En bra artikkel fra Morrabladet om G-8 (ved Truls Lie).
Karsten Johansen
http://www.kulturkanalen.no/mb/
G8 – det digitale Gapet
Rike menneskers vilje til å hjelpe fattige er som før: – Å, er de sultne?
For all del, gi dem noen kaker. Kaker i form av PC'er. G8-landene møttes
sist helg til veldedighetsfest og diskuterte løsninger på fattigdom og
gjeldsbyrder i den tredje verden – for 41 utvalgte utviklingsland uten
utviklingsmuligheter. Den globaliserte vesten kjenner dette naboskapet, selv
om de rike G8-naboene USA, Canada, Storbritannia, Frankrike, Tyskland,
Italia, Japan og Russland holder skansen. Denne årlige veldedighetsfesten
har ennå ikke ført til at G8 – de «givende åtte» – virkelig har gitt fra seg
den undertrykkende kontrollen. Men det globale landskap er trangbodd,
naboenes politiske ustabilitet og sykdommer kommer ubehagelig nærme.
Underutviklede områder har en skremmende tendens til å havne i en spiral av
økende politisk uro, fattigdom, sykdom og miljøødeleggelse. Og slike nabolag
vil vi ikke ha. Kynisk nok tar vi i vesten «politisk ansvar», vi har da en
interesse i dette. Det gedigne G8-møtet til seks milliarder dollar på øya
Okinawa i Japan ble rustet opp med nye veier, konferansesentre og en
politieskorte på 22 000 mann og mer. Dagen før møtet demonstrerte 27 000 i
en sammenhengende sytten kilometer lang ring rundt den amerikanske
militærbasen på øya. Den amerikanske Kadena-basen er deres største i Asia –
halvparten av de rundt 50 000 amerikanske utstasjonerte soldatene er her.
Demonstrantene har ikke glemt at amerikanerne drepte 200 000 japanere ved
krigsavslutningen for 55 år siden, flesteparten sivile. Heller ikke at tre
av Clintons soldater gruppevoldtok en tolvåring for noen år siden. Men
tradisjonen er å gjøre stor stas på de fornemme. Storstilt underholdning og
40 000 måltider med sjeldne råvarer skulle til for å glede gruppen på 8 med
følget av rådgivere og journalister. Givergruppen på 8 kan vel ikke annet å
føle ansvar etter en slik sjarmoffensiv. Tross alt kostet møtet vertslandet
Japan mer enn deres gjeldsslette sist år. Fjorårets mer sparsomme konferanse
i Köln fikk nemlig ikke givergruppen til å holde hva den lovet av
«historiske skritt» – for av 100 milliarder dollar avtalt, klarte man bare å
ettergi en drøy tiendedel. Til irritasjon for alle – fra U2's Bono til paven
i Rom. Om president Clinton i det minste prøvde, ville kongressen der hjemme
ikke høre. Og når det rikeste huset i nabolaget ikke ville, så hvorfor
skulle da de andre?
Likevel. Vesten «elsker» sine naboer og prøver nå igjen. For hvem ønsker en
verden der 41 land bruker storparten av sine inntekter på renter til umulig
nedbetalbare lån? Ikke rart våre naboer bare kan bruke 10 prosent av
inntektene til helse og utdanning, når «husleien» er på nesten to milliarder
dollar måneden bare i renter. Slike globale fattige distrikter kan da ikke
annet enn å forfalle. Så vestens rikeste land prøver i det minste å hjelpe.
Men det er ikke så lett å gjøre sitt beste mot sin neste. Eksempelvis fikk
Honduras ikke 90 prosent gjeldslette, men under tiendeparten av gjelden på
4.2 milliarder dollar. At de nylig har måttet låne 850 millioner og snart
får innvilget ytterligere 500 er jo bare et skår i givergleden. Denne
politiske «viljen» må vi ikke drepe. Men når enkelte av de snille giverne
bare flytter litt rundt på budsjettposter og kutter samtidig i
bistandsbudsjettet, hjelper ikke dette stort for de fattige. Gjelden som
aldri ville kunne tilbakebetales, byttes med reelle bistandspenger.
Resultatet ved en budsjettforflytning hos noen av G8'erne er ytterligere en
forverring for de fattige. G8 krever samtidig gjennom Verdensbanken og det
Internasjonale Valutafondet en fattigdomsstrategi med makroøkonomiske rammer
– dvs. krav til «strukturtilpasning» med nedskjæringer i det offentlige,
privatisering av vannverk og telefonselskap, fri import og stram
kredittpolitikk. Resultatet med en stram kredittpolitikk er for fruktbare
Honduras og Nicaragua at jorden ligger brakk med sult og kronisk
underernæring som følge – små og mellomstore bønder får ikke penger til
såkorn. Og uten tollbarriere utkonkurreres Nicaraguas risbønder av
statsstøttet amerikansk-importert ris. Makroøkonomiske hensyn, som du
skjønner.
Men så til kakene fra G8-møtet. De fattige 41 skal få høyteknologi fra de
givende 8. G8-møtet skal sørge for at det globale landskapet kobler opp sine
undersåtter, de 95 prosent som er offline. Vertslandet Japan er først ute
med spanderbuksene på rundt 13 milliarder dollar til IT-prosjekter de neste
fem årene. Det rike nabofellesskapet kan vel ikke være dårligere – de har
lenge snakket om å fjerne det «digitale gapet», sist på storkonferansen i
Firenze i november. Clinton skal ha alle amerikanske klasserom oppkoblet i
løpet av året – og det globale nabolaget med computeranalfabeter skal nå
ikke ha det verre. Altså må noen betale, alternativt er dette bare en
PR-jippo. Det finnes nok av bedrifter i det rike nabolaget som vil ta på seg
oppdraget til 500 milliarder dollar bare i telefon- og datalinjer. Men om
evnen hos mottakerne er der til å kunne bruke dette er foreløpig tvilsom. Vi
kjenner tidligere fagre ord om «grønn revolusjon» som strander på grunn av
manglende økonomisk evne eller lokalpolitisk vilje. De givende 8 må derfor
gi mer enn høyteknologiske kaker for å redusere det digitale gapet. I dag
har givergleden hovedsakelig vært å sende gamle computere til u-land. Man
slenger søppelet over i nabolaget. I vesten skifter en av ti ut tv-apparatet
årlig, de må jo havne et sted. Ikke bare forsyner våre fattige naboer vesten
med produksjonsressurser for mesteparten av innholdet i PC'ene, skal de også
være mottakere av 60 kg søppel (25kg spesialavfall) som igjen forurenser 33
000 liter vann og 50 millioner kubikkmeter luft. Blir det digitale gapet
også en mur der den ene siden sitter igjen med arsenikk, tinn, bly og
kjemikaler i sin bakgård? G8'ere som forsvarere av bærekraftig utvikling?
Agenda21 fra Rio Janeiro i 1992