Før jeg tar ferie glemte jeg å sende dette (pluss den neste):
Flere vil nå selvsagt igjen ikke tåle annet enn det totalt samstemte
hylekoret i NATOs kammertone. Spindoktorerne er igjen på jobb. Men:
hvordan skal rettferdighet med den veloverveide ro dette krever være mulig i
et slikt klima? Og: Formaljuss er dessverre noe ganske annet enn historisk
rettferdighet. Jussen er ikke så lett som mange synes å tro:
"It (anklagen mot Milosevitj, min anm.) is based on the legal theory of
"command responsibility", which fixes a military or political leader with
criminality for failure to take "necessary and reasonable steps" to prevent
or punish crimes against humanity which he knew were being perpetrated. This
doctrine stems from the US supreme court decision which approved the Tokyo
trial conviction of General Yamashita. It is correct in principle, but all
too easy for a partial court to misapply in practice: Yamashita is now
accepted by historians as the only Japanese general who genuinely did not
know that his troops were running amok, and his execution appears in
retrospect as a miscarriage of justice.
This fact alone focuses attention on the identity and nationality of the
international judges - the three who will preside at the trial and the five
who will decide the inevitable appeal. The first tactic of Milosevic's
lawyers will be to object to judges from Nato countries, deploying as their
precedent the House of Lords ruling which disqualified Lord Hoffmann in the
Pinochet case because of his connection with Amnesty International."
(The Guardian, se resten under)
Slike finurligheter kan fort få farlige følger. Særlig når rettssaken
innebærer noe så sjeldent som at en domstol som ikke uten videre framstår
som uavhengig av seirherrerne skal dømme et beseiret lands tidligere
statsleder. Thatcher sprang voldsomt opp til forsvar for fascisten Pinochet
og opinionen ble splittet i Chile. Hun holder seg selvsagt fornøyd i ro nå,
men:
Det fins en fare for at overførselen av Milosevitj til Haag kan vise seg å
få de verste konsekvenser ved å gi etnofascismen i Serbia ny vind i seilene.
Man kan også mistenke at noen andre enn bare fascistene selv ønsker netopp
det for å få påskudd for sine forehavender på Balkan og ellers. Serbia var
jo f.eks. en fin fiende å ha for noen, og en betent og kaotisk krigsatmosfære
skaper røykteppe og påskudd for mange ting.
Hvorfor måtte forbryteren utleveres til Haag akkurat på dagen for slaget på
Kosovosletten i 1389 som opphisser etnofascistene og en del andre i Serbia
så kolossalt (selvsagt helt vanvittig, men et faktum av den typen jonivar
har nevnt fra Nordirlands ekstremister)?
Lederen fra Information (under) skriver: "Selvom der sikkert vil være
konspirationsteoretikere, som vil påstå det modsatte, er der intet der tyder
på, at nogen af arrangørerne har skænket det en tanke, at det faktiske
ultimatum, man havde stillet regeringen i Beograd, faktisk udløb – på
Vidovdan" (som dagen heter). Hvordan Information så sikkert kan bevise at
ingen hadde baktanker vet ikke jeg. Spørsmålet om det er en tilfeldighet
eller en provokasjon (og i tilfelle fra hvem) står åpent. Ønsker fler enn
bare de opplagte "usual suspects" som soleklart er på ferde å skape kaos i
Serbia? Man kan håpe at svaret er nei, og frykte at det ikke er det. Dog:
den som graver en grav for andre, faller selv i den.
Det er ikke lett å bruke selv en mer seriøs avis som Aftenposten som kilde
til hva som nå foregår i Serbia. I går skriver de om en demonstrasjon for
Milosevitj:
"Det var noen tusen som deltok i demonstrasjonen, men det var anslagsvis
like mange som sto som nysgjerrige tilskuere på gatehjørner og fortauskaféer."
