Dagens Bergens Tidende har en interessant kronikk: Demokrati i u-land
"Er det enkelt for utviklingsland - ofte fattige, grønne samfunn - å omforme
seg til demokratier? Er demokrati noen relativt enkle kjennetegn ved et
politisk system som lovgivende forsamling, partier, valg etc. eller er det
en sammensatt kultur med forankring i spesielle sosiale forhold,
virkelighetsbilder og personoppfatninger?, spør førsteamanuensis Thorvald
Gran, Institutt for administrasjon og organisasjonsteori, UiB."
http://www.bt.no/meninger/kronikk/article.jhtml?articleID=60173
"Med demokrati tenker vi vanligvis på et styresett i et selvstendig land
hvor et valgt parlament styrer gjennom lovgivning. Valgene formidles av
politiske partier. Parlamentet må ha en regjering som styrer. Regjeringen
må ha «et byråkrati», en offentlig forvaltning som ordner kommunikasjonen
mellom staten og samfunnet. Forvaltningen bør være lojal overfor politiske
myndigheter, men anerkjenne opposisjon og minoriteter. Den bør på myndig
vis anvende etablert kunnskap i planlegging og iverksetting av offentlig
politikk. Demokrati forutsetter at makten er forankret i lovene, at de som
styrer er forpliktet av lover, at personstyre har blitt erstattet med
lovstyre. Lovstyre forutsetter et selvstendig og myndig rettsapparat. Altså
valg -partier - parlamenter - forvaltning - og rettsapparat er
kjerneinstitusjoner i et demokrati. Brudd i forbindelsene mellom dem, eller
fravær av en eller flere, truer demokratiet.
Disse institusjonene er viktige. Men den historiske forskningen på
demokratiet har gravd dypere. Den har funnet flere viktige betingelser for
demokratiske styresett, for overgangen fra personstyre til lovstyre og for
at prosessen fra lovgivning til iverksetting og tilbakeføring av erfaringer
til lovgiverne skal virke. Det demokratiske styresettet i enhetsstater (hvor
det er ett maktsentrum, til forskjell fra føderale stater) har historisk
slått rot i vest- og nord- Europa og blitt spredd derfra. I USA er
kongressen, presidenten og til dels statene, selvstendige politiske aktører.
President og kongress - guvernør og parlament i delstatene - velges.
Administrasjonen blir utpekt av presidenten. Byråkratiet er mer et politisk
sekretariat enn en offentlig forvaltning. Nye regjeringer betyr nye
oppnevninger til embetsstillinger.
Er byråkratiet svakt, er markedene, lovene og juristene desto sterkere. I
Russland og Kina har makten blitt utøvet av autoritære regimer (preget av
person/partistyre). Regimene hevdet å representere «arbeidere og bønder»
uten at disse (eller andre) har bedt om slik representasjon. I Afrika åpnet
britiske og franske kolonimyndigheter for en viss demokratisering da
kolonitiden gikk mot slutten. Gjennom demokratiet kunne kolonimaktene
kanskje forlenge sin innflytelse. Etter frigjøringen ble ofte
«afro-sosialistiske» styresett etablert, hvor frigjøringsbevegelsene
representerte «alle afrikanere», hvor politisk opposisjon og «frie»
interesseorganisasjoner ble sett på som trusler mot «folkets styre». Ulike
kombinasjoner av person-storfamilie-parti styre sto sterkt. Allmenngyldige
lover sto svakt.
Fra 1960 har det - demokratiets fravær og markedenes svakhet til tross -
blitt langt flere afrikanere. Men folks levekår har bedret seg lite. På
flere områder er det forverring. Demokratiske institusjoner er svake.
Regimer kom og gikk, ofte som følge av at små klikker av politikere,
byråkrater og soldater kjempet om makten. Moderne forvaltning uteble. De
nye statene manglet fagfolk og skatteinntekter. Det førte ofte til at det
moderne næringslivet ble invadert av «statsansatte» mens småbøndene måtte
greie seg selv. Bøndene levde videre i sin «overlevelsesøkonomi». De har
klart å brødfø mange med små midler, men utvikling, i betydning bedring av
konkrete arbeids- og levekår har uteblitt. (Sub-Sahara Afrika hadde 330
millioner mennesker i 1975 og 555 millioner i 1997. 80% bodde på landsbygda
i 1975. 70% bodde der i 1997 ý de fleste uten pengeinntekter av betydning,
avhengig av eget arbeid i naturen for å overleve).
