I sitt debattinnlegg 25.10. skriver Tore Jørgensen at "Det viktige er at
forskning ledes av kyndige forskere, næringsliv og samfunnet rundt oss", og
han legger vekt på "gjensidig respekt" mellom forskning og omverden og
forskningens "frihet og ansvar". Dette er det lett å si seg enig i.
Uenigheten oppstår når han antar at et system med eksterne styremedlemmer
vil bringe oss nærmere slike idealer.
Mjøs-utvalgets forslag og de erfaringene fra Sverige og Norge så
langt med eksterne styrerepresentanter som har vært gjengitt på disse sider
forekommer meg å peke i motsatt retning. Det mange av oss frykter, er i
alle fall at vi i stedet for en fruktbar enhet av fri forskning og
samfunnsmessig ansvar får et system med ukritisk bedriftslojalitet innad og
fravær av samfunnsmessige bånd utad - nettopp slik vi kjenner det fra store
deler av det private næringsliv.
I denne debatten snakkes det stadig om "samfunnets" eller også
"næringslivets" behov. Da mener jeg faktisk det er viktig å minne om det
trivielle faktum at "samfunnet" - det er en abstraksjon som dekker over all
verdens reelle interessekonflikter. I politisk filosofi etter Machiavelli
og Hobbes har man utviklet teorier om politiske styreformer gitt slike
konflikter, og bare i rendyrket fascistiske teorier har utgangspunktet vært
en benektelse av selve konfliktene til fordel for illusoriske fellesskap
(folket, nasjonen, rasen, staten). Liberalere, sosialdemokrater og
sosialister - alle har de ønsket et samfunn der politisk konsensus om lover
ikke ganske enkelt tas for gitt, men framstår som resultat av en eller
annen form for demokratisk viljesdannelse.Da vil ulike samfunnsgrupper være
representert i en lovgivende forsamling, og vedtak fattes etter åpne
politiske kontroverser.
I lys av dette er det rimelig at generelle retningslinjer for
utdanning og forskning vedtas av nasjonale, politiske organer - og at
forskernes primære "ansvar" defineres i forhold til det, ikke i forhold til
en ledelses ønsker om å hevde "sin" bedrift på et kunnskapsmarked.
Av tilsvarende grunner må det være riktig å la nasjonale politiske
organer definere minstekrav til utdanning. I dag er det fortsatt et
nasjonalt anliggende hva slags utdanning det er rimelig å kreve av utøvere
i forskjellige yrker, det dreier seg ikke om et forhold mellom "kunder"
(studenter) og "selgere" (universiteter). Og bør det ikke fortsatt være slik?
I diskusjonen omkring Mjøs-utvalget ønsker alle en slags
kombinasjon av frihet og ansvar. Min frykt er at den form for
desentralisering kombinasjonen av autonomi og eksterne styrerepresentanter
innebærer, bare vil bidra til økt avpolitisering av spørsmål som er og blir
kontroversielle. Parallelt med at utdanning og forskning underkastes
markedsmekanismer vil vi da også bli vitne til det enkelte kaller en
reføydalisering av samfunnet: økt makt til lokale autoriteter hevet over
politisk debatt og demokratisk kontroll.
Truls Wyller
Førsteamanuensis
Filosofisk institutt
This archive was generated by hypermail 2.1.2 : 20-12-01 MET