I dag heter det i samme avis om samme massemønstring (med fascisten Seseljs
parti som en av organisatorerne):
"Massedemonstrasjon. Tusener på tusener, politiet anslår 25 000 opprørte
menn og kvinner, unge og gamle, demonstrerte (...) Folk som var i farten på
gaten, stanset et øyeblikk for å se på showet, men det var få som hadde
stilt opp for å vise støtte langs ruten."
Her har vi igjen medienes "kvalitet" som historieskrivere i grell belysning.
Det er ikke krevende arbeid å tjene sin fete lønn som journalist på slikt.
Karsten Johansen
http://rigg.aftenposten.no/nyheter/uriks/d219769.htm
Flere tusen serbiske nasjonalister protesterte mandag ettermiddag mot
utleveringen av Slobodan Milosevic foran parlamentsbygningen i Beograd.
- Vi skal drepe Djindjic, ropte mange. Serbias statsminister Zoran Djindjic
var den som drev gjennom utleveringen av den tidligere presidenten.
Bak organisasjonen sto sosialistpartiet og Det radikale parti.
Gir seg ikke. Milosevic-tilhengerne gir seg ikke, selv om de i manges øyne er
i ferd med å bli ufrivillig komiske.
- Nå kommer de radikale igjen, der er gale. De begriper ikke at det er for
sent for noe sånt som dette, sa en ungdom i Beograd da demonstrasjonen
begynte i 17.30-tiden mandag.
Han siktet til Det radikale partiet og Sosialistpartiet, som sto bak
protesten foran parlamentet.
Det var noen tusen som deltok i demonstrasjonen, men det var anslagsvis like
mange som sto som nysgjerrige tilskuere på gatehjørner og fortauskaféer.
- Vi skal drepe Djindjic, ropte noen av demonstrantene. Serbias
statsminister Zoran Djindjic var den som drev gjennom utleveringen av den
tidligere presidenten.
(NTB-DPA-TT)
http://rigg.aftenposten.no/nyheter/uriks/d219831.htm
Tusenvis ute på gatene for å støtte Milosevic
Mange tusen mennesker demonstrerte mot utleveringen av Slobodan Milosevic i
Beograd mandag.
MARIANN NORDSTRØM PAAL AUDESTAD (foto)
Massedemonstrasjon. Tusener på tusener, politiet anslår 25 000 opprørte menn
og kvinner, unge og gamle, demonstrerte mot det sittende DOS-regimet utenfor
det føderale jugoslaviske parlament mandag ettermiddag. Trolig skulle det
bare en liten gnist til for å bringe massene ut av kontroll.
Da en hissig eldre mann ble presset hardt mellom demonstrantene og
parlamentet, sto en lenke politifolk med skjold, hjelmer og pistoler klare.
En annen lenke av partifolk med hvite t-skjorter og Jugoslavia i rødt på,
forsøkte å holde mengden i sjakk.
Da en meget hissig godt voksen mann fikk trengt seg forbi vaktene og satte
seg grovt til motverge da han resolutt ble grepet i nakkeskinnet, ble det en
voldsom røre blant de nærmeste demonstrantene. Men vakter i beredskap ilte
raskt til og fikk bragt folkemengden i ro.
Flagg og musikk Dundrende patriotisk jugoslavisk musikk overdøvet de
tusenvis av stemmene som taktfast ropte Srbia, Srbia, og Ned med DOS så
snart det var en pause i musikken.
Da lederen for det høyreradikale partiet, nasjonalisten Vojislav Seselj
dukket opp, sto jubelen høyt mot den grå himmelen.
Serbiske flagg, blå flagg fra Seseljs parti og det sorte med dødningehode
som er Seseljs ungdomspartis banner, vaiet i tusenvis over plassen utenfor
parlamentet. Folk knyttet nevene mot parlamentet og ropte ukvemsord mot DOS.
