gjøre universitetskarriere og fagmiljø tiltrekkende for unge talenter. Da er
>grepet med eksternt ansatte direktører lite velegnet. Dette innebærer
>snarere et forsøk på å styre og kontrollere fagmiljøene mot hårene, til
>irritasjon og motstand. På et universitetsinstitutt vil slik styring i beste
>fall være fåfengt, i verste fall direkte nedbrytende.
>
>Det ligger en grunnleggende misforståelse bak slike styringsideer. Et vitalt
>fagmiljø lar seg verken skape eller opprettholde ved hjelp av byråkratiske
>kontrollordninger. Slike ordninger vil tvert imot virke innsatslammende og
>motvirke søkningen av kvalifiserte og engasjerte forskere til
>universitetene. Fordi teknokratiseringen øker, vil den foreslåtte
>styringsordningen gjøre en universitetskarriere mindre forlokkende enn den
>allerede er blitt. Sviktende rekruttering til forskning og lærerstillinger i
>høyere utdanning er i dag hovedproblemet for Norge som kunnskapsnasjon.
>
>Dersom faglig ledelse skal ha legitimitet, må den springe ut av fagmiljøet
>selv. Det er et poeng å styrke faglig ledelse ved grunnenhetene, som
>departementet er opptatt av. Den konstruktive måten å gjøre dette på er å
>gjøre bestyrerstillingene mer attraktive for vitenskapelig ansatte. Det er
>svært enkelt. Det gjøres ved gode muligheter til forskningsassistanse for
>bestyrer, ekstra lønnstilskudd og gunstige forskningsterminer når
>bestyrerperioden er over. Slike reformer er allerede påbegynt, og mange
>steder virker de fint. En instituttledelse trenger handlingsrom for å kunne
>prioritere innsats innen forskning og undervisning, men det er
>ressurstilførsel som kan sikre et slikt handlingsrom, ikke en sentralt
>utpekt bestyrer.
>
>En instituttledelse skal også kunne gripe inn når noe eller noen fungerer
>dårlig, og her er tillit og faglig autoritet helt avgjørende. Uten slik
>kollegial oppslutning, vil styringsforsøk bli slag i luften.
>
>Feilen ved reformforslaget ligger i selve modellen for styring av miljøer
>for grunnforskning og forskningsbasert undervisning. Det fins selvsagt mange
>eksempler på bestyrere som har fylt oppgaven motstrebende og uten særlige
>kvalifikasjoner. Enkelte direktører av den nye typen vil sikkert også kunne
>fungere utmerket i fagmiljøet. Problemet er at en malplassert leder av den
>siste typen vil kunne gjøre atskillig mer skade enn den første, samtidig som
>spillerommet for kollegial korreksjon i neste periode vil mangle. Det er
>ingen som helst grunn til å tro at reformen vil styrke den faglige styringen
>på grunnnivå. Tvert imot vil reformen gi bestyrere med svakere autoritet
>innad.
>
>Det ligger gode hensikter og vilje til forbedring bak forslaget om ny
>styringsordning. Vi risikerer imidlertid at feil diagnose fører til en
>medisinering som forverrer pasientens tilstand. Norsk forskning og norske
>universiteter har ikke så mye å gå på at myndighetene bør ta sjansen på dette.
This archive was generated by hypermail 2.1.2 : 20-12-01 MET