>Aftenpostens leder ligger til venstre for Ap.s regjerings-nikkedukker og
>søvngjengeradministratorer, (...)
skriver Karsten Johansen, med utgangspunkt i denne gode lederen:
>"Hva om vi regner helt, helt galt?"
>http://www.aftenposten.no/meninger/leder_morgen/d166840.htm
Men generelt er det vel mer korrekt å si at Aftenposten nå utvikler
en viss "uavhengig" schizofreni på linje med f.eks. Dagbl.a, og faktisk
med større svingradius i endel tilfeller.
Aftenposten kunne neppe på lederplass omtalt USA som "et barbarisk
og primitivt land", slik Dagbladet gjorde her (les gjerne om igjen!):
http://www.dagbladet.no/nyheter/2000/06/25/209103.html
Men Aftenposten kan BÅDE levere (1) reportasjer fra Praha
som sympatiserer med aksjonister som skremmer vannet av
system-mafiaen som møttes der nylig, samtidig som Aftenpesten
(2) æreskjeller de norske demonstrantene på det groveste, for
siden å (3) åpne sin fyldige kronikkplass for friske pust og
skarpe meninger fra demonstrantenes side.
Se "IMF rammer de fattige" i dagens avis:
http://www.aftenposten.no/meninger/kronikker/d168435.htm
Honnør til Aftenposten for å la denne kronikken trykke i avisa.
Her er siste og avsluttende avsnitt:
"De eneste som tjener på den politikken IMF og Verdensbanken påtvinger de fattige landene, er de transnasjonale selskapene og borgerskapet som henter ut profitten fra disse. For arbeiderklassen i fattige land er "strukturtilpasning" ensbetydende med å bli trykket enda lenger ned i fattigdommen."
---Dessuten vil jeg også berømme Tanta i Akersgata for å ha åpna sin kronikkplass nylig for en debatt om Leif Johansen.
Vet DU hvem Leif Johansen er?
Det visste ikke jeg, før jeg leste de følgende kronikker om ham. Et faktum som nok sier endel om meg, men som nok også sier litt om kultur- og kunnskapshegemoniet her i landet de siste tiåra.
------------------------------------- Leif Johansen en liberal kommunist http://www.aftenposten.no/meninger/kronikker/d161760.htm
Ingress: En av Norges fremste økonomer, Leif Johansen (1930 - 1982), var både overbevist kommunist og en stor akademisk begavelse, som satte preg på norsk økonomisk politikk. Professor i økonomi Preben Munthe ved Universitetet i Oslo, gir i dagens kronikk konturene av mannen og økonomen, på bakgrunn av en monografi om Leif Johansen.
Utdrag: (...) Hans doktoravhandling om økonomiske strukturendringer under vekst er blitt en grunnsten i planleggingsmodellene i Finansdepartementet, Statistisk sentralbyrå og Norges Bank.
Hans skrifter var solide, matematisk formulerte bidrag til økonomisk og statistisk teori. De viste at han var ekspert på "borgerlig økonomisk teori", men samtidig var han altså en skarp kritiker av det "borgerlige økonomiske system".
Leif Johansen var medlem av Norges Kommunistiske Parti fra skoledagene til sin død. Nå var det ikke noe særsyn at gymnasiaster og studenter på den tiden var medlemmer av NKP. Flere av Leif Johansens medstudenter var blant dem, men de fleste hoppet av etter at de så den sovjetiske innblandingen i Øst-Berlin, Ungarn og Tsjekkoslovakia, og etter at de ble klar over åndsfrihetens karrige kår bak jernteppet.
Leif Johansen fulgte dem ikke. Han beholdt sin lojalitet til partiet og forsvarte Sovjets politikk og samfunnssystem inntil sin dødsdag. Selv om det ikke var tale om blind ukritiskhet, kunne hans innstilling fortone seg som et mysterium. I den daglige omgang var han nemlig et åpent, liberalt menneske, som man ikke kunne forbinde med rettsusikkerhet og personforfølgelser.
