Interessant om Stalin. Lozovskijs skjebne ikke minst.
At Stalins antisemittisme skulle være en "gåte" kan jeg
dog ikke skjønne. Den var selvsagt et herskeinstrument
som under zarismen.
Karsten Johansen
http://www.aftenposten.no/meninger/kommentarer/d223389.htm
Den siste Moskva-prosess
Av mange gåter ved Josef Stalins liv og virke er hans uhemmede
antisemittisme, som ble en styrende og dominerende kraft de siste årene han
levde, blant de største.
PER EGIL HEGGE Redaktør, Aftenposten.
Den utgjør en barokk side ved despotens biografi: Så snart han hadde
beseiret Hitler, kastet han seg over de jødene som var igjen i
Sovjetunionen, inkludert mange av dem som hadde spilt en fremtredende rolle
nettopp i kampen mot nazismen.
Hvordan dette artet seg i detalj, får man et absurd innblikk i gjennom
referatene fra hans siste, og strengt hemmelige Moskva-prosess. Den ble
avviklet i hans siste leveår, sommeren 1952. For retten sto 15 fremtredende
jødiske intellektuelle. 14 av dem ble dømt til døden og henrettet 12. august
1952.
Neste trinn var det såkalte legekomplottet, som ble "avslørt" i januar 1953.
En rekke fremtredende leger, alle jøder, ble arrestert og anklaget for å ha
forsøkt å drepe Maksim Gorkij, Andrej Zjdanov (Stalins nære medarbeider som
døde i 1948) og Stalin selv.
5. mars 1953 døde Stalin, og i april ble det avslørt at legekomplottet,
"morderne i hvite frakker" som de het på folkemøtene over hele landet, var
rent oppspinn. Men da var allerede noen av dem avgått ved døden under
avhørene.
At 14 jødiske intellektuelle var henrettet, blant dem forfatterne Itzhak
Fefer og Peretz Markisj, ble ikke kjent før i 1957. Deres skjebne, og det
inntrykk den gjorde i USA, er brukt som råstoff i den amerikanske
forfatteren Chaim Potoks roman "Mitt navn er Asher Lev".
42 bind. Dokumentene fra den langvarige rettssaken er nå offentliggjort: 42
bind i alt, avhørsprotokollene inkludert. Materialet er kondensert til en
500 siders bok som kom i Russland for et par år siden, og som nå foreligger
i amerikansk utgave: "Stalin's Secret Pogrom".
De 15 som ble dømt, var blitt arrestert i 1949, og de som ledet
etterforskningen - og torturen - var Lavrentij Berijas fremste medarbeidere
i det hemmelige politi. To av dem, Mikhail Rjumin og Viktor Abakumov, var
rabiate antisemitter. De sto personlig for endel av avhørene - og var for
øvrig også med på behandlingen av saken mot Raoul Wallenberg. Abakumov ble
utmanøvrert av Rjumin og arrestert sommeren 1951, nesten ett år før
prosessen mot de jødiske forfatterne begynte. Rjumin klarte seg litt lenger,
men gikk med i dragsuget etter Stalins død og Berijas arrestasjon sommeren
1953.
Ukuelige. Av referatene fremgår det at det ikke ville ha vært noen god idé å
la saken mot de jødiske intellektuelle gå for åpne dører. For det første var
nesten alle godt kjent i utlandet gjennom sin innsats mot tyskerne under
krigen som medlemmer av den offisielle, kommunistkontrollerte jødiske
antifascistiske komité. De hadde spesielt gode kontakter på den
sovjetvennlige del av venstrefløyen i USA etter en fem måneder lang turne i
1943. For det annet hadde de ordet i sin makt. For det tredje lot de seg
ikke kue, i motsetning til Lenins og Stalins tidligere medarbeidere som ble
dømt i full offentlighet i de tre store Moskva-prosesser i årene 1936-38.
Den som forsvarer seg med spesiell finesse, utholdenhet og kraft, er
tidligere viseutenriksminister Solomon Lozovskij. Han var heller ingen
smågutt, hadde vært leder for den kommunistiske faglige internasjonale,
Profintern, og verdensberømt ble han høsten 1941. Da ble han bedt om å
kommentere Joseph Goebbels' utsagn om at de tyske soldater på østfronten
snart ville få se Moskva.
- Jo, sa Lozovskij, Goebbels har rett. De tyske soldater vilsnart få se
Moskva. Som krigsfanger.
"Godkjent". Lozovskij fremholder under prosessen at han hele tiden
samarbeidet med, og mottok ordrer fra, utenriksminister Vjatsjeslav Molotov,
en av Stalins nærmeste medarbeidere. Og alt dette var godkjent av
sentralkomitéen. Hvordan kunne han da ha vært sovjetfiendtlig?
Naturligvis hjalp heller ikke dette. Molotovs situasjon var problematisk,
selv om han aldri ble arrestert, for hans hustru Polina Zjemtsjuzjina var
jødinne. Hun ble fengslet for antinasjonal og kosmopolitisk virksomhet enda
hun var minister (for kosmetikkindustrien). Hennes forbrytelse besto i at
hun hadde snakket jiddisch med den nyutnevnte israelske ambassadør i Moskva,
Golda Meir, på en mottagelse.
Interessant er også skjebnen til den ene som ikke ble dømt til døden, den
fremragende medisinske forskeren Lina Stern. Hun var et laboratoriedyr,
kjente knapt nok de andre. I retten forklarer hun gang på gang at hun ikke
har hatt noe med dette å gjøre, bortsett fra at hun altså hadde vært medlem
av den jødiske antifascistiske komitéen under krigen. Det eneste hun er
interessert i, er å fortsette sin banebrytende forskning; hun var ekspert på
barrièren mellom blodsystemet og hjernen.
Fem år Hun fikk fem år - en bekreftelse på den gamle sovjetiske vitsen:
"- Han fikk ti år, hva ble han dømt for?
- For ingen ting! Du vet jo at de dømmer folk uten grunn.
- Nei nei! For ingen ting får man fem år. Idømmes man ti år, er det et eller
annet." Den siste siden av de 42 bind med protokoller dreier seg om
gjenopptagelsen av saken under avstaliniseringen midt på 1950-tallet. De 14
henrettede ble ikke rehabilitert - som mange faktisk ble, uten at det
hjelper noe særlig for døde mennesker eller deres etterlatte. Det heter bare
tørt at saken er gjennomgått, og ankedomstolen konkluderer med at materialet
ikke gir noen hjemmel for dom siden det ikke foreligger noe lovbrudd.
Følgelig er saken avsluttet.
Og det er det jo dekning for å si.
This archive was generated by hypermail 2b29 : 03-08-01 MET DST