Hans B. Skaset er en av de få i dagens Norge som tør å kalle en spade en
spade. Og som gjør det i et presist språk i rett øyeblikk. Det er få som
taler kulturens dødgravere imot i dagens verden. Desto viktigere er de få
som tør. De få som ikke hyler med tidens ulver i fåreklær, alle
pengedeliristene og de ryggesløse etterplaprerne, leflerne, de
samvittighetsløse opportunistene og karrieristene som politisk særlig samler
seg rundt den kaklende Frp.- og gallup-kalkun som en gang var et sosialdemo-
kratisk parti. Alle de oppblåste, maktgale og pyntesyke ego-fluene i
pengeoligarkiets sukkerskål. Det er typisk at en av de verre av slagsen må
være "kultur"-"minister".
Les Skaset nedenfor. Han har noe å si om dagens "Norge". Og dets "kultur".
Karsten Johansen
http://www.aftenposten.no/nyheter/sport/d171533.htm
Knallhardt sluttoppgjør
Hans B. Skaset føler seg dolket i ryggen av kulturminister Ellen Horn.
Derfor leverte han i går sin oppsigelse og ryddet sitt kontor.
Selv ville Skaset ikke kommentere sin avgang utover avskjedssøknaden. Men
Aftenposten har fått tilgang til hans sluttkommentarer etter at han sa opp
stillingen som ekspedisjonssjef i Kulturdepartementets idrettsavdeling. Det
er et knallhardt oppgjør med egen sjef og norsk idretts toppledelse.
Her følger sluttoppgjøret i ti punkter slik Skaset selv har formulert dem:
1. Statsråd Ellen Horn uttrykker i en pressemelding av 27.10.00 "full
tillit" til NIFs president og NIFs øvrige ledelse når det gjelder måten
denne ledelsen håndterer dopingsaker på. Den tvil om grunnlaget for en slik
tillit i forholdet mellom Kulturdepartementet og NIF, som undertegnede ga
offentlig uttrykk for i Aftenposten og VG for 27.10.00, karakteriserer
statsråd Horn som "meget uheldig". 2. Med bakgrunn i statsrådens
pressemelding har jeg søkt om å bli løst fra mitt embete som leder av
kulturdepartementets idrettsavdeling med øyeblikkelig virkning. Det er ikke
mulig å arbeide med helt avgjørende spørsmål for et felts framtid samtidig
som ens politisk foresatte fristiller den ytre instans (NIF) for enhver form
for faglig og moralsk svikt. I praksis betyr det at statens tillitsvalgte
abdiserer til fordel for de interesser statens skulle holde tilbørlig
kontroll med. Denne formen for korporativisme er ikke ukjent i
etterkrigs-Norge. Den politiske forvirring som preger tidsbildet, kan
muligens forklare forfallet for klare ansvarsforhold. 3. At NIF-president
Kran ber kulturministeren om avklaring på om han har statsrådens tillit, er
tegn på en meget interessant utvikling av forholdene innad i
idrettsorganisasjonene, og mellom idrettdorganisasjonene og staten. 4. Kran
er leder for "en fellesorganisasjon for idretten i Norge", som påberoper seg
å være "en frivillig partipolitisk nøytral og uavhengig organisasjon", hvor
den høyeste myndighet er Idrettstinget. ( NIFs paragraf 1-1). 5. Hvis en
NIF-president mener hans autoritet og posisjon trues av utsagn fra statlig
hold, er det forventet at han angriper - for å fjerne tvil om sin egen og
organisasjonens evne til å håndtere interne anliggender. En naturlig måte
kan blant annet være å forlange at ansvarlig statsråd får stoppet kritikken,
eventuelt - til og med - forlange at kritikken blir avkreftet av statsråden.
Konsekvensene for kilden til kritikken kan variere, men er uunngåelige.
Statsrådens rett til intern disiplinering, er - innenfor visse grenser -
ikke diskutabel. 6. I det aktuelle tilfelle opplever vi at en leder for "en
frivillig, partipolitisk nøytral og uavhengig organisasjon" går til staten,
ved statsråden, og ber om å få sin tillit avklart. Som om dette dreide seg
om en statlig virksomhet, for eksempel Statoil eller et annet statsselskap.
7. Hvis en leder av "en frivillig, partipolitisk nøytral og uavhengig
organisasjon" hadde en følelse av sviktende tillit for å kunne stå fram med
styrke på vegne av organisasjonen, var det tidligere helt klart hvor klart
han måtte vende seg: Til sine egne, for å avklare om han hadde tillit til å
ta kampen. Dette ser nå ut til å ha endret seg dramatisk. Vil en statsråds
tillitserklæring også kunne gjelder som autoritetsgrunnlag overfor
vanskeligheter ledelsen måtte få i organisasjonens indre anliggender? 8. At
en statsråd avgir en offentlig tillitserklæring ("full tillit") på tvers av
det som tidligere var klart adskilte systemer (stat - frivillig
organisasjon), er et foruroligende trekk ved samfunnsforståelsen hos den nye
politiske elite, I det aktuelle tilfelle kan det i det minste tenkes at
partipolitiske hensyn har medvirket til å svekke dømmekraften. Idrettsstyret
er, som kjent, godt besatt med framtredende medlemmer av statsrådens parti.
Den absolusjon de nå er blitt til del, kan muligens for en tid hjelpe til å
dekke over manglende sakkunnskap og manglende erfaring for sakens komplekse
natur innenfor internasjonal idrett.
9. Utgangspunktet for saken, om NIF-ledelsens forhold til a) bruk av
ressurser til piller og kostholdstilskudd, b) bruk av ressurser til
forskning i prestasjonforbedringens grenseland, samt c) begrensede
forståelse for behovet for en fri og uavhengig kontroll- og påtalemyndighet,
har druknet i larmen om hvem har makt, og hvem skal utskilles som "øvelsens"
Svarte-Per. 10. I siste disiplin deltar NIFs generalsekretær, Ivar Egeberg,
med kraft og innlevelse. Etter hva jeg hører har han klistret meg til
1989-utgaven av en bestemt dopingsak, i håp om å oppnå nevnte effekt. Den
saken er jeg beredt til å gå inn på i full bredde, ikke for å renvaske meg,
men for å belyse elementer som Egeberg neppe er opptatt av å få fram i denne
sammenheng. NIFs generalsekretær har for øvrig solid erfaring fra en arena
av stor betydning for innsikt i toppidrettens forhold til pengetransaksjoner
og skattemoral (Bislett-alliansen). Det er betryggende at denne kompetansen
nå er stilt til disposisjon for NIF-ledelsens arbeid for et idrettsliv i
samfunnets tjeneste.
This archive was generated by hypermail 2b29 : Tue Oct 31 2000 - 17:04:40 MET