Dette innlegget av prof. Arnulf Kolstad står i dagens Adresseavisen,
http://www.adresseavisen.no/artikkel.awml?artikkelref=17042000LE2D6TP
Jeg tillater meg å legge det ut i dette forum
Trond Andresen
****************************************************************
Mandag, 17. april, 2000
Universitet og samfunnsdebatt
REKTOR EMIL SPJØTVOLL har skrevet to innlegg der han
kommenterer andres debattform og forteller hva han
mener bør være «universitetenes rolle i
samfunnsdebatten». Det ene innlegget sto i
Universitetsavisa nr. 5, det andre i Under Dusken nr. 5 i
år.
NTNU-rektoren har sjelden sagt sin mening om slike
spørsmål, selv når han er blitt utfordret, f.eks. om Kollegiet
bør uttale seg om Norges deltagelse i krigen mot
Jugoslavia, eller om Universitetsavisas stilling.
Rektors hovedsynspunkt er ikke helt enkelt å få tak på,
men synes å være at «vi i akademia har en viktig oppgave»
i samfunnsdebatten når det gjelder å klargjøre alternativer
gjennom rasjonell argumentasjon. Det er dette han kaller
«akademisk debatt». En slags uforpliktende
argumentsamling: «på den ene siden og på den andre
siden», og der en fremfor alt må unnlate å ha klare
meninger, gå inn for ett alternativ og mot et annet, kort sagt
foreta et valg eller ha et standpunkt. «Vår rolle i akademia»,
som rektor skriver, «er å bringe alle (sic) relevante fakta og
premisser», at «vi» er premissleverandører, og
underforstått, unnlater å ta standpunkt. Forlater vi denne
kastrerte debattformen er faren at «vi mister troverdighet»
og vår «spesielle form for innflytelse».
DET KAN DISKUTERES hvilken innflytelse «vi i akademia»
har over samfunnsutviklingen, og om vi overhodet har noe
å miste ved å gå litt høyere opp på banen og ta standpunkt,
i hvert fall i noen samfunnsspørsmål. Eller at ledelsen ved
universitetet kan ta standpunkt. Det innebærer jo ikke, slik
rektor synes å mene, at alle «i akademia» mener det
samme, eller skulle være tvunget til å mene det samme.
Like lite som meningen i lederartikkelen i en avis deles av
alle journalistene, så vil standpunktene til
universitetsledelsen deles av alle ansatte. Det er verken
mulig eller ønskelig. Men det at universitetsledelsen
eksplisitt mente noe, kunne stimulere til debatt om
vitenskapens anvendelse i samfunnet, og på den måten
styrke universitetenes rolle i samfunnsdebatten. Ved at
f.eks. Kollegiet gikk foran og mente noe, ville det
signalisere at det var både ønskelig og akseptabelt å
mene noe for alle. Og det ønsker vel rektor at
universitetsansatte skal gjøre, for eksempel om viktige
samfunnsspørsmål som krigen i Kosovo og patent på liv,
eksempler rektor nevner på viktige spørsmål.
I UNDER DUSKEN skriver rektor at «vi» ikke må bli
forutsigbare, som NHO eller Natur og Ungdom, og at hva
Kollegiet vil mene om viktige samfunnsspørsmål er gitt i
og med den politiske sammensetningen.
«Resolusjonsmakeri i Kollegiet vil bare forkludre
debatten,» skriver han. Ingen har såvidt jeg vet gått inn for
resolusjonsmakeri fra universitetsledelsens side. Den
slags retoriske knep for å unngå å ta stilling til om
Kollegiet skal ha en mening om viktige
samfunnsspørsmål, for eksempel Norges deltagelse i
krigen i Kosovo, slik Kollegiet ved Universitetet i Oslo
hadde, bedrer i hvert fall ikke debattnivået. Kollegievedtaket
i Oslo om Kosovo-krigen stimulerte debatten internt på
universitetet og i media, og viste at universitetet opplevde
et ansvar for at «vi i akademia» forholdt oss til den kanskje
mest dramatiske utenrikspolitiske begivenheten her i
landet siden 2. verdenskrig. Kollegievedtaket ved UiO om
Kosovo-krigen var heller ikke «resolusjonsmakeri». Eller
mener Spjøtvoll det?