Da folketaleren Dusan Bayatovi, lederen for Milosevic sosialistparti i
Vojvodina, grep mikrofonen, ble det en forestilling som godt kunne minne om
Berlin på 30-tallet. Han hadde full kontroll over demonstrantenes
oppmerksomhet, og fikk svar som en dirigent med taktstokk fra de oppildnede
demonstrantene hver gang han ønsket svar.
Ned med skurkene Den største skurken var Serbias statsminister Zoran
Djindjic, deretter kom Jugoslavias president Vojislav Kostunica, og både
Kosovo og NATO-bombingen ble omtalt, til stor oppmuntring for folkemengden.
Da talene var over - Seselj sa ingen ting til tross for rop fra mengden som
ba ham om å si noe, gikk demonstrantene gjennom Beograds gater.
Først i toget en sort personbil med to vakre piker som viftet med
partiflaggene og Serbias flagg ut av bilvinduene. Deretter kom musikkbilen
som ljomet sin dundrende Jugoslavia-marsj gjennom hele byen. Først i toget,
og midt på linjen, gikk Vojislav Seselj, kraftig og solbrun i skinnende blå
skjorte.
Folk som var i farten på gaten, stanset et øyeblikk for å se på showet, men
det var få som hadde stilt opp for å vise støtte langs ruten. Her og der
tutet en bil, eller en butikkansatt blåste i medbragt fløyte for å vise
støtte.
Trafikkpolitiet var ikke å se, og en gruppe muskelmenn i hvite t-skjorter
omdirigerte biler og busser og stanset trikker etter hvert som toget skred
frem. De fikk det som de ville, biler snudde på en femøring, busser tok en
omvei og trikken sto på vent til toget var passert.
Endestasjon var Frihetsplassen, tidligere Revolusjonsplassen, midt i byen.
Trolig har demonstrantene fått beskjed om å oppføre seg rolig. Bortsett fra
musikken og den taktfaste ropingen kom de eneste skremmende lyder fra
kinaputter som enkelte moret seg med å hive rundt seg.
Lovlige protester - Vi skal demonstrere i morgen, i overmorgen og hver dag
til vi vinner frem, sa Dusan Bayatovi til Aftenposten. Ellers er holdningen
blant serbere som ikke går i tog for Milosevic, at demonstrasjonene vil gi
seg om noen dager.
- Vi har dem opp i halsen, sier folk. - Men demonstrasjoner er lovlige nå,
og det dummeste regjeringen kan gjøre, er å forby dem. Da kan det komme til
å gå enda hetere for seg, er omkvedet i Beograd.
http://www.guardianunlimited.co.uk/comment/story/0,3604,514768,00.html
The court is on trial too
The first big test of international justice in the Hague will be to rise
above politics
Geoffrey Robertson Saturday June 30, 2001 The Guardian
The proceedings which begin next week at the Hague will doubtless be dubbed
"the trial of the 21st century". But they will be as much a trial of the
fledgling system of international criminal justice as they will of Slobodan
Milosevic. There is no true precedent for a trial of a former head of state
on charges of committing crimes against humanity. Nuremberg was not an
international court, because the judges were all from the "big four" victor
powers. The Hague tribunal has thus far convicted only soldiers who raped
and killed and tortured, or the generals who gave them their orders - not
politicians alleged to bear responsibility for atrocities they failed to
prevent or for genocides of which they are loosely said to be the
"intellectual author". The Hutu ministers jailed by the Hague's offshoot
tribunal in Arusha have mainly pleaded guilty, in order to avoid the death
penalty which would be imposed if they were tried in Rwanda.
The case against Milosevic is at present confined to several hundred Serb
killings in Kosovo, but is certain to include a further indictment alleging
genocide for ethnic cleansing in Bosnia, beginning with the Vukovar hospital
massacre in December 1992. It is based on the legal theory of "command
responsibility", which fixes a military or political leader with criminality
for failure to take "necessary and reasonable steps" to prevent or punish
crimes against humanity which he knew were being perpetrated. This doctrine
stems from the US supreme court decision which approved the Tokyo trial
conviction of General Yamashita. It is correct in principle, but all too
easy for a partial court to misapply in practice: Yamashita is now accepted
by historians as the only Japanese general who genuinely did not know that
his troops were running amok, and his execution appears in retrospect as a
miscarriage of justice.
