Frølich og gallup mm.

From: Karsten Johansen (kvjohans@online.no)
Date: 19-06-01


Syrebadet går videre.

At 16:50 19.06.01 +0200, knut håkon frölich wrote:

>Her kommer hele vår nære historie i én setning.....La meg gripe tak i to
ting:
>-Hva hadde skjedd hvis klippebordet og ordstyreren ikke var fiendtlig
>innstilt? Om de ikke var hovedmotstandere. Hva om de synes argumentene
>holdt vann?

Jeg har nå levd i nesten femti år og har ennå til gode å oppleve slike
klippebord og ordstyrere. Manipulerende og slu journalister har jeg derimot
opplevd rikelig av til å fylle mange fler liv enn mitt eget.

> >Hvis du omsetter all denne innestengte aggresjonen i målrettet handling
>istedet for passiv underkastelse ville ikke jeg kommet i veien for deg.
>Then again, hvis katta til fru Olsen hadda hatt vinger kunne'ho flydd!

Og hvis min bestemor hadde hjul var hun en buss. Jeg underkaster meg
ikke, jeg beholder min mening til den forbys. Det er ikke jeg som har
oppfunnet og skapt den moderne mediestat. Dette er analyse, ikke
innstengt aggresjon. Fø. interesser jeg meg ikke for evt. psykoanalyse
av mine tekster, men takker selvsagt for tillit til mine evner.

>makta rår og det er det fint lite oss folket kan gjøre noe med? Gallupene
>er manipulert. Hva slas konspirasjoner ligger bak dette for deg
>uomtvistelige faktum?

Faktum kan påvises ved flere tilfeller: Seneste valg i Sverige: alle
undersøkelser spådde stor framgang til høyrepartiet (sjokk!), de gikk
tilbake, venstresida som var spådd tilbakegang, gikk fram. Samme ved de
seneste valg i Tyskland. Avvikene slår alle ut slik at undersøkelsene er alt
for gunstige i høyrepartiers favør. Seneste EU-avstemning i Danmark: alle
undersøkelser viste tett løp, fremgang for ja. Også "valgdagsmålingene".
Resultat: det motsatte. Framgang for nei, klar nei-seier. Bortforklares med
"tilfeldigheter". Som alle "tilfeldigvis" slo sterkt samme vei?

>Lag din egen gallup hvis du ikke stoler på MMI,
>kjenner ikke du noen på universitetet?

Kunne ikke falle meg inn. Det har vært mange av den slags alternative
småundersøkelser som selvsagt forsvinner totalt blant de store.
Som jeg har skrevet nylig er jeg imot gallupundersøkelser. Hvem trenger
slike undersøkelser? Kun lemen og håpefulle manipulatorer. Ellers minner
ditt forslag meg om et sitat fra Brecht: "Her er full frihet. Alle kan jo
bare starte sin egen bank, den fattige såvel som den rike".

>Jeg tror politikere bådde lytter og "lytter". Det viktigste problemet de
>har nå er deres praksiser, som er av en slik art at innbyggerne, deres
>arbeidsgivere, blir mindre og mindre interessert i deres virke og deres
>evne til å drive fram et bedre samfunn. De har gjort seg selv irrelevante.
>Politikerne har avpolitisert samfunnet. Det er kanskje en liten tråd å ta

Du glir elegant uten om medienes rolle og makthaverne bak politikerne.
Hvilke politikere lytter, hvilke "lytter"? Når? Eksempler? Når lytter Bush
II: når han er blant venner i sitt eget sosiale sjikt. Han lytter til olje-
magnatene og fars venner. Han "lytter" til folk på gata. Osv. Hvorfor har
"politikerne gjort seg selv irrelevante"? Det var da dumt. Mon de ikke har
fått en god del hjelp av medier som "synes" Mette-Marit er ca. 5 mio. ganger
så viktig som å bidra til opplysning om hvorvidt vi risiskerer at
golfstrømmen
parkerer i løpet av de kommende tyve år, hvorfor laksen i Norge er nesten
utdød og andre viktige ting?

>Hvorvidt Det hadde blitt Bush eller Gore, hadde nok ikke fått den enorme
>betydningen for verdenshistorien.

Neppe, men i farlige situasjoner skal ikke personlighetens rolle undervur-
deres. Gore ble felt av dårlig politikk, sin rest av oppriktighet, det
kuppaktige sirkuset rundt forgjengeren, fordi han var for dårlig som
medieskuespiller og la seg flat for sine sirkusdomptører, selvsagt av sin
mangel på penger ift. Bush II og endelig av manipulasjoner som er lette i
dette valgsystemet. "Valget" (kuppet) av Bush II var programmert, slik jeg
skrev et halvt år før. Jeg har kommet med min advarsel: Bush II er en slags
cowboy-reprise av Wilhelm d. II. Han uttrykker overklassens ignoranse i
renkultur. Hans kjapt-snakkende form avslører hans manglende forståelse. Her
har vi å gjøre med (nok) et liberalismens jehovavitne. Han forstår ikke noe
som ikke passer i hans sosiale sjikts interesser, slik han nå forstår dem.
Jvf. under.

Karsten Johansen

http://rigg.aftenposten.no/meninger/kommentarer/d215546.htm

En amerikansk nasjonalist på sitt første Europa-besøk

Ulf Andenæs Journalist i utenriksavdelingen

President George W. Bush kan neppe regne med at hans Europa-turné, som
starter i dag, blir noe triumftog. Etter få måneder ved makten har han greid
å legge seg ut med mange i vår del av verden.