Og mener Spjøtvoll at universitetsledelsen aldri bør ta
stilling og uttale seg om samfunnsspørsmål eller når
vitenskapen blir misbrukt, for eksempel politisk?
Gasskamrene og jødeforfølgelsene - skal
universitetsledelsen også da si at «på den ene siden eller
på den andre», gi premissene for debatten, eller går det en
grense for når man skal tie, også for Spjøtvoll? Jeg håper
det gjør det, og da dreier diskusjonen seg egentlig bare
om hvor grensen går. Noen av oss, f.eks. flertallet av
kollegiemedlemmene ved UiO, mente at grensen for hva
universitetet stilltiende skulle akseptere var overskredet
ved Norges deltagelse i Kosovo-krigen. Spjøtvoll mener
antagelig ikke det. Men da kunne han jo sørget for å få
vedtatt en støtte til krigen, sånn at det ble diskusjon om et
tema som i det lange løp er viktigere å diskutere enn alle
organisasjonsendringer internt på NTNU.
REKTOR SPJØTVOLL gjør også det mange personer med
makt har gjort før ham: opptrer som dommer over hva som
er god og dårlig argumentasjon. Han påtar seg oppgaven
å fortelle når andres argumenter er saklige og rasjonelle. I
Under Dusken karakteriserer han redaktørens bidrag til
diskusjonen om universitetens rolle i samfunnsdebatten
som «lettvinte karakteriseringer og mistenkeliggjøring». I
Universitetsavisa er han opptatt av at den akademiske
debatten ikke «vulgariseres ved å bruke
tabloidjournalistikkens virkemidler», og at det ikke skulle
være nødvendig «å mistenkeliggjøre hverandre». Det siste
er sagt som en kommentar til kritikken av Geminis
fremtidsnummer. For at denne diskusjonen skal bli
meningsfull, og ikke bare et spørsmål om rektors smak
når det gjelder debattform, så bør han gi eksempler og
fortelle på hvilken måte han mener at noen «er
mistenkeliggjort» ved kommentarene til Gemini. Poenget
her er at de som har skrevet kommentarene til
fremtidsnummeret sikkert ikke har ment å
mistenkeliggjøre. Det er bare rektor som har oppfattet det
slik. Og her er vi ved et kjernepunkt ved all kommunikasjon,
et punkt rektor synes å ha oversett, nemlig at budskapet i
en kommunikasjon oppfattes annerledes av mottakeren
enn den var ment av senderen. Dette er barnelærdom i all
kommunikasjonskunnskap. Et av formålene med debatt er
nettopp å oppklare slike «misforståelser», der senderens
intensjoner og budskap ikke oppfattes av mottakeren, eller
leseren i dette tilfelle. Spjøtvoll synes å mene at han sitter
inne med en slags fasit over hva de som har kommentert
Gemini «egentlig» har gjort eller villet, nemlig
«mistenkeliggjøre evne og perspektiv til de som har prøvd
å gi noen mulige fremtidsbilder».
DENNE TILBØYELIGHETEN til å ville være
diskusjonsformens overdommer kommer enda tydeligere
fram gjennom rektors kommentarer til professor Jan
Brøggers utblåsing i forbindelse med NTNU-budsjettet og
debatten i Universitetsavisa om nordisk-faget.
Uten at han nevner Brøggers navn settes debattstilen hans
i forbindelse med «primitive reaksjoner av sinne,
frustrasjon, forurettethet, mistro, frykt», og som en
motsetning til den formen rektor antagelig mener han selv
representerer, «evnen til å analysere og vurdere, evnen til å
holde avstand for å se store linjer og
utviklingstendenser . . .». Spjøtvoll går til og med så langt at
han antyder at Universitetsavisa ikke burde ha publisert
slike ytringer som Brøgger kommer med, og som er uttrykk
for sinne, frustrasjon, forurettethet, osv. De burde kanskje
helst sensureres?