This fact alone focuses attention on the identity and nationality of the
international judges - the three who will preside at the trial and the five
who will decide the inevitable appeal. The first tactic of Milosevic's
lawyers will be to object to judges from Nato countries, deploying as their
precedent the House of Lords ruling which disqualified Lord Hoffmann in the
Pinochet case because of his connection with Amnesty International. The
judges of the Hague tribunal have thus far shown no bias for or against the
Serb and Croat commanders they have convicted (and, in a few cases,
acquitted) and Milosevic's indictment was approved by David Hunt, an
experienced Australian criminal trial judge - but even so, it was
irresponsibly denounced as "political" by the governments of Greece and
Russia.
This foreshadows the first big test for international criminal justice: can
its judges rise above the politics and policies of the governments which
appoint them? The record of the international court of justice has not been
reassuring - the decisions of Russian, American and Chinese jurists in
particular have tended to reflect national policies. But there are signs of
a new breed of truly independent global judges, especially at the European
court of human rights (where the UK judge is particularly celebrated for his
willingness to find against the UK). In the Milosevic case the court's first
problem will be whether to insist on the independence and impartiality of
all its judges, or to put together a special tribunal comprised of judges
whose countries took no position for or against the Nato bombing.
Milosevic cannot claim, as did Pinochet, that as a former head of state he
has sovereign immunity, because this is expressly excluded by article 7(2)
of the Hague tribunal statute. His defence to the allegation of command
responsibility for the Kosovo massacres will have to be that he knew nothing
about them. Most (but not all) took place after Nato began bombing, one
action which his lawyers will certainly try to argue was an unlawful attack
on Serbian sovereignty. For this proposition, with its potential to
embarrass Nato, they will doubtless quote the dubious conclusion of Donald
Anderson's House of Commons select committee, which failed to recognise the
international law right to breach sovereignty in a humanitarian emergency,
or in order to prevent or punish an ongoing crime against humanity. The
court may not find it necessary to rule on this issue, because it can never
be a justifiable act of self- defence to massacre innocent civilians in
reprisal for an unlawful attack.
One projected defence which will not get off the ground is the claim that
his extradition to the Hague was a ransom for aid money and contrary to the
Serbian constitution. Every state has an international duty to try those
accused of crimes against humanity or to extradite them to a forum which
will conduct a trial. Eichmann was kidnapped, the Lockerbie defendants were
extracted as a direct result of sanctions on Libya, and General Blaskic
(sentenced to 45 years for ordering the destruction of Serb villages) was
sent to the Hague by Croatia in return for a large US loan. This dawning
"age of enforcement" of human rights prosecution has a "catch as catch can"
quality: Milosevic's guilt for early atrocities in the Balkans may be no
greater than Franjo Tudjman's, who died unindicted. But the substantial
evidence that he bears at least some responsibility for a war that raged for
seven years and lost a quarter of a million lives demands judicial
assessment, irrespective of how he comes to the court.
That war, which he allegedly waged through Bosnian Serb surrogates, will be
the subject of a new Milosevic indict ment for genocide. Sensibly, this
would be tried after the Kosovo charges. His defence will be to lay all the
blame on the Bosnian Serbs, which makes it crucially important to lift
Karadic and Mladic so that they can join him in the dock, perhaps to run the
"cut-throat defence" familiar among co-conspirators who blame each other at
the Old Bailey and which usually results in all being convicted. If the
verdict is "guilty" Milosevic cannot receive a sentence less than Blastic,
and that means life imprisonment from which he will never be released.