I det faglige viste han klar forståelse av det økonomiske systemet som sto som motpol til den sosialistiske planøkonomien. Men han mente at markedsøkonomien ville gi dårligere resultater enn det planøkonomien kunne gi. Dette grunnga han med nøktern analyse, ikke med slagord, slik mange av hans trosfeller nøyde seg med.
Hva var så hans argumenter? Det viktigste var at planøkonomien kunne skape høyere levestandard, raskere økonomisk vekst og mindre sosiale forskjeller. Det skyldtes ikke minst at man i en sovjetøkonomi kjente hverken inflasjon eller arbeidsløshet, mens begge fenomener plaget markedsøkonomiene i vest. Årsakene var blant annet at myndighetene i vest hadde avviklet priskontroll og rasjonering, mens slike direkte virkemidler var sentrale i en planøkonomi. Der ble maksimalpriser og mengdereguleringer brukt for å holde økonomien på rett kjøl. (...) -------------------------------------
Denne kronikken ble snart fulgt opp av en ny:
------------------------------------- Leif Johansen - en stringent analytiker http://www.aftenposten.no/meninger/kronikker/d164984.htm
Ingress: Preben Munthes kronikk 14. september om professor Leif Johansen (1930-82) gir et ufullstendig bilde av Johansens syn på forholdet mellom plan og marked, skriver førsteamanuensis HILDE BOJER ved Økonomisk institutt ved Universitetet i Oslo. Det var Johansens forskning omkring økonomisk planlegging som ga ham en sterk stilling internasjonalt, påpeker hun.
Utdrag: (...) I motsetning til det Munthes kronikk kan gi inntrykk av, var Leif Johansen ikke en ukritisk beundrer av sovjetisk planøkonomi. Blant annet presenterte han i flere artikler de matematiske økonomene i Sovjetunionen. De var i opposisjon til rådende dogmer om planøkonomi, og gikk inn for desentralisering og sterkere innslag av marked innenfor rammen av den sentrale økonomiske planlegging.
En tid i tøværsperioden på 60-tallet så det ut som om de skulle få et visst gjennomslag, men disse håp ble, som så mange andre, brutalt knust i august 1968. De matematiske økonomene greide imidlertid å overvintre. En av de ledende blant dem, Abel G. Aganbegjan, ble senere en nær medarbeider av Gorbatsjov. Leif Johansen hadde kontakt med disse økonomene, og fulgte deres innsats med både interesse og sympati. De på sin side omtalte Leif Johansen med stor aktelse.
(...) Leif Johansen var også en glimrende forfatter av populærvitenskap. Boken "Kriser og beslutningssystemer i samfunnsøkonomien" fra 1983 samler noen av hans beste populærvitenskapelige artikler, og kan fortsatt leses med utbytte av både leg og lærd.
En av artiklene heter "Plan eller marked?". Her skriver Leif Johansen i innledningen blant annet: "Ethvert utviklet samfunn må ha elementer av både samfunnsøkonomisk planlegging og markedsmekanisme." I resten av artikkelen utvikler han sitt syn på samspillet mellom marked og planlegging. Markedet er et effektivt system for å gi informasjon, signaler og økonomiske incentiver, og det er en enkel og ubyråkratisk distribusjonsordning hvor en unngår kostbart og brysomt byråkrati. Derfor kan ikke noe velutviklet samfunn helt gi avkall på de fordelaktige virkningene av en markedsmekanisme.
Videre skriver Leif Johansen: "Og selv om en skulle forsøke på noe slikt, har markedsmekanismen en så stor livskraft i seg selv at den har en tendens til å krype fram igjen på forskjellige måter, offisielt eller uoffisielt, lovlig eller ulovlig."
