Utveksling av synspunkt og meninger er viktig for meningsdannelse i et
demokrati. Utveksling av faste standpunkt med tilhørende stempling av
andres meninger og motiver er ikke egnet for å finne gode løsninger i en
komplisert virkelighet. Jeg synes det er en fin meningsutveksling med Truls.
Jo Elster er Robert K. Merton Professor of Social Science at Columbia
University og en annerkjent internasjonal norsk fagmann på sitt område. Som
det fremgår av tittelen har han et spesielt professorat i USA. Han vil være
et egnet eksternt medlem av NTNUs styre etter mitt syn. Kark er et
demagogisk eksempel på hva ekstern representasjon i et styre kan innebære.
Elster vil gi andre assosiasjoner. Symbolene vi bruker i debatten er
viktige. (Det var ikke Truls som brakte inn Kark.)
Synspunkt for øvrig er iblandet teksten fra Truls.
Advarsel: Innlegget er langt.
Tore R. Jørgensen
At 13:09 31.10.00 +0100, Truls Wyller wrote:
>Gjennom Tore Jørgensens svar blir det enda tydeligere at vi er enige om
>viktige målsetninger, men uenige om virkemidlene. På den annen side er det
>ikke helt tydelig for meg hva som egentlig er hans viktigste argument for å
>gå inn for eksternt styreflertall.
> Han ønsker - som meg - å verne om forskningens frihet.
Hva som er frihet er et springende punkt. Mitt syn er at forskere må gis
frihet under ansvar og med myndighet. Friheten er for meg primært knyttet
til det arbeidsområdet forskere er tilsatt for å arbeide med og som de har
kompetanse i og interesse for. De som finansierer forskningen er etter mitt
syn tjent med å ha forskere som arbeider innen en internasjonal fagkultur,
i dialog med andre og etter grunnleggende akademiske prinsipp som
intergitet, kvalitetssikring, ærlighet og frihet. Man er ikke tjent med
forskere som snakker "verden" etter munnen for å få penger til populistiske
prosjekt eller som gir politikere de svar de ber om. Dette forutsetter for
meg at forskere arbeider objektivt og ærlig med utfordringer samfunnet som
forskerne er en del av, står over for (ansvar). Fagmiljøet ved NTH endret
om lag 50% av sin faglige virksomhet for at Norge skulle møte utfordringene
i Nordsjøen, ikke etter pålegg, men fordi de hadde motiv og forståelse for
at deres misjon var å adressere tekniske utfordringer i det norske
samfunnet. I tillegg ble det etablert aktivitet i petroleumsteknologi i
kombinasjon av nye midler utenfra og intern dugnad. Myndigheten til å gi
forskningen et innhold med impulser fra en internasjonal forskningsverden
lå hos de enkelte forskningsmiljøene. NTHs fagmiljøer var pådrivere for å
bedre sikkerheten i Nordsjøen, mm. Forutsetningene for å ha frihet var til
stede: følt ansvar overfor samfunnet og myndighet.
Hovedutfordringen er etter mitt syn å gjenskape grunnlaget for
forskningsfrihet etter en periode fra 70-tallet hvor politisk styring og
detaljert planstyring ble definert å være ønsket og tjenelig for samfunnet.
Slik endring pågår i det private næringsliv. Det er på tide at
programstyringen, planstyringen og årlige mål/resultatorientert
budsjettering for forskningen endres til mer overføring av frie ressurser
til forskningsgrupper. Jeg tror det gir bedre utbytte av de ressurser som
brukes til forskning.
Jeg har imidlertid erfart at forskere selv klager over å måtte sende
søknader for alt de skal gjøre. På den andre siden klager de også når det
ikke er "demokratiske" søknadsprosesser med uhildet vurdering. Ønsker
egentlig forskere frihet med hva det innebærer eller ønsker de styring
siden de er tilhengere av å ha styringsredskapene ?
>Hittil har
>det hersket utstrakt enighet om at dette hensynet under ellers like forhold
>best ivaretas av kollegiale organer, dvs. av forskerfellesskap med visse
>felles akademiske normer. Utdannings-, forsknings- og andre samfunnsmessige
>hensyn har vært ivaretatt av politisk valgte organer. Slike hensyn mener
>imidlertid Jørgensen best ivaretas ikke av nasjonale organer, men av (et
>flertall) eksterne representanter i selve universitetsstyrene (som skal
>bidra til at ikke "universitetet bli(r) seg selv nok").