However, the conviction of Slobodan Milosevic is far from a foregone
conclusion, and his trial may yet provide ammunition for the western
diplomats and Pentagon generals who are opposed to the very idea of
international criminal justice. Churchill demanded summary execution of Nazi
leaders, fearing that they would exploit the Nuremberg trial as a soapbox,
or else it would make them martyrs. (He was outvoted by Truman, who had an
idealistic faith in justice, and Stalin, who loved rigged trials where every
defendant was shot at the end.) Nuremberg succeeded for two reasons: it was
conducted fair-ishly (several defendants were acquitted) and it provided an
imperishable factual record to confound future Holocaust denials.
The task of the Hague tribunal, with proceedings which will last for several
years, is to rise above today's triumph-alism at Milosevic's arrest. On its
capacity to give a fair trial depends the case for an international criminal
court. It must not shrink from acquitting the man the media calls "the
Butcher of Belgrade" if the evidence fails to establish his guilt beyond
reasonable doubt.
• Geoffrey Robertson QC is author of Crimes Against Humanity - The Struggle
for Global Justice (Penguin)
http://webavis.information.dk/Fremvisning/Webavis/AviFrames.dna?pVisID=32029
859141055751
Vidovdan 2001
30. juni 2001
Vidovdan betyder på serbokroatisk St. Veits dag. Det er den 28. juni efter
moderne kalender. Det er en skæbnedag i serbisk historie. Og det er en
skæbnedag i Slobodan Milosevic’ liv. Vidovdan 1989 stod Milosevic på magtens
tinde – på slagmarken for serbernes berømte nederlag til tyrkerne på
Kosovo-sletten nøjagtig 600 år tidligere – og lovede mellem en og to
millioner serbere, der var samlet foran ham, at noget lignende ikke skulle
ske for dem igen. Jugoslavien ville blive bevaret, om nødvendigt med
våbenmagt. Nøjagtig 12 år senere skete det stik modsatte: Milosevic blev
udleveret til international retsforfølgelse i Haag efter at have sat ikke
blot det gamle Jugoslavien fra Titos dage over styr, men også det Kosovo,
han ville sikre mod løsrivelse fra Serbien, hvorfor han i marts 1989 ved et
kup havde frataget provinsen dens albansk-dominerede hjemmestyre. Talen for
12 år siden fik en skæbnesvanger virkning. Den styrkede mistilliden til
Milosevic og serberne ikke mindst hos slovenerne og kroaterne, som to år
senere erklærede sig for udmeldt af Jugoslavien, den 25. juni 1991. Siden da
er det territorium, Milosevic har rådet over, blevet stadig mindre. Da han i
juli 1997 udskiftede præsidentposten i Serbien med posten som jugoslavisk
forbundspræsident, var der kun Serbien, Montenegro og Kosovo tilbage. Da han
afsattes som forbundspræsident i oktober 2000, var Kosovo reelt tabt. Nu
tyder meget på, at Vidovdan 2001 giver stødet til den endelige skilsmisse
mellem Montenegro og Serbien og dermed Jugoslaviens endelige forsvinden fra
Europakortet. Det Jugoslavien, som fik sin første forfatning for nøjagtig 80
år siden – på selveste Vidovdan i 1921!
MEN DEN kendteste Vidovdan uden for Jugoslavien er den 28. juni 1914. Det
var den dag, den østrig-ungarske tronfølger var på officielt besøg i
Bosnien-Hercegovinas hovedstad Sarajevo og blev dræbt af en ung serbisk
terrorist, Gavrilo Princip, som kæmpede for Bosniens indlemmelse i Serbien.
