KK-Forum,
videresender denne av Tanya Reinhart i norsk oversettelse:
KK-har fått den tilbudt, men den kom ikke i dag lørdag.
Knut Rognes
******************
Tempelhøyden
Av Tanya Reinhart
I dag er det nesten umulig å forestille seg at det for noen ganske få år
siden bare var ekstremistiske galninger som krevde israelsk kontroll over
'Tempelhøyden'. Hver gang de prøvde å ta seg fram til stedet for å be,
ville israelsk politi være på pletten for å forhindre det eller for å
trekke dem vekk. Selv ordet 'Tempelhøyden' ble sett på som et innslag i det
bisarre vokabularet til religiøse fanatikere.
I dag er det den israelske regjering som starter den hellige krigen.
Israels utenriksminister -- den tidligere liberale Shlomo Ben-Ami --
erklærer dag og natt at "ingen nasjon kan gi opp sine hellige steder", og
verden nikker og samtykker. Sharon kunne ikke ha opptrådt på stedet uten
godkjennelse fra Barak og regjeringen. Hans besøk var nøye planlagt, med
tusener av skyteklare soldater utplassert i høyeste beredskap på takene
omkring. Det er ikke Sharon som er ansvarlig for den siste massakren, men
Barak, Ben-Ami, den israelske regjeringen, og Israels "fredsapostler" som
har støttet dem hele veien.
Israels krav på 'Tempelhøyden' er helt nytt (trukket fram nå nylig etter de
forhandlingene i Camp David). I Beilin Abu-Maazen-planen fra 1995 om en
sluttavtale, som danner grunnlaget for de pågående 'forhandlingene', ble
det ennå sagt at området vil være under 'palestinsk eksterritorial
suverenitet' (Note 1).
Jo mer Arafat gir etter, jo flere krav reises av Israel. Beilin
Abu-Maazen-dokumentet er i seg selv et skammelig dokument som lar alle
bosetningene forbli uberørt, og anerkjenner israelsk overherredømme over
det meste av Vestbreddens sentrale deler. Det var enighet om at Arafat, på
vegne av palestinerne, skal gi avkall på ethvert krav på Jerusalem, og at
palestinske institusjoner skal flyttes til landsbyen Abu-Dis som grenser
mot Jerusalem. Til gjengjeld skal Arafat få lov til å erklære Abu-Dis som
hovedstaden i den palestinske staten. Med en verbal vri skal Abu-Dis bli
omdøpt til Al-Kuds, slik at en kan presentere byen som delt i en jødisk del
"Jerusalem" og en palestinsk del "Al-Kuds".
Arafat har sagt ja til dette for lenge siden. I Ha'aretz for 5.5.98 (Akiva
Eldar) ble det meldt at "Yassir Arafat godtar forslaget om at hovedstaden i
den palestinske staten vil bli Abu-Dis, som grenser mot Jerusalem, og ser
på forståelsen innbakt i Beilin Abu-Maazen-avtalen som et realistisk bidrag
til sluttavtalen med Israel." "I et møte med Council on Foreign Relations'
Midtøsten-seksjon, som har tilhold i New York, ... ble Arafat spurt om det
ville være mulig å komme til enighet med Israel også i spørsmålet om
Jerusalem. Arafat: 'Ja, absolutt, det er mulig å akseptere planen om
Abu-Dis, som hørte til Al-Kuds også under jordansk styre.' "
Men selv dette var ikke godt nok for Barak. I henhold til den opprinnelige
Beilin Abu-Maazen-planen skulle bare landområder med jødiske bosetninger i
den sentrale del av Vestbredden (benevnt "Jerusalem") annekteres. Derfor
ble det arbeidet fram et løselig kart over området rundt disse
bosetningene, men som gikk utenom områder med palestinske innbyggere.
Israels hovedmotiv med dette var å unngå å måtte gi disse palestinerne
israelsk statsborgerskap og dermed sosiale rettigheter, som f.eks. adgang
til helsetjenester, eller politisk rett til å stemme. Barak 'jevnet ut'
kartene. Anneksjonen som ble foreslått i Camp David vil også omfatte
områdene med palestinsk befolkning Men disse innbyggerne vil ikke blitt
gitt israelsk statsborgerskap siden "de vil stemme i den palestinske
staten". Dette gjør det mulig å annektere land uten samtidig å gi
rettigheter til den palestinske befolkning (Note 2).
Det later til at de palestinske forhandlerne i Camp David også har
samtykket i dette forslaget. I hvert fall har vi ikke hørt noe annet. Men
så kom Barak fram med det nye kravet om at palestinerne også skulle oppgi
deres rett til Al Aksa (Tempelhøyden). Selv en kollaboratør som Arafat kan
ikke akseptere et slikt krav og overleve.
Ingen kan knytte disse fakta sammen til en rasjonell forklaring. Det er
vanskelig å unngå den konklusjonen at Barak nå ikke lenger er interessert i
en formell avtale med palestinerne, ikke engang i den totale kapitulasjon
som Arafat var villig til å akseptere. Barak og Sharon, som snart vil kan
komme til å dele regjeringsmakten med ham, ser bare en løsning på 'det
palestinske problem' - eliminering! Det er slett ikke umulig at de med sine
syke generalhjerner tror at hvis man benytter tilstrekkelig makt, vil det
være mulig å drive flere og flere palestinere ut av Jerusalem og de
sentrale deler av Vestbredden, og gjøre disse landområdene araberfrie. Og
det vil ikke bare gjelde de okkuperte palestinerne. I flere uker nå har
israelske palestinere blitt utsatt for ondsinnete angrep, og flere og flere
har i media (som alltid, styrt fra oven) klaget over at israelske
palestinere har for mange rettigheter. Israel er blitt apartheid-landet.
-------------------
Noter
(1) Newsweek 17.9.00; Ha'aretz 18.9.00.
(2) Nahum Barnea "Yediot Aharonot" 30.6.00: "Araberne som bor i de
bosetningsblokkene som blir annektert av Israel vil ha de samme rettigheter
som israelere som bor i Palestina. De vil stemme i den palestinske staten
og leve i henhold til dens lover".
_______________
Tanya Reinhart underviser i lingvistikk ved Tel Aviv Universitetet og
Universitetet i Utrecht.
http://www.tau.ac.il/~reinhart
[Znet Commentary 1. oktober 2000]
Oversatt av Knut Rognes med god hjelp av Helge Hasselgreen
****************************
This archive was generated by hypermail 2b29 : Sat Oct 07 2000 - 14:30:42 MET DST