> Men dersom eksternt styreflertall skal være et middel til å styrke
>forskningens frihet, kan det bare være under helt andre forhold enn de vi
>har vært vant til. Det må koples sammen med en politisk og finansiell
>fristilling av universitetene. Og det er det jeg mener er en kombinasjon
>som verken tjener forskning eller samfunn: Utenforstående enkeltpersoner
>uten politisk legitimitet og uten forskningskompetanse settes til å lede
>universitetene i en kamp om private midler og studenter eller "kunder". Det
>er det som gjør det nærliggende å tenke på føydalherrer.
Jeg er tilhenger av politisk og finansiell fristilling. Jeg er enig med
Truls i at den løsningen han beskriver for en slik fristilling er dårlig.
Det er alternativer. For det første mener jeg Universitet er en meget
moderne organisasjon. De har en internasjonal kultur med felles språk
(fagspråk) og verdinormer, kvalitetssikring av kunnskap og medarbeidere,
system for katalogisering og gjenfinning av verifisert informasjon og
konsentrerte sammendrag av teori og erfaring (kunnskap), mm. Medarbeiderne
har utviklet en forståelse av hva kunnskapen egentlig betyr og kan relatere
den til virkeligheten. E=mc2 kan alle lære, men hva det kan brukes til er
noe vanskeligere. Systemene overgår det alle internasjonale bedrifter og
konsulentfirma har. Universitet har "bransjekontorer" og "regionkontorer"
for å gjøre akkumulert kunnskap tilgjengelige i forhold til lokale
utfordringer i den virkelighet hvor kontorene er lokalisert. Man har til og
med lokal finansiering. Det er stor variasjon i kvalitet og driftsvilkår
som også varierer over tid, men den grunnlaggende kulturen har vist seg
levedyktig i flere hundre år.
Universitetskulturen har vært sterkt medvirkende til utvikling av
mellommenneskelig forståelse og kontakt. De har vært foregangsinstitusjoner
i positiv globalisering. Jeg synes det er viktig at Univeritetenes
pådriverfunksjon forsterkes. At vi bør internasjonaliseres fordi
globaliseringen går sin gang av industrielle og økonomisk årsaker er for
passivt etter mitt syn. Det gir også et for ensidig perspektiv.
Maktspredning er viktig for for alle "systemers" sunnhet i følge en
fremragende filosof som holdt seminar i regi av Vitenskapsteoretisk forum
for noen år siden (Lehmann eller noe slikt så vidt jeg husker, jeg har ikke
notatene tilgjengelig og det er ikke mitt fag). Universitet, Amnesty, IOC
(alle sine svakheter til tross), Røde Kors og andre tilsvarende er viktige
grupper som korrektiv til det politiske liv, religioner og økonomi i en
global verden.
En nasjonalt orientert planøkonomi/planstyring er ikke godt tror jeg enten
det er FrP eller AP som har makten. Indre politisk styring av
universitetene hvor filosofer skal styre teknologer eller omvendt er heller
ikke egnet etter mitt syn. Rent akademisk styre gjør det også vanskelig å
foreta omprioriteringer selv om slike ikke vil bli mange eller store siden
Universitetene utvikles mest gjennom løpende faglig utvikling i relativt
stabile fagområder. Å flytte parti- og fagforeningspolitikken ned på
universitetsnivå har ikke vist seg egnet. Et styre som i praksis
ballanserer interessegruppes hensyn (studenter, ansatte, lærere, eksterne)
synes jeg heller ikke er egnet til å gi lokalkontoret i Trondheim et egnet
perspektiv.
Tysklands fristilling av Homboltske universitet adskilt fra samfunnet for
øvrig la i følge Jan Brøgges "Kulturhistorie" en premiss for en kulturell
utvikling utenom universitetene som førte Tyskland mot nasismen. Samfunnet
kunne isolere tenkning og kunnskap til egne frisoner og forskerne var glade
for å få drive sin vitenskap ubesudlet av samfunnets ubehagelige realiteter.