Den østrigske udenrigsminister stillede den serbiske regering over for en
lang række hårde betingelser, som den var villig til at gå ind på med
undtagelse af én: kravet om østrigsk politiefterforskning i selve Serbien af
attentatets bagmænd. Det nægtede den serbiske regering, som så det som en
krænkelse af landets suverænitet. Herefter angreb Østrig Serbien, hvad der
igen ved en kæderektion udløste Første Verdenskrig. Under hvilken godt en
tredjedel af den mandlige serbiske befolkning mellem 15 og 45 omkom. Så
drastiske konsekvenser havde det ikke fået, hvis den serbiske regering 87 år
senere havde nægtet at udlevere Milosevic. Og mange serbere mener helt
klart, at regeringen skulle have sagt nej. Udleveringen var en overtrædelse
af forfatningen, som det ikke havde været muligt at samle tilstrækkeligt med
stemmer til at ændre på grund af montenegrinernes modstand. Og den serbiske
regerings dekret, som skulle give mulighed for udlevering alligevel, blev
28. juni suspenderet af den jugoslaviske forfatningsdomstol. På tv kunne man
torsdag eftermiddag se, hvordan modstandere af Milosevic’ udlevering skålede
med hinanden efter denne foreløbige afgørelse, som syntes at udskyde
spørgsmålet om udlevering til en uvis fremtid. Derfor kom det bag på de
fleste, at Milosevic alligevel blev udleveret.
MEN REGERINGEN følte ikke, at den havde noget andet valg. Ministerpræsident
Djindjic satte sig ud over både forfatningsdomstolen og præsident Kostunica,
som ikke blev spurgt, fordi han sandsynligvis ville have sagt nej. Helt
forudsigeligt gik Kostunica derefter på tv og erklærede, at dekretet var
forfatningsstridigt. Hvad det da også var. Djindjic gik også på skærmen og
begrundede udleveringen med nødret. Juridiske spidsfindigheder skulle ikke
delægge serbiske børns fremtid. Unægtelig helt andre toner end den serbiske
regering for 87 år siden. Det er en dristig politik. Den kan meget vel føre
til regeringens opløsning, og også Jugoslaviens. Men Djindjic kan slippe
afsted med den under én bestemt forudsætning: At pengene fra udlandet
faktisk kommer, og at de kommer hurtigt. Forklaringen på det ejendommelige
historiske sammenfald, at det netop var på Vidovdan, Milosevic blev
udleveret, er en donorkonference tilfældigvis var bestemt til at træde
sammen i Bruxelles den 29. juni, og at USA kun ville deltage, hvis Milosevic
var udleveret. Selvom der sikkert vil være konspirationsteoretikere, som vil
påstå det modsatte, er der intet der tyder på, at nogen af arrangørerne har
skænket det en tanke, at det faktiske ultimatum, man havde stillet
regeringen i Beograd, faktisk udløb – på Vidovdan. Forhåbentlig bliver 28.
juni i fremtiden tegnet på en ny begyndelse, en bedre fremtid for de
hårdprøvede serbere og øvrige eksjugoslaver. Men bolden ligger nu på Vestens
banehalvdel.
http://rigg.aftenposten.no/nyheter/uriks/d219604.htm
Milosevic utfordrer Haag-domstolen
Ingen vestlige ledere har noe å frykte fra Slobodan Milosevic' forklaring,
men saken kan bringe frem ubehagelige fakta med stor nyhetsverdi, sier
kilder ved Haag-tribunalet.
Aftenpostens korrespondent AASMUND WILLERSRUD Haag
Spenningen er stor foran Milosevic' første opptreden for
krigsforbryterdomstolen i morgen. I tillegg til å ta stilling til
tiltalebeslutningen, det vil i praksis si å erklære seg ikke skyldig, vil
han få anledning til å uttale seg for retten.
Velger han straks å argumentere og utfordre tribunalets autoritet, kan den
tidligere president bli klubbet ned og satt på plass av den institusjon han
har latterliggjort gjennom åtte år.
Oppvåkning Mye tyder på at Milosevic ennå ikke har forstått at det er en
internasjonal domstol med solid juridisk fundament han står overfor, sier en
sentralt plassert kilde til Aftenposten. Derfor må han gjennom en
oppvåkningsprosess som kan bli tung.