Det er godt mulig rektor ikke vil uttrykke sin frustrasjon, sitt
sinne og sin fortvilelse i et følelsesladet språk, eller at han
mener det ikke bør tillates i en «akademisk» debatt. I så
fall har han valgt side og tatt et standpunkt. Men å stemple
slike ytringer som «primitive reaksjoner» er ikke fair. Tvert
imot er engasjement, også følelsesmessig og uttrykt i et
klart og tydelig språk en mangelvare, ikke minst blant
universitetsansatte, der den kjølige kalkulering, den
objektive nøytralitet, «på-den-ene-siden og
på-den-andre-siden» dominerer. Men å ta stilling i
samfunnsspørsmål og på politiske stridsområder betyr å
delta også med sine følelser, med engasjement og
samvittighet, og ikke alltid «holde avstand for å se de store
linjer», som rektor skriver.
DEBATTEN OM nordisk-faget mener diskusjonens
overdommer var kjennetegnet av «umidddelbare
reaksjoner . . . sterkt personfokusert, i alle fall i form». Men
hva er egentlig galt ved at en åpen debatt også er
personfokusert, så lenge man ikke tar mannen i stedet for
ballen? En av Nordens beste penner, den danske
litteraturkritikeren og samfunnsdebattanten Georg
Brandes, pleide som regel i sine innlegg å være sterkt
personfokusert, bl.a. ved å foreta nærmest en
personlighetsvurdering av sine debattmotstandere, noe
som ofte var klargjørende for å forstå standpunktene
deres. Norske samfunnsdebattanter som Bjørnson,
Hamsun og Bjørneboe gikk heller ikke av veien for å være
«personfokusert», og uten at det skadet poengene,
klarheten i argumentasjonen eller meningene deres, samt
at det ofte økte interessen.
Rektors ideal om det kjølige, følelsesløse og rasjonelle
intellekt som legger fram premissene uten å ha egne
meninger, som holder avstand uten å ta standpunkt, bør
ikke bli noe ideal for den intellektuelle debatten «i
akademia». Det minner for mye om det Zygmunt Baumann
advarer mot i boka si om «Moderniteten og holocaust»
(Oslo, Vidarforlaget, 1997), nemlig tendensen i det
moderne samfunnet til å forholde seg nøytralt og
saksorientert til de menneskene systemet rammer og
produserer, uten å la seg berøre av individuelle skjebner
og lidelser. Det trengs mange upersonlige embets- og
tjenestemenn som er trofaste mot systemet og gjeldende
regler, som ikke stiller spørsmål ved selve rasjonaliteten
og effektiviteten i forhold til målene, eller til moralen og
etikken. Det gjelder å bringe moralen til taushet, samtidig
som det på ulastelig vis kan holde avstand og forfølge sine
gjøremål, som Baumann skriver.
DENNE INSTRUMENTELLE rasjonaliteten som
karakteriserer det moderne samfunn der alt foregår
innenfor «forretningsmessige», rasjonelle rammer, skal
for enhver pris fortrenge tilbøyeligheten til å være
følelsesmessig engasjert. Vekk med emosjonene, hatet,
idealismen, de følelsesladede vurderingene, «de primitive
reaksjonene» - dem er det ikke plass til i
samfunnsdebatten. Lojalitet og lydighet overfor
organisasjonskart, rutiner og ledelse blir ansett som
viktigere enn noe annet. Disiplin er vesentlig,
organisasjonens mål settes over annen troskap og
forpliktelser. Egne meninger er bannlyst, «å benekte den
private samvittighetens autoritet blir den høyeste moralske
dyd», som Baumann skriver i sin fremstilling av det
moderne samfunns byråkrati. De som forfekter slik atferd,
og som vil sensurere dem som bryter reglene, de skriver
selv rundskriv, legger planer, snakker i telefonen og deltar
på møter: «De kunne ødelegge et helt folk ved å sitte ved
skrivebordet,» skriver Baumann i sin analyse av
akademikernes bidrag til Holocaust. Historien viser at
vitenskapens selvpålagte moralske taushet fikk alvorlige
konsekvenser.
Mandag, 17. april, 2000
ARNULF KOLSTAD
This archive was generated by hypermail 2.1.2 : 20-12-01 MET