På den annen side finnes det områder i økonomien hvor markedet ikke fungerer tilfredsstillende. Det gjelder for det første fordeling av inntekt og velstand, dernest gjelder det produksjon av fellesgoder og av goder med bivirkninger av typen forurensning av miljøet. Disse momentene er velkjente for de fleste økonomer, selv om ikke alle makter å fremstille dem med Leif Johansens klare stringens. (...)
Leif Johansen var opptatt av at norsk økonomi var i ferd med å bli en forhandlingsøkonomi som hverken er plan eller marked, med uklare ansvarsforhold: Beslutningene blir hverken tatt av sentrale myndigheter eller av frie markedsdeltagere, men i et uklart kraftfelt hvor både myndigheter, organisasjoner og pressgrupper gjør seg gjeldende. Fellesinteressene vil da lett måtte vike for særinteresser. Med fellesinteressene mener Leif Johansen her ikke statens interesser, men interessene til flertallet av borgerne.
For å få bukt med de uheldige virkningene av forhandlingssamfunnet, mente Leif Johansen det var nødvendig å styrke både den sentrale, samfunnsmessige planlegging og det fritt konkurrerende marked, men på hver sine områder. Videre mente han at samfunnsmessig eie av store bedrifter var en nødvendig (men ikke tilstrekkelig) betingelse for å få til en overgang fra forhandlingsøkonomi til en rasjonell økonomi. Private eiere av større bedrifter burde selv kunne innse denne nødvendigheten, skriver han, og fortsetter: "Etter å ha abdisert kunne de stille sin dyktighet og innsikt, sin oppfinnsomhet og sine lederegenskaper til disposisjon i ledelsen av bedrifter som er samfunnsmessige fellesanliggender."
Om Leif Johansen hadde en feil, så var det vel nettopp at han overvurderte andre menneskers evne til å sette pris på, og la seg overbevise av, logisk analyse og saklige argumenter!
Et område hvor markedet skaper problemer, kan være i internasjonal handel. I en artikkel som ble offentliggjort på engelsk i 1982, analyserte Leif Johansen krisen i verdensøkonomien. Han viste hvordan den internasjonale økonomien kan havne i en situasjon med langvarig arbeidsløshet:
Hvert enkelt land kan i og for seg være villig til å føre en ekspansiv politikk for å minske arbeidsløsheten, hvis bare de andre landene gjør det samme. Men det land som fører en ekspansiv politikk ensidig, vil i lengden få svekket konkurranseevne, og problemer med betalingsbalansen. Da kan det oppstå en ond sirkel der ingen land kan føre ekspansiv politikk fordi de andre landene ikke gjør det.
Her er det et viktig poeng at det hverken er mangel på kunnskap eller på god vilje som gjør at alle land fører en økonomisk politikk for arbeidsløshet. Det er systemet i seg selv som tvinger dem til det, selv om alle er klar over de uheldige virkningene. For å komme ut av uføret, må landene samordne den økonomiske politikken sin.
En lett tilgjengelig og leseverdig artikkel i samlingen "Kriser og beslutningssystemer", er "Økonomisk teori og samfunnsstyring: Faglig krise?", blant annet fordi Leif Johansen fulgte så godt med i utviklingen innen økonomifaget. Her har han flere interessante og originale betraktninger om muligheten for å styre en økonomi i samsvar med borgernes interesser. (...)
Leif Johansen var medlem av Norges Kommunistiske Parti i hele sitt voksne liv. Derfor kunne han aldri besøke USA, til tross for stående invitasjon til de fleste forskningsmiljøer av betydning.
Nobelsprisvinner Robert Solow, professor ved MIT (Massachusetts Institute of Technology), skriver i sine minneord om ham: "(Leif Johansen) var alltid villig til å fordype seg i de vanskeligste beregninger, og på det området var han svært dyktig. Men han tapte aldri av syne at det underliggende mål var et bedre samfunn. Et bedre eksempel for oss andre kan ikke tenkes". --------
Bjarne Nærum
This archive was generated by hypermail 2b29 : Tue Oct 17 2000 - 00:06:14 MET DST