Mitt perspektiv er at selvstendige universitet får et styre med andre
perspektiver enn planøkonomisk nasjonal styring. Jon Elster (akademi),
Torvald Stoltenberg (Røde Kors), Ole Lund (internasjonal
forretningsvirksomhet basert på kulturell forståelse og interesse) er gode
eksempler på eksterne representanter som kunne ivareta den internasjonale
universitetskulturens interesser i Norge. De enkelte faggrupper skal være
aktører i samfunnet på sine områder. De trenger ingen styrer for å uttrykke
faglig kunnskap, men styret får påse at fagfolkene ikke bryter prinsippene
i en internasjonal universitetskultur. Det er en annen form for styring enn
å påse at de er lojale overfor de til en hver tid sittende politiske
myndigheter. Selv om jeg hverken håper eller tror det kan det jo også skje
i Norge og i vår tid at sterke populistiske krefter oppnår sentral politisk
innflytelse. Det politiske grunnlaget for etableringen av IT-Fornebu er
skremmende.
I Norge har vi en tendens til å ville ha et enhetlig kongelig direktiv å
forholde oss til selv om vi nå fremskaffer Kongens beslutninger ved
demokratiske prosesser. Jeg tror på behovet av mangfold. Universitetene i
Norge bør kunne velge ulike tilknyttingsformer til staten, eller staten bør
ha interesse av å sørge for å ha universitet med ulike styringsmodeller. Da
kan man få prøvet ut hvilke modeller som viser seg å fungere i reell
konkurranse med andre modeller. Like universitet som skal levere lik "vare"
blir som konkurransen mellom slipsprodusenter i USSR hvor form, farge og
antall ble bestemt i Moskva.
> Debatten dreier seg egentlig ikke om et for eller imot forskning i
>privat regi. Den kommer sikkert i økende grad til å finne sted uansett.
>Spørsmålet gjelder om denne tendensen er et argument for å svekke det
>statlig beskyttede frirommet for forskning som universitetene hittil har
>utgjort, eller om den tvert imot gjør det enda viktigere å bevare det. Som
>man skjønner, mener jeg det siste; at vi mer enn noen gang trenger
>forskningsmiljøer hvor det er mulig å opprettholde en viss distanse til
>trender i samfunnet forøvrig.
Dette er jeg enig med Truls i. Jeg tror til og med at staten er tjent med å
fortsette å finansiere universitetenes frisone - og at den vil gjøre det
hvis vitenskapelige miljø ved et eller flere universitet går inn på en slik
argumentasjon. Politiske myndigheter (på vegne av min mor og andre vanlige
mennesker i samfunnet) bør legitimt også bestemme hvor mye filosofi,
medisin, statsvitenskap, IKT, eller andre fag de vil betale for. Etter mitt
syn kan statens interesser best ivaretas som langsiktig "kunde" av
universitetet, ikke som eier og Styrer.
Uansett styringsform vil Universitet i alle fall være avhengig av at det
skapes en fornyet forståelse for at en fri, ansvarlig og myndig
forskning/undervisning blir gjenopprettet og at det gir god avkastning i
bred forstand. Slik holdning kan ikke lures inn bakveien og jeg tror ikke
det er mulig å oppnå forståelse for holdningen ved enkel argumentasjon om
at forskere vil ha frihet og bestemme selv hva de vil holde på med. Jeg
tror det fører til ytterligere forsøk på å styre disse som ønsker å gjøre
hva de vil (i forståelse av: uavhengig av hvilke utfordringer de som
betaler regningen har). Med fare for å såre enkelte vil jeg bruke et
dagsaktuelt eksempel:
- Jeg tror studier av ulvers spisevaner hadde vært klokere valg av
forskningsområde enn elefanters spisevaner selv om jeg ikke ville funnet på
å styre forskere til å gjøre andre valg enn de gjør. Å adressere forskning
om CO2-frie gasskraftverk er klokere valg enn å studere forbrenning av
eukalyptus. Torskens vandring er nærere enn hvithaiens oppføsel, o.l.
Frivillinge valg under ansvar er imidlertid et godt prinsipp. For mye
studier av "elefanter i Afrika" gjør det imidlertid vanskelig å få mora mi
og andre til å godta at de må rennonsere på helsetjenester for å finansiere
forskning.
>
>Truls Wyller
This archive was generated by hypermail 2.1.2 : 20-12-01 MET