Ingen skal bli overrasket dersom den nye president blir møtt med
mishagsytringer og demonstrasjoner i stort omfang. For en gjennomsnitts
europeisk gate-aktivist og radikal demonstrant er USAs nye leder den ideelle
skyteskive: I deres øyne mannen som stanser miljø-avtalen fra Kyoto, men som
vil militarisere verdensrommet til astronomiske beløp; som sa ja til alle
dødsdommer da han var guvernør i Texas; den amerikanske storkapitalismens
håndplukkede mann i Det hvite hus.

Et ensomt løp I tillegg har Bush og hans regjering fra første øyeblikk vakt
mistro innen hovedstrømningen av europeisk offentlighet og blant politiske
ledere. Det blir svært så mange amerikanske beslutninger på tvers av de
alliertes syn: Satsing på rakettskjoldet, nei til ABM-avtalen for
rustningsbegrensninger, nei til klima-avtalen fra Kyoto og andre
miljøtiltak, nei til prøvestansavtalen, nei til vedtaket om ny internasjonal
krigsforbryterdomstol, nei til tiltak mot skatteparadiser, brysk avvisning
av europeernes innsigelser mot å bli avlyttet av det USA-ledede
Echelon-systemet, nei (senere dempet ned) til Sør-Koreas fredsfølere overfor
Nord-Korea, og så videre.

De europeiske makter godtar selvsagt at USA har sin egen mening. Provosert
blir de derimot når regjeringen til Bush opptrer som om den ikke bryr seg om
hva de allierte mener. Noen Bush-rådgivere har til og med stått offentlig
frem, senest i Washington Post i går, og begrunnet hvorfor europeernes syn
etter deres bedømmelse ikke er noe å legge vekt på.

Kastet ut USA Europeerne har i noen tilfelle svart med nålestikk, slik som
da EU-landene åpenbart sto bak utkastelsen av USA fra FNs
menneskerettskomité, som et takk for sist. Bush er blitt en påminnelse om at
europeerne ikke lenger finner det tilfredsstillende å følge etter USA i ett
og alt, at det er galt når et EU som er USAs jevnbyrdige i rikdom og USA
overlegent i folkemengde, lar USA dra lasset for sitt forsvar, et USA som
samtidig overkjører dem.

Bush-regjeringen har bragt et tidsinnstilt problem til overflaten i
forholdet mellom USA og de allierte, som lenge har ligget der og tikket. I
sak etter sak kunne man iaktta hvordan den forrige ledelsen i Washington,
under Bill Clinton, lå langt nærmere de europeiske allierte, men gang på
gang ble vingeklippet av republikanerne i Kongressen, særlig republikanernes
høyrefløy. Under Bush er det republikanernes høyrefløy, med sin amerikanske
nasjonalisme, som har rykket inn i Det hvite hus.

Republikanerne har dessuten forandret seg. Blant dem er det
ultra-høyreorienterte politikere fra sørstater og cowboystater som lenge har
ført det store ord, mens de gamle republikanerne i nord, som ofte har mer
til felles med norske høyrefolk, er skjøvet i bakgrunnen. Bill Clinton og Al
Gore var på bølgelengde med Europa, i det minste flinke til å snakke et
språk som europeerne hadde sans for. I kretsen rundt Bush mangler det ikke
på mer eller mindre resirkulerte kalde krigere, mens den sindige
utenriksminister Colin Powell nokså alene har vært mer på bølgelengde med
europeerne.

Murring i rekkene Også under Ronald Reagan erobret den republikanske
høyrefløy makten, men Reagan hadde den gang betydningsfulle medspillere på
vår side av Atlanterhavet, i likhet med Margaret Thatcher, og den gang var
Sovjet-Russland fortsatt en trussel mot europeernes sikkerhet. I dag føler
ikke fastlands-europeerne seg lenger truet av Russland. Spørsmålet blir
derfor stilt, om ikke NATO i dag er viktigere for USA enn for Europa, fordi
USA trenger NATO som instrument for å sikre seg innflytelse i Europa.
Europeerne trenger fortsatt USA som en leder ved bordet til å drive gjennom
grepene, for eksempel i operasjoner på Balkan, enn så lenge som de selv ikke
har prøvd ut en styringsordning seg i mellom.

Bush og hans regjering kan ha forregnet seg. Selvsagt kan USA opptre som
landet vil, uten å bry seg stort om andre, når landet er så mye sterkere og
rikere enn andre. Men i rollen som leder for en allianse av nasjoner er det
nødvendig at lederen tar de andre med på råd, og ikke bare later som de
andre blir lyttet til. Ellers oppstår murring i rekkene.

Norges frykt Texas-modellen til Bush i Det hvite hus gjør mye for å påskynde
at USA og Europa fjerner seg fra hverandre. I ett land vil dette opplagt
vekke angst, nemlig Norge. Som utenforland i Europa, og med vår spesielle
beliggenhet, er vi militært mer avhengig av USA enn de fleste andre
europeiske land. Også vi i Norge kan føle avstand til USAs nye makthavere,
men en økt avstand mellom USA og EU-landene kan bare være til ulempe og
skade for vår sikkerhet.

Bush har valgt en særegen reiserute for å bli kjent med Europa: Utenom
møtene med NATO i Brussel og med EU hos Göran Persson i Göteborg har han,
som startpunkt, valgt seg Spania, hos en av de få konservative
regjeringssjefer på kontinentet i dag. Hensikten med dette skal være å
markere et poeng forrepublikanerne hjemme på prærien. Dernest besøker han
det frigjorte tidligere jernteppelandet Polen, for å markere et lignende
poeng. Til slutt skal han møte Russlands leder Vladimir Putin, i Slovenia.
De fremste europeiske landene, Tyskland, Storbritannia, og Frankrike, står
ikke på programmet. Så er han jo heller ikke den som har sett mye til disse
landene fra før.



This archive was generated by hypermail 2b29 : 03-08-01 MET DST