Det er påfallende at ingen av alle kritikerne av "de store fortellinger"
eller utroperne av disse fortellingenes død noengang har ofret noe tid på
den største av dem alle i de vestlige "samfunn": den økonomiske "teorien" og
ikke minst dennes mediale fortolkninger. Hvor er de postmoderne i forhold
til en av dennes utgaver som i dag er veldig populær: den store fortellingen
om "GLOBALISERINGEN"? Betyr denne amerikanske/ EUske vandrefortellingens
sterke liv på at postmodernismen plutselig har tatt slutt? Eller hva med den
av hr. Castells i all sin postmoderne eleganse lanserte versjon av den store
fortellingen om "INFORMASJONSSAMFUNNET" som særlig synes å ha grepet mange
journalister og andre makthavere, som ikke har lest den, meget dypt?
(Interessant virkningshistorie forresten). Folkloristisk/byråkratiske
vandreutgaver av dette er f.eks. fortellingene som "internett i skolen" og
dettes magiske effekter på elevene som nærmest lignes ved helbredende
kilders på de spedalske i middelalderen (jvf. de kjente norske
mediefortellerne Grethe Knudsen og Trond Giske).
Endelig har vi også Francis Fukuyamas store fortelling om "HISTORIENS SLUTT"
- hva med den?
Og i det hele tatt: hvor er det blitt av fortellingen om de store
fortellingenes død? Hvem diktet egentlig den? Og med hvilket mål?
Mulige svar finnes f.eks. i Georg Johannesens "Rhetorica Norvegica", som
anbefales, sammen med "Om den norske skrivemåten".
En av dem som er blitt kalt postmodernister, men som aldri selv godtok
merkelappen, er Jean Baudrillard. Han har ikke blitt taus, og hans siste
skrift heter "Heysel" og handler om "det verstes politikk", som er den som
føres av alle våre uhyre pluralistiske politiske makthavere av alle
avskygninger verden over etter ordre fra IMF osv. Om dette har Johannes
Nymark en meget lesverdig artikkel i siste nr. av Dag og Tid (18.5.2001):
"Den sosiale likesæla". Her heter det bl.a.: "Kva skandale ville det ikkje
bli om ein utanlandsk fjernsynsstasjon hadde ripa aldri så lite i den
sjølgode norske fasaden? Men det gjer ein alt for å unngå. ***Samfunna er i
våre dagar på god veg til å forlata representasjonssystema, som er så
typiske for det representative demokratiet og gå over til ulike typar for
simuleringskultur for å halda oss i Baudrillard sin terminologi***.
Realiteten er ikkje lenger så interessant, ein skal ha action for alle
pengane. Dagens media er med på å skapa ein eigen realitet, som lever sitt
eige liv i media, og som folk er mykje meir interessert i enn den realiteten
som omgir dei. Big Brother blir meir spanande og meir interessant enn
situasjonen innan helse, omsorg og utdanning. Vi er blitt bedøvde og er inne
i en tilstand av sosial og politisk likesæle. "Det er i dag best å halda seg
unna ein offentleg stad der fjernsynet er, for det er svært sannsynleg at
det då vil skje noko valdeleg, provosert fram av at fjernsynet er der",
skriv Baudrillard i artikkelen "Heysel"."
Dette siste ble allerede vist i den ypperlige filmen "Network" (ca. 1976)
som for meg er selve filmen om TV og "mediene". Denne filmen sier noe
sentralt om hva "informasjonssamfunnet" er bak alle frasene: "ratings"
dikterer. For å motvirke å bli en del av Blair sitt spin hvor forskjellen
til stalinismens regisserte forsamlinger begynner å bli minimal i praksis,
medbringer nå f.eks. BBC egeninnkalte "folkelige" opponenter til hans
"spontane folkemøter". Ellers blir det "for kjedelig". Eller tør de ikke
selv utfordre? Trengs "folket" som alibi? Gro kom før Blair med denne stilen
herhjemme (tok sikkert etter Thatcher/Reagan) og den kjente tyske
statsmannen A. Hitler (1889-1945) kom før de fleste.
Når det gjelder økonomiens store fortelling vil jeg henvise de kjære leserne
til en glimrende artikkel av Berit von der Lippe i siste nr. av Morgenbladet
(18-24.5 2001) - den er vittig og sylskarp i sin avkledning av
sosialøkonomiens knep. Her finner man mulige delforklaringer på at mediene
nå virker som en sammenvoksning av "Hotell Cæsar", Menighetsfakultetet og
Økonometrisk Tempel på Blunderen. Hvorfor handler "økonomi" i "Norge" om
forskjellige forvokste nessekonger og deres formueansamling? Retorikken i
"norsk" "journalistikk" skapes av funksjonelle analfabeter opplært i å
utforme økonomiske fortellinger som henvender seg til totalamerikaniserte
serietittere. Opplyste mennesker som vil leve i Norge og f.eks. vite noe om
landets økonomi er henvist til bøker, tidsskrifter og enkelte utenlandske
medier. Det eneste gode ved "norsk" radio og TV er at man har lov til å slå
av de programmene som er produsert av innenlandske økonomijournalister - de
er neoliberale propagandister på tomgang som f.eks. de to økonomistiske
jehovavitner og Oslo-snakkomater Hedvig Bjørgum (nrks økonomiredaksjon) og
Ssiv Jenssssenn (frps sentralkomite) - de hakker i platene sine som var
disse A4-ark i betong.
Karsten Johansen
This archive was generated by hypermail 2b29 : 03-08-01 MET DST