Den "politiske" "debatten " og de "politiske" "partiene" har overlevd seg
selv. Mine egne erfaringer med "organisasjoner" av ymse slag viser at disse
har stivnet til å være utførende organer for mer eller mindre
statsfinansierte og selvsupplerende ledelsesbyråkratier uten rot i
noesomhelst folkelig engasjement. De er blitt redusert til utvekster fra
statsapparatet.
Folk flest stuller med seg og sitt og har verken tid eller ork til å
engasjere seg. Og hvis noen få håpefulle ennå skulle forsøke vil de raskt
enten bli feid tilside av de byråkratiske maskinerienes driftsmessige krav,
saksbehandlingsrutinene og mediekjøret levner aldri plass til grunnleggende
politiske diskusjoner, eller bli absorbert i rutinen selv som redskaper i
forvaltningen av dette eller hint partilederskaps overlevelseskamp, evt.
rekruttert oppefra ved hierarkisk investitur.
Organisasjoner i dag består av en papirmølle først og fremst, formularer,
regler, rutiner, frister for ditt og datt, eksekvering av maskineriets krav.
For folk som ønsker å leve normale liv som mennesker blir dette meningsløst.
Frivillig engasjement erstattes av rutinemessig og ovenfra diktert
pliktarbeid. Med de krav arbeids"livet" i dag stiller lar det seg ikke gjøre
hvis man samtidig f.eks. er glad i naturen, og samtidig: hvem er interessert
i å være gratis vannbærer for parti- eller andre toppers karrierer, spesielt
når disse står for en "politikk" som bare undergraver det man egentlig
ønsker å slåss for? Bare de tilstrekkelig opportunistiske som selv aspirerer
til en plass i varmen - potensielle levebrødspolitikere.
Derfor åpner svelget seg mer og mer mellom de profesjonelle "engasjerte",
mer og mer ensartet framtonende, strømlinjede og politisk korrekte
organisasjonsrobottene og den eliten de aspirerer til på den ene siden og -
nå
også de mest oppegående blant - vanlige folk på den andre.
Stoltenbergs framtoning har vært den dråpen som har fått dette begeret til å
flyte over for mange i Norge.
Men ingen i "de etablerte" partiene ønsker selvfølgelig å formulere
frustrasjonene over dette, formulere demokratiets egentlige krise, det ville
jo være mot deres selvforståtte egeninteresse. Dette har slike som Hagen med
sin fine nese for folkestemningen snust opp. Derfor blir han lett den eneste
som sier noe som folk kan gjenkjenne deler av sine egne tanker i, den eneste
med apell. Hagen blir medium for en ulmende misnøye med det amerikaneren
Christopher Lasch presist har kalt "Elitenes forræderi mot demokratiet".
Venstresiden har diskreditert seg selv på grunn av sin dogmatikk, sin
opportunisme og sitt manglende blikk for byråkratiseringen og den
korporativistiske tilstivning av politikken til rutinemessig profesjons- og
eliteinteressekamp ført bak den politiske korrekthetens skinhellige fasade.
Karsten Johansen
This archive was generated by hypermail 2b29 : Sun Oct 01 2000 - 13:41:41 MET DST