I forbindelse med 17. mai oppsto det en debatt i Adresseavisen her
i Trondheim. Audun Øfsti, professor i filosofi ved NTNU, polemiserer i det
gjengitte innlegg nedenfor mot det syn som i Norge kanskje først og fremst
forbindes med Thomas Hylland Eriksen. I Trondheim startet debatten med et
innlegg fra en NTNU-kollega av Øfsti, arkeologi-profssor Axel
Christophersen. Jeg har dessverre ikke hans innlegg som tekstfil, men det
skulle framgå av Øfsti svar hvilken posisjon Christophersen inntar.
Øfstis innlegg gjengis med hans tillatelse.
Trond Andresen
***************************************************
Er 17.mai farlig?
av Audun Øfsti
Da jeg var liten gutt var 17.mai-feiring forbudt. Idag regnes den vel ikke
som så farlig, men det er også nå de som ser skjevt til 17.mai - ganske
visst av helt andre grunner. Det kan være en fornemmelse av at Norge og det
norske rett og slett er nokså uchict, ja bent frem for lite
"internasjonalt". I Ukeadressas matspalte "Grenseløs mat" den 12. mai er det
også iblandet bekymring for at vi skal "nærme oss det selvforherligende,
ekskluderende, trangsynte og ulmende skumle"! Mindre matnyttig, og mer
argumentativ, er Axel Christophersen i avisens spalte "På sidenlinjen" noen
dager tidligere. Der begynner han med en historie om en person med
mangfoldige røtter og ender med bekymret problematisering av 17.mai. ("Men
hvem er norsk i dagens Norge? Hvor går grensene?")
Christophersen reiser spørsmålet om muligheten for "å fastholde sin
kulturelle og historiske identitet". "Spørsmålet er om dette i fremtiden
overhodet vil være mulig, for ikke å si ønskelig. Vi lever i en verden hvor
det ikke er noen vei tilbake til den gang da nasjonen, fødestedet og slekten
var grunnpillarene i ens liv, til det som gjorde det mulig å definere 'oss'
i forhold til 'de andre', til verden utenfor. For å overleve i fremtiden må
vi derfor kanskje lære å leve uten vår rosemalte identitet, den som skaper
trygghet fordi vi føler tilhørighet til noe som er større og viktigere enn
oss selv ..." Adjø 17. mai.
Jeg har et spørsmål og noen kommentarer, og en annen konklusjon enn
Christophersen. Er det siterte slik å forstå at ethvert skille mellom "oss"
og "de andre" nå simpelthen er foreldet - eller skal det (mer plausibelt)
forstås slik at skillet nå må baseres på _andre_ ting? Er det et krav om at
definering av "oss" i forhold til "de andre" blir basert på reelle likheter
og forskjeller, slik at det som nå skal gjøre det mulig å skille blir
_kvalitative_ forskjeller; at "vår" identitet blir basert på en kvalitativ
likhet (og gjerne på tvers av landegrenser)? F.eks. som når "vi" er de
_like_sinnede, meningsfeller, e.l. (og gjerne på tvers av landegrensene)? Sml.
hvordan politiske likheter og forskjeller kommer til uttrykk gjennom ulike
partier, som identifiserer seg med ulike prinsipper eller ideer, som samler
folk med innbyrdes like interesser, eller lik oppfatning av hvordan politisk
makt bør forvaltes, om hvordan rettferdighet, velferd og politiske goder i
alminnelighet bør søkes (eller som har samme utkast til fornuftig almenvilje).
Det er vel noe slikt Thomas Hylland Eriksen også formulerer i et av sine
polemisk utfall i samme retning som Christophersen. Eriksen hermer sine
motstandere: "Grensen går der vårt folk slutter. ... Og kom ikke her med
upatriotisk snakk om at fiskerne på den andre siden av grensen har samme
levesett og samme problemer som våre fiskere, og at byborgerskapet i Hamburg
og Barcelona har mer felles med hverandre enn de har med bondebefolkningen
noen mil utenfor byen! Grensene går mellom folkeslagene, og ikke noe annet
sted!" Og han observerer: "Ethvert pip om at grensene kanskje går mellom
demokrati og diktatur, mellom undertrykkelse og frihet eller endog mellom
arbeider og borger blir møtt med kynisk latter eller ergerlig hoderysting."
(Kulturterrorismen, Spartacus 1993, s. 18)
Hvis det er slik ment kommer Christophersen (liksom Eriksen) i overhengede
fare for å redusere en nødvendig komplementaritet. Vi kjenner alle godt én
slik reduksjon: Vi vet det er fare på ferde når politiske divergenser ikke
lenger formuleres med henblikk på universelle prinsipper o.l. (venstre vs.
høyre, liberalism vs. kommunitarisme, demokrati vs. diktatur osv.), men
begynner å bli territoriale eller regionale; når det altså blir strid om
_elektoratene_ eller valgområdene og partiforskjellene degenererer til
regionale og/eller etniske forskjeller. (Sml. Belgia, Bosnia o.l. Sml.
forøvrig også rotten boroughs-problemet.)
Men det finnes også den komplementære fare, som C. synes å overse eller som
nærmest fremstår som hans skjulte agenda: at at det bare skal finnes
forskjellige politiske prinsipper og ideer (med pro- og antagonister), men
ingen landegrenser, elektorater, manntallslister, ingen stat, ingen enhet
bestående av velgere, lovgivere og demokratiutøvere. Det skal ikke finnes
politiske fellesskap av typen nasjon, folk, stat, med et territorium, et
område for statsborgernes selvlovgivning hhv. for den positive rettens
jurisdiksjon, som borgerne har ansvar for.
Det som oversees er en nødvendig _komplementaritet_ mellom disse to ting: på
den ene siden den politiske enheten (staten) med tilhørende rettsskapende
(helst demokratisk) politisk arbeid med tilhørende _historie_ (der det kan
tales om ansvar må det også tales om historie) - og på den annen side de
politiske ideer og prinsipper og meninger som brytes mot hverandre i denne
statens demokratiske prosess. Begge deler er betingelser for positiv frihet
og demokrati. Vi kan nok overleve uten "vår rosemalte identitet" (som
Christophersen så politisk og ironisk korrekt formulerer det), men vi kan
ikke overleve uten størrelser av typen elektorater/stat. (Og en stat må ha
et territorium og grenser. Spør bare israelerne og palestinerne!) Det dreier
seg om to nødvendige, irredusible og komplementære dimensjoner.
"Vi sliter med en foreldet forståelse av at identitet er noe som er, og ikke
noe som skapes", skriver Christophersen. Med hensyn til slitet får
Christophersen tale for seg selv. Ellers har han naturligvis rett:
Nasjonsbygging, eller om man vil, demokratibygging, er poenget, ikke en
overensstemmelse eller likhet i egenskaper eller en gitt essens. Men det er
nokså ubegripelig hvordan Christophersen kan vende dette til en
problematisering av 17.mai-feiringen. Er det ikke først og fremst slående
hvordan norsk identitet nettopp er skapt, nærmest ut av ingenting, pluss
svinehellet med forfatningen av 1814!
Vi må feire dette hellet i 1814, da våre statsgründere med et års margin kom
den europeiske reaksjonen (Wienerkongressen) i forkjøpet og ga Norge en
forfatning vi kan være bekjent av. God forfatningspatriotisk 17. mai, til
Christophersen og alle andre!
This archive was generated by hypermail 2b29 : 03-08-01 MET DST