At 15:06 4/02/99 +0100, Kirsti Jensen wrote in reply to Trond Andresen:
>... (klipp)...
>Så lenge instituttstyrene har møttes relativt ofte, har studentene gjennom sin
>lovfestede rett til representasjon kunnet være med på å påvirke og avgjøre
>alle
>saker som styret har behandlet. Når styrene nå skal møtes sjeldnere og ha en
>mer overordnet strategisk funksjon (hvilket i seg selv er veldig bra), mister
>studentene i realiteten noe av den innflytelsen de tidligere har hatt. Der du
>har sluttet å referere fra Kollegiets vedtak, heter det videre at
>
>"Studentene skal ha mulighet til å møte med minst to representanter i
>ledermøtene. Studentene skal tilstrebe at begge kjønn er representert."
Kirsti Jensen mener at "overordnet strategisk funksjon" er veldig bra. Her
er vi uenige, fordi jeg mener man kritisk må vurdere realitetene bak slike
honnørord.
Men først til noe annet:
Så vidt jeg kan skjønne, føres det nå to diskusjoner i dette forum om dette
temaet. Den første dreier seg om instituttene *sjøl* skal avgjøre om de skal
ha "ledergrupper", og i tilfelle hvordan slike skal organiseres -- eller om
dette SKAL etableres uansett hva instituttet måtte ønske. Nå er dette knapt
noen diskusjon, siden heller ikke universitetsdirektøren ser ut til å mene
at dette skal være et ufravikelig pålegg. Men kanskje Kirsti Jensen mener
dette, på bakgrunn av det du sier i ditt innlegg?
Så til den andre diskusjonen: Er ledergrupper - uansett om de er pålagte
eller sjølvalgte - en god ting? Noen institutter har behov som gjør at de
finner dette nyttig. Grunnen til at jeg likevel har en skeptisk
grunnholdning, er at jeg ser etablering av ledergrupper i sammenheng med
hele det syn på demokrati og styring som ligger i ORGUT-filosofien:
- "Sterke" ledere med meget store fullmakter, og tilsvarende svakere styrer,
- ledere med "den nødvendige avstand" (som det heter i dokumentene) til sine
kolleger,
- ledere som helst skulle vært oppnevnt ovenfra og ikke valgt (hvis det ikke
hadde vært for denne gammeldagse universitetsloven!),
- som skal sitte lenge og helst gjenvelges,
- og hvor både dekanus og rektor har vetorett ved at de kan nekte et
institutt å bytte ut instituttlederen i perioden hvis ting utvikler seg slik
at hen ikke lenger har tillit.
I lys av dette grunnleggende meget udemokratiske syn på organisering av det
indre liv på noe som tradisjonelt har vært en av samfunnets frieste
institusjoner, universitetet - ser jeg retorikken om at de lovfestede styrer
(institutt, fakultet, kollegium) nå først og fremst skal beskjeftige seg med
"strategi" som en del av en prosess for _å_flytte_makt_vekk_fra_disse_organene.
"Strategi" høres jo flott ut. Men egen erfaring fra noen tiår i
organisasjonsliv og politikk er følgende: Når byråkrati og enkelte
lederskikkelser begynner å snakke veldig mye om "strategi", VÆR PÅ VAKT.
Det vil svært ofte innebære at valgte organer henvises til å kaste bort sin tid
på behandling og vedtak av dokumenter som inneholder mengder med
intetsigende svada, mens viktige konkrete beslutninger (som nå er blitt
"detaljstyring" og under det "strategiske" organets verdighet) tas i
byråkratiet. Eller i uformelle fora ("noen snakker sammen") som IKKE er
valgt og kan stilles til ansvar av en valgforsamling.
Hvis man ikke erkjenner at det i enhver stor organisasjon med stort budsjett
og en betydelig samfunnsmessig posisjon vil pågå et kontinuerlig spill om
makt og prestisje, er man utillatelig naiv. Metoden med å søke å få de
valgte organer, som faktisk er tillagt retten til å styre på universitetet
ved norsk lov, til å "konsentrere seg mer om strategi" er etter min mening
et velbrukt grep i denne type maktspill (Jeg påstår ikke dermed at dette er
bevisst manipulasjon; de fleste tror vel at dette har mye for seg, ikke
minst fordi alle jo vil ha færre møter.)
Hva betyr så dette for mitt syn på instituttstyret?
Jeg mener at instituttstyret skal STYRKES, ikke svekkes. Dette kan skje ved
at instituttleder konsulterer (grupper av) styremedlemmer mellom møtene,
f.eks. at den ene studentrep. + vararep. (altså to studenter) treffer
styreleder etter behov når det gjelder saker som angår studentene. Men da
foregår dette som en forlengelse og en fordyping av STYRETS virksomhet. Kall
gjerne dette også for "ledergrupper" (for det er jo det blir). Men de har
sin legitimitet ved at de er en del av instituttets styre, og styrker dette
styrets evne til å ta gode beslutninger, når det er samlet i plenum (som
ikke trenger å være så ofte). Og hvis man i dag har funnet det nyttig å
trekke inn personer som ikke sitter i det nåværende instituttstyre, i
ledergrupper, er den naturlige løsninga på det å velge inn nettopp disse
folkene i det *nye* instituttstyret, som jo likevel snart skal velges!
Ved å befolke ledergruppene med medlemmer (og varamedlemmer) fra
instituttstyret unngår man utvikling av parallelle organer som ikke står til
ansvar for en valgforsamling, og som reduserer det valgte styret til et sted
hvor "man blir orientert" og snakker "strategi".
Jeg hadde vært mer enig med studentrepresentant Kirsti hvis hun hadde sagt
noe sånt som at "Vi er ikke glade for at instituttstyrene er degradert og
lederen gitt mye mer makt, for dette er et skritt i udemokratisk retning.
Men vi studenter har ikke noe valg slik situasjonen er blitt, og håper
derfor at vi kan få en del reell innflytelse via deltaking i ledergrupper".
I stedet oppviser Kirsti begeistring for det nye regimet ved NTNU (" i seg
selv veldig bra"). Mener de andre to studentrepresentantene dette også?
Eller feiltolker jeg deg, Kirsti?
Trond Andresen
This archive was generated by hypermail 2.1.2 : 20-12-01 MET