Legg merke til hvordan nedenstående kronikk er forsynt med en overskrift som
overhodet ikke er dekkende for innholdet (som forøvrig er diskutabelt på
flere sentrale punkter som skyldes kronikørens åpenbart mangelfulle
kunnskaper om den nyeste istidsforskningen, dette skal jeg komme tilbake
til). De sikkert over 95 pst. av leserne som ikke leser kronikken, men bare
overskriften, får altså med seg det tilsiktede: "her er det en forsker
(heldigvis en norsk og dermed pålitelig), som mener at dette med
Golfstrømmen bare er tull". Det er bare å sove videre. At kronikkens
opplysninger faktisk impliserer at vi spiller russisk rulett med
Golfstrømmen har ikke engang kronikøren selv fått med seg. Man føler seg
ofte som tekstens første leser (en vanlig situasjon ved skandinavisk
avislesning). Men kronikøren skal jo være "seriøs", hvilket i norsk
offentlighet alltid betyr: å melde at heller ikke her er det noen grunn til
uro. The show can go on as usual. Det eneste som er faretruende er i dette
Bush-II-perspektiv trusselen om at miljøfanatikere ødelegger bilens stilling
som hellig norsk ku (Bush II er the norwaying of USA).
Karsten Johansen
http://rigg.aftenposten.no/meninger/kronikker/d220912.htm
Oppdatert 08.07.01 kl. 19:36
Golfstrømmen stopper neppe
Med overflatetemperaturer i luft og hav som ligger 5 - 10 grader over
middeltemperatur for tilsvarende breddegrader, er Norges og de norske
havområders klima spesielt. Hovedgrunnen er en betydelig tilførsel av varm
og fuktig luft fra det nordlige Atlanterhav sammen med tilførsel av varme
vannmasser inn i Norskehavet. Det nordvestlige Europa kan derfor være
spesielt utsatt for mulige klimaendringer, endringer som kan få store
konsekvenser for viktige næringer som fiske, akvakultur, skog- og landbruk
og energisektoren.
Hvor stor er faren for at Golfstrømmen vil svikte oss og stanse? Det er
mulig den vil svekkes noe, enkelte forhold tyder allerede på det. Men det er
lite sannsynlig at den stanser i løpet av de neste par hundre år, skriver
dr. scient.Helge Drangeidagens kronikk. Forfatteren er forskningsdirektør
ved G. C. Rieber Klimainstitutt ved Nansensenteret i Bergen og oppgaveleder
for Norges Forskningsråds klimaprosjekter
Et sentralt og stadig tilbakevendende spørsmål i klimadebatten er: - Hvor
sannsynlig er det at transporten av varmt Atlanterhavs-vann mot våre områder
vil svekkes eller endatil stoppe opp ettersom den menneskeskapte
drivhuseffekt ker?
Generelt er havstrømmene drevet av overflatevind og forskjeller i vannets
tetthet. Sistnevnte drivkraft er avhengig av temperatur og saltholdighet, og
blir derfor gjerne kalttermohalin sirkulasjon (termo for varme,halin for
salt). Sirkulasjonen som blir satt opp når det blåser vind over havet, eller
når det er forskjeller i tetthet mellom to eller flere vannmasser, blir så
modifisert av Jordens rotasjon, slik at vannmassene har en tendens til å
bøye av mot høyre på den nordlige halvkule og mot venstre på den sørlige
halvkule. I tillegg vil kontinentenes utforming og havbassengenes topografi
være med på å styre sirkulasjonen.
For Atlanterhavets del strømmer vann nordover, og vann blir presset opp mot
kysten av det amerikanske kontinent, fra Brasil i sør til like nord for
Florida i nord. Denne havstrømmen er kjent som Golfstrømmen når den forlater
det amerikanske kontinent. Golfstrømmen fortsetter så i nordøstlig retning
mot området sør for Island og Færøyene. Denne forlengelsen kalles Den
nordatlantiske drift og er mer et storstilet strømsystem enn den intense jet
som utgjør Golfstrømmen lenger sør. Den nordatlantiske drift deler seg i
flere mindre grener i nord. En av disse grenene går inn i de nordiske hav
mellom Island og Færøyene, og fortsetter så langs kysten av Norge før den
ender i Barentshavet og i Arktis.
