Aftenpostens Morten Fyhn trekker i en god artikkel fram det vesentlige i
forbindelse med "valget" i USA: at dette ikke er noe valg for store deler av
befolkningen. At det amerikanske "demokratiet" er mer enn tvilsomt. Likevel
er det i akkurat denne retningen de forente agentene Stoltenberg og
Hagen trekker Norge av all kraft - mens de selvfølgelig bedyrer det
motsatte.
Karsten Johansen
http://www.aftenposten.no/nyheter/uriks/d169963.htm
Sulten gnager det rike USA
En stille kø av gamle og unge mennesker snegler seg sakte frem. De holder
plastposer klare for å fylle dem med mat. De 20-30 slitne menneskene som har
møtt opp denne tilfeldige dagen, har ulik hudfarge; noen er sorte, noen er
hvite og andre igjen er brune. Bare sulten har de felles. Vi er i Austin,
Texas, USA.
Aftenpostens korrespondent MORTEN FYHN JON HAUGE (foto) Austin, Texas
Rikdom. Presidentkandidatene George W. Bush og Al Gore i hyggelig samvær med
erkebiskop Egan i New York forleden. Overfloden er stor for deler av USAs
befolkning. FOTO: REUTERS/SCANPIX
På bordene foran dem finnes bokser med hermetikk, pakker med kjeks, poser
med tørrmelk og annen nødvendig, men ikke akkurat luksuriøs mat. Til
gjengjeld er den gratis.
Dette er ikke et bilde fra USA under depresjonen for 70 år siden. Dette er
USA i dag, et land hvor stadig flere mennesker går sultne i et land hvor
stadig flere blir rikere og rikere.
Menneskene i denne matkøen har også en annen ting felles: De bryr seg lite
eller ingenting om politikk. Den angår dem ikke, og Al Gore og George W.
Bush gjør da heller ikke noen merkbare forsøk på å få deres stemme i
presidentvalget. De frir heller til middelklassen, og overser underklassen.
For sultne amerikanere stemmer jo ikke. De har nok med å eksistere. Men hvis
de stemte, kunne de avgjøre valget. Så mange er de.
Bush fortrenger - Barn som sulter? Man skulle tro at jeg som guvernør i
Texas ville ha hørt om det, sa presidentkandidat George W. Bush for ikke
lenge siden.
Hvis han var interessert i å oppleve virkeligheten i stedet for å fortrenge
den, ville det være en enkel sak. Han kunne jo for eksempel starte med å
rusle det korte stykket fra guvernørboligen midt i Austin og ned til 7. gate
og det triste suppekjøkkenet som den katolske hjelpeorganisasjonen Caritas
driver. Det er ingen mangel på sultne barn der.
Eller så kunne guvernøren kjøre noen kilometer til det usjarmerende strøket
Montopolis, som ligger øst for sentrum. Austin må være en av de få storbyer
i verden som lar en støyende, firefelts motorvei være et brutalt og
effektivt klasseskille. Vest for Interstate 35 ligger en moderne by. Der
finnes penger og optimisme. Øst for motorveien bor de sultne. De har hverken
penger eller optimisme.
Må be om mat Elizabeth Ruedes bor i en trang leilighet i et kasernelignende
hus. Her er det en kommunalt subsidiert husleie. Det hjelper litt, men ikke
mye. Hun liker ikke å spørre for ofte om å få mat på Montopolis-senteret,
men hun har intet valg. - Vi trenger jo å spise, og vi klarer oss ikke på
lønnen til Joe, min mann. Vi sliter, sier hun.
- De sier at dette er verdens rikeste land. Det gjelder ikke for meg, sier
Elizabeth med et trist smil.
Paret har fire barn sammen. Dessuten har Joe en sønn fra før. Det blir mange
munner å mette på en luselønn. For Joe tjener ikke stort som hjelpemann på
en møbelbil. Dårlig rygg har han dessuten.
Etter å ha stått i matkøen utenfor Montopolis-senteret, kommer en ung kvinne
gående med to poser fulle av mat. Hun heter Dawndee. Hun er gift og har tre
barn. Familien får offentlig mathjelp i form av såkalte "food stamps", men
det er ikke nok til å klare seg. Derfor kommer hun til Montopolis. - Hvis
jeg ikke fikk mat her, ville vi sulte, sier hun.
Svært ung mor Lina Olivarez arbeider som frivillig hjelp på senteret. Hennes
historie er ikke akkurat full av solskinn, men den er et stykke sørgelig
virkelighet fra dagens USA. Hun er 36 år gammel, og sonet for et par år
siden en fengselsstraff på seks måneder for å ha vært med på et ran. Hennes
fire barn ble adskilt mens hun sonet. I den perioden klarte Linas datter i
en alder av bare 12 år å bli gravid med en 16 år gammel gutt, som nettopp
døde av sykdom. Dermed er Lina blitt bestemor til lille Destiny. Mor, datter
og barnebarn har ingen inntekt. De lever på litt offentlig støtte og hjelp
fra Montopolis. Familien har ingen fast bolig, men flytter rundt mellom
familie og venner.
- Jeg vil gjerne arbeide, men Texas gir meg ingen sjanse, klager Lina. Hun
sier at hun ikke får jobb eller leie en bolig fordi hun er straffedømt. Lina
vet at hun kan skylde på seg selv for elendigheten. Men hvorfor skal
datteren Jessica og hennes datter Destiny lide? De har ikke gjort noe
kriminelt.
- Det er så mange som trenger hjelp, sier Richard Aleman, som er ansatt på
senteret. Han forteller om mennesker som kommer og ber om mat og klær, om de
mange som ikke klarer å mette sin familie til tross for at de har arbeid.
- De rike blir bare rikere og rikere, mens de fattige blir fattigere og
fattigere. Gapet blir stadig større. Jeg ser klart en økning i antall
mennesker som kommer til oss fordi de sulter, sier han stillferdig.
Ond sirkel Richard har en teori om hvordan det kan ha seg at stadig flere
sulter samtidig som bruken av matkuponger, "food stamps", er redusert i
Texas med 47 prosent siden 1994, det år da George W. Bush ble guvernør.
- Jeg hører stadig oftere folk fortelle utrolige historier om hvordan de
blir behandlet av byråkratene. Det kan ta to-tre måneder å få behandlet en
søknad om mathjelp, og jeg vet at mange som trenger hjelp ikke får det, sier
han.
Før folk får offentlig hjelp i form av matkuponger, må de kvitte seg med all
"rikdom". I praksis betyr det at hvis du eier en bil, uansett hvor skrøpelig
den måtte være, så får du beskjed om å selge den. Men uten bil er det i
virkeligheten umulig å skaffe seg en jobb. Det offentlige transportnett i
Montopolis-området er ikke imponerende, for å si det forsiktig.
Rachel Wulbert er leder for Montopolis-senteret. Hun er en barsk dame med et
varmt bankende hjerte. Hun går rett på sak. - Guvernør Bush er svært
konservativ. Han liker ikke at folk går for lenge på offentlig støtte.
Derfor er det blitt tøffere å få hjelp, sier hun.
- I området rundt her bor det 8000 mennesker. Jeg overdriver ikke når jeg
sier at alle er avhengig av vårt senter, og for de flestes vedkommende
dreier det seg rett og slett om å få mat. Behovet ser ikke ut til å minke.
Tvert om. Her kommer stadig nye familier, mange unge, som sier at de ikke
har nok mat, og det selv om de jobber, sier Rachel.
This archive was generated by hypermail 2b29 : Tue Oct 24 2000 - 19:49:05 MET DST