Dette inntrykket ble langt på vei bekreftet av Milosevic' advokater i
Beograd i går. Ifølge nyhetsbyrået AP vil han fortelle retten at han blir
underkastet en skueprosess i Haag, som offer for NATOs hevn etter at han
nektet å oppgi Kosovo.
Advokaten Branimir Gugl uttalte at Milosevic mener dette blir en politisk
prosess, og at han ikke anerkjenner krigsforbryterdomstolens myndighet.
Irrelevant Den britiske dommeren Richard May, som skal lede Milosevic-saken,
er en erfaren jurist. Han vil avvise som irrelevant for saken ethvert forsøk
på å sverte eller baktale vestlige ledere som i sin tid kom til Beograd for
å røyke sigar med den "spennende diktator", sies det i Haag.
- Ingen har egentlig noe å frykte fra denne prosessen, særlig ikke fra norsk
side. Det mener en kilde som er vel kjent med dokumentasjonen som
tribunalets store apparat av juridiske, politiske og etterretnings-eksperter
har bragt til veie gjennom seks års etterforskning og forberedelser til
saken mot Milosevic.
Men samtidig handler dette om store mengder fakta omkring et betydelig
internasjonalt fredsbevarende nærvær. Her kan det komme frem opplysninger om
metoder og grader av kynisme i vanskelige avgjørelser, som folk i for
eksempel Norge ikke har kjent til, får vi høre.
Slobodan Milosevic vil trolig bruke lang tid på å legge opp sitt forsvar
sammen med advokatene. Det er klart at han kommer til å hente noen av sine
serbiske advokater hit til Haag, blant dem Branimir Gugl. Men det ventes at
han også kommer til å velge minst en vestlig forsvarsadvokat, og i går ble
det meldt fra Beograd at man har spurt Ramsey Clark, USAs tidligere
justisminister. Han har alt engasjert seg i en komité til Milosevic' forsvar.
Forsvarsstrategi? Etter alt å dømme går det mot en utvidelse av tiltalen fra
Kosovo til også å omfatte krigene i Kroatia og Bosnia.
Krigsforbrytertribunalets egne folk har forsøkt å forutse hvilken strategi
Milosevic vil velge for sitt forsvar. En av mulighetene er at han vil klynge
seg til at han ikke formelt var i kommandoposisjon under deler av krigene,
for eksempel i tiden som Serbias president. Milosevic har ikke etterlatt seg
mange dokumentbevis, og kan hevde at han de jure ikke hadde full kontroll
over styrkene som utførte udåder han stilles til ansvar for i Haag.
Aktoratet går derimot ut fra at hans kontroll de facto var total.
Ifølge en informert kilde i Haag er det satt i gang konkrete forberedelser
til å pågripe Milosevics allierte i Bosnia, Radovan Karadzic og general
Ratko Mladic.
Kjenner skjulested - Det er noe på gang i forhold til de to bosnisk-serbiske
lederne som er tiltalt for folkemord, sier en kilde. Grunnen til at han tror
en pågripelse kan være forestående, er at det nå råder "påtagelig politisk
vilje" på vestlig hold til å få tatt samtlige tiltalte som ennå er på frifot.
Dersom det drøyer, kan det være av hensyn til serbiske ledere som ønsker å
"la støvet legge seg" etter overføringen av Milosevic, før de går til nye
arrestasjoner.
Dramatikk Folk ved krigsforbrytertribunalets understreker overfor
Aftenposten at man her i Haag "vet meget om" hvor Radovan Karadzic oppholder
seg. Men mannen som orkestrerte den morderiske kampen mot Bosnias muslimer,
flytter stadig fra sted til sted. En pågripelse kan ende dramatisk.
- Jeg tror han enten blir overført hit til Haag, eller han blir drept under
skuddveksling, sier kilden.
General Mladic, som personlig organiserte den serbiske offensiven mot den
muslimske befolkning i østbosniske Srebrenica høsten 1994, skal fortsatt
befinne seg i Serbia.