De nye statene har ofte blitt holdt oppe, ikke av støtte fra egen
befolkning, men av internasjonal anerkjennelse og utviklingshjelp. Overlatt
til seg selv, ville ressursmangel og sviktende oppslutning, tillit og
deltakelse «nedenfra» tatt knekken på mange av dem. Statenes utvendige
forhold til samfunnet og en historisk sosialisering av de politiske elitene
inn i kolonitidens rasetenkning (hvite mot svarte, hver i sin egen verden)
har borget for despoti (uinnskrenket personstyre) i mange «frigjorte»
afrikanske stater.
Nasjonalstatens historie i Europa var knyttet til det borgerlige oppbruddet
fra føydalsamfunnet. Borgere løsrev seg fra godseierne gjennom nye
eiendomsformer i jordbruket og handel og industrivirksomhet i byene. Valgte
politiske institusjoner og fagstyrte forvaltninger var virkemidler i det
oppbruddet. Men de nye statene ble også formet i krig, hvor byråkratiene
organiserte hærene og parlamentene ga det skattebetalende folket et ord med
i laget. Demokrati økte folks vilje til å betale skatt og sende sine sønner
i krigen. Likevel har statenes krigføring og embetsverk vakt lite alminnelig
begeistring. De demokratiske institusjonene derimot, har folk hatt tillit
til. Stein Rokkan har beskrevet hvordan folkelig skepsis til embetsverket
kjennetegner moderne norsk politisk historie. Skepsisen til EU uttrykker
det samme. Demokratiet var delvis et produkt av at eliter trengte flere
ressurser. Demokratiet hadde folk sans for. Med parlamenter på plass, fikk
elitene tak i flere ressurser. Midler til krigføring ble sikret.
Demokratiet ga elitene legitimitet. Det norske tilfellet kan leses slik.
Staten ble etablert i 1814 i et tomrom etter Napoleonskrigene. Den var
formelt et demokrati, med Stortinget som lovgiver, men med svakt grunnlag i
alminnelige valg. Så fulgte en lang kamp for å utvide demokratiet: kampen
mot embetsmennenes makt, for parlamentarismen (regjeringer med Stortingets
tillit), mot svenskekongen, for stemmerett, for sosiale rettigheter og
velferdsstaten. Demokrati ble ikke innført ovenfra gjennom en nyorganiserin
g av staten. Demokratiet var et produkt av press, krav og strid nedenfra,
mot eliten, hvor eliten etter hvert gir etter. Dermed kan vi kanskje si at
det å presse statselitene i Afrika til å innføre demokrati (for eksempel som
forutsetning for uhjelp) i beste fall er en halv seier. Et levende sivilt
samfunn, med folkelige lag og organisasjoner som krever demokrati er vel så
viktig.
Et annet bidrag til å forstå «demokratiseringens elendighet» i Afrika sør
for Sahara er teoriene om identitet og tillit. Et syn er at folk må oppfatte
seg som selvstendige personer skal demokratiet komme på plass. Folk må ha en
viss distanse til etablerte normer. De må oppfatte seg som ansvarlige og
myndige. De må oppleve valgmuligheter i usikre situasjoner som et gode. De
må ha vilje til å fatte beslutninger, til å delta i det offentlige liv og
til å velge. Denne selvforståelsen er ikke en selvfølge, særlig hvis man har
levd lenge i et tradisjonsbundet samfunn uten individualitet, eller innenfor
autoritære religiøse samfunn, hvor «Gud styrer» og hvor «Gud straffer
ulydige». Denne individualiteten er spesielt viktig for demokratisering i
fattige samfunn. Fattigdom tillater ikke individualitet i samme grad som i
velstående samfunn og tilbyr ikke mange positive valgmuligheter. Fattigdom
krever vilje og evne til å prøve ulike veier for å overleve, men den krever
også solidaritet, lojalitet og innordning.
Et tredje bidrag hevder at veien fram til demokrati gikk via familieeiendom
i jordbruket. I områder med mange familiebruk var den moderne
selvoppfatningen mer utbredt. Selveiere var slike «personer». De hadde
ressurser til å utfolde sin individualitet. De ble ansvarlige entreprenører
i markeder. De ble «borgere» med statsborgerskap og stemmerett. Dersom
slike bønder gikk i allianse med moderne borgerlige eliter som ville
demokrati, hadde demokratiet sjanser. Borger-bonde alliansen kunne bli sterk
nok til å overvinne autoritære klasser og politiske regimer. Parlamentene
inviterte til valg og politisk organisering (ledere i det lokale kunne bli
valgt inn i det nasjonale). De var arenaer for allianser. De var
kunnskapssentre hvor folk med lokale kunnskaper kunne legge nasjonale
planer. De var dermed viktige for statlig støtte til økonomisk utvikling. "
This archive was generated by hypermail 2b29 : 03-08-01 MET DST