Ettersom det atlantiske vannet strømmer nordover, frigjøres det varme og
fuktighet til atmosfæren. Det er dette som gjør at det nordlige Europa har
så mildt (og i de kystnære områdene fuktig) klima. Varmetapet gjør at
overflatevannet blir gradvis tyngre. I tillegg skjer det endringer i
overflatevannets saltinnhold. Sistnevnte endring antas å være en av jokerne
når det gjelder stabiliteten av og styrken til Den nordatlantiske drift. Ved
fordampning forsvinner ferskvann fra havet til atmosfæren, noe som fører til
at overflatevannets saltholdighet og tetthet (eller tyngde) øker. V annets
saltholdighet øker også når sjøis fryser, fordi mesteparten av saltet blir
skilt ut av isen. Samtidig vil ferskvann fra nedbør som faller over havet,
fra avrenning fra land, og fra issmelting fra havis og landis, gjøre at
saltholdigheten - og følgelig vannets tetthet - blir redusert. Alt i alt
fører dette til at 1 kubikkmeter overflatevann i de nordiske hav er 4 - 6 kg
tyngre enn tilsvarende vann i tropene/subtropene. I Grønlandshavet og i
Labradorhavet kan det om vinteren bli dannet så tungt vann at det synker og
blandes fra overflaten og ned til 1000 - 3000 m.s dyp. Denne prosessen er
kjent som dypvannsdannelse, og sammen med tilsvarende (men svakere)
blandingsprosesser sør for ryggen mellom Island og Færøyene, og kanskje i
Norskehavet, er den en av drivkreftene som opprettholder Den nordatlantiske
drift.
Hva kan vi så lære av rekonstruert og observert temperaturutvikling, og
resultater fra avanserte, numeriske klimamodeller, når det gjelder mulige
endringer i Atlanterhavsstrømmen over de neste par hundre år?
Temperaturutviklingen utledet fra is- og sedimentkjerner tilbake til siste
istids maksimum tyder på at vårt klimasystem har undergått mange raske og
store temperaturvariasjoner, og da særlig over den atlantiske sektor. Det
finnes eksempler på temperaturendringer på 5 - 10§ C over noen tiår, og
hendelsene kan vanskelig forklares om de ikke innebærer en betydelig endring
i havsirkulasjonen i det nordlige Atlanterhav. Disse endringene kan ha
forekommet som en følge av endringer i tilførselen av ferskvann til våre
nærområder, for eksempel ved endring i forholdet mellom nedbør og
fordampning eller ved endring i tilførselen av vann fra land (som
smeltevann, for eksempel). Temperaturrekonstruksjoner indikerer derfor at
Atlanterhavs-systemet er ustabilt, og at en betydelig svekkelse av
sirkulasjonen ikke kan utelukkes.
De instrumentelle observasjonene av Atlanterhavets havklima er - dessverre -
svært så mangelfulle. Det er et gledelig unntak her, og det er en måleserie
fra Norskehavet utført fra værskipet "Polarfront". Denne måleserien strekker
seg tilbake til 1948, og er den lengste sammenhengende måleserien fra
verdens dyphav. Måleserien viser at dypvannsdannelsen i Grønlandshavet har
vært svekket eller fraværende over de siste 20 år. I et arbeid iNature 21.
juni i år har blant annet Svein Østerhus ved Bjerknessenteret for
klimaforskning i Bergen vist at utstrømningen av tungt og kaldt vann gjennom
Færøybankkanalen er blitt redusert med rundt 25 prosent over de siste 50 år.
Dette kan indikere at styrken av den termohaline sirkulasjonen i
Atlanterhavet er i ferd med å bli svekket. Sistnevnte resultat er ikke vist
direkte med strømmålinger, men er utledet fra temperatur- og saltmålinger
fra "Polarfront" siden 1948, og fra strømmålinger i Færøybankkanalen over de
siste fem år. Det er derfor knyttet noen antagelser, og følgelig
usikkerheter, til resultatet. Skulle resultatet vært reelt, er det fremdeles
vanskelig å si om redusert utstrømning i Færøybankkanalen skyldes
menneskeskapt klimaendring eller naturlig variabilitet i klimasystemet. Men
det er indikasjoner på at den atlantiske termohaline sirkulasjon er svekket.
Hva sier så siste generasjon av klimamodeller når det gjelder stabiliteten
til den nordatlantiske strøm? Selv om de nyeste klimamodellene viser et
forbløffende samsvar mellom sentrale observerte og simulerte klimaparametre,
er det fremdeles forskjeller modellene imellom. En av forskjellene er
knyttet til styrken av den termohaline sirkulasjonen i Atlanterhavet for
dagens og de neste hundre års klima. Her viser de fleste modellene en
gradvis reduksjon i styrken av den termohaline sirkulasjonen i
Atlanterhavet. Typiske verdier er 30 prosent reduksjon over de neste hundre
år, med startende reduksjon omkring nåtid.
Grunnen til denne reduksjonen er dels økt nedbør, dels oppvarming av
overflatevannet over høye nordlige breddegrader, inkludert i de nordiske
hav, som følge av den globale temperaturøkningen. Dette fører til en
redusert termohalin drivkraft, som nevnt ovenfor. E n klimamodell utviklet
ved Max-Planck-Institut für Meteorologie i Hamburg er interessant, da den
ikke viser noen særlig endring av styrken i Atlanterhavs-sirkulasjonen.
Grunnen til dette er at økende fordampning ved lavere breddegrader fører til
gradvis saltere overflatevann der. Deler av dette salte overflatevannet blir
så transportert mot nord med Golfstrømmen og Den nordatlantiske drift, og
kompenserer dermed for den reduksjonen i tetthet som skyldes økt nedbør og
oppvarming i nord.
Som oppsummering: Det er fremdeles flere spørsmål enn svar når det gjelder
hvordan den termohaline sirkulasjon i Atlanterhavet vil reagere på den
globale menneskeskapte klimaendringen: Rekonstruksjoner av
temperaturutviklingen over de siste par titusener år viser at Den
nordatlantiske drift kan endre karakter og endatil mer eller mindre stoppe
opp. Det er mulig at en gren av den termohaline sirkulasjonen, den som har
sin kilde i Færøybankkanalen, er blitt svekket over de siste 50 år. Når det
gjelder fremtidige klimasimuleringer, viser de fleste modellene en reduksjon
av sirkulasjonen i Atlanterhavet. Et unntak er Hamburg-modellen, som viser
uforandret sirkulasjon over de neste hundre år.
Som konklusjon kan man derfor si at, ja - det er mulig at den termohaline
sirkulasjonen i Atlanterhavet vil svekkes ettersom drivhuseffekten
forsterkes. Det synes ikke særlig sannsynlig at sirkulasjonen vil stoppe opp
over de neste par hundre år. Skal dette skje, må det sannsynligvis en
betydelig endring til i ferskvannstilførselen i det nordlige Atlanterhav og
de nordiske hav. De fleste, men ikke alle modellkjøringer viser en svekket
sirkulasjon i Atlanterhavet over de neste hundre år. Det er derfor for
tidlig å si noe sikkert når det gjelder den fremtidige sirkulasjonen i
Atlanterhavet.
Bare rekonstruksjoner av høy kvalitet og observasjoner av klimasystemet,
analyse av rekonstruerte og observerte klimaparametre og utstrakt bruk av
numeriske klimamodeller kan avdekke Atlanterhavets gåte.
This archive was generated by hypermail 2b29 : 03-08-01 MET DST