Vesteuropeernes splittelse i holdningen overfor Republika Srpska i 1993-94
førte til adskillig spekulasjon, blant annet om den franske FN-kommandanten
Bernard Janvier, før Srberenica, gjorde en avtale med serberne om å ikke å
sette inn flyangrep. Dette spørsmålet er blant annet tema for en
parlamentarisk høring som pågår i Paris.
- Radovan Karadzic og hans folk har god hukommelse. De vet at dersom han
blir ført til Haag, kommer mange av detaljene omkring alt dette ut i retten,
hevder vår kilde.
http://www.guardianunlimited.co.uk/Kosovo/Story/0,2763,509560,00.html
Amnesty and UN staff accuse Kosovo war crimes tribunal of ethnic bias
Nicholas Wood in Pristina Wednesday June 20, 2001 The Guardian
Human rights observers have accused the UN mission in Kosovo of continued
ethnic bias in its judicial system and making "politically driven
decisions", in spite of the appointment of international judges and
prosecutors.
The allegations, made yesterday by UN legal advisers and the human rights
group Amnesty International, follow the sentencing of a Serb man to 15 years
in prison for taking part in the Racak massacre.
The massacre of 45 ethnic Albanians in January 1999 was one of the factors
which eventually led to the Nato airstrikes against Yugoslavia; it is
perhaps the most sensitive case from the Kosovo conflict.
Witnesses claimed that Zoran Stanojevic, 35, a Serb former policeman, was
seen killing one of the victims, a 62-year-old man from Racak.
But UN legal officials say his trial was dogged by procedural irregularities
and that trial testimony was contradicted by forensic evidence and initial
witness statements.
According to one UN legal officer with knowledge of the case, the panel of
two international judges and one Albanian judge had considered abandoning
the trial for lack of evidence, "but they didn't dare to do it. Politically
speaking it was not possible.
"The people of Racak would have been furious. Racak is a symbol of what
happened during the war for all Albanians. They gave in to pressure,
pressure that was exerted through out the case."
The court had to abandon a reconstruction at the scene on two occasions
after being threatened. On the first, two men, one armed with a Kalashnikov
and another with a pistol, forced court officials to leave saying: "We don't
want any Serbs in our village." On the second, a crowd of villagers denied
them access.
A reconstruction of events later went ahead but without the accused or a
defence counsel, also a Serb, present.
Four key trial witnesses altered their testimony between giving statements
to members of the international criminal tribunal for Yugoslavia and
appearing in court. Two witness claims that victims had been shot though the
front of the head were contradicted by forensic evidence.
Tome Gashe, a lawyer representing the victim's family, warned the judges
during his summing up that unless they found Stanojevic guilty, "people will
doubt the justice system".
"They believe they will have to take justice into their own hand," he added.
"They will be forced to revenge what happened to their closest ones since it
will be impossible for them to find peace, and as a result of this revenge,
innocent people may be victimised."
Stanojevic's trial comes two years after the UN set up the judicial system
in Kosovo.
A year ago it announced that it would introduce increased numbers of
international judges and prosecutors to eliminate perceived bias in court
cases.
But Amnesty International remains extremely concerned. "Despite the
appointment of international prosecutors and judges to the Kosovo courts,
the judicial system in Kosovo continues to be seriously flawed," a
spokeswoman said.
"From cases of unlawful pre-trial detention to procedural breaches in the
conduct of trials, the administration of justice fails to be conducted in a
manner consistent with international human rights standards."
A senior UN legal official said the Stanojevic trial reflected weaknesses
throughout the Kosovo judicial process. "The quality of evidence is very
very poor and relies on testimony for which there is very little supporting
evidence. No one hesitates to make things up. International judges were
meant to alleviate concerns over bias and set a standard for effective
justice. It [the policy] does not seem to have worked."
This archive was generated by hypermail 2b29 : 03-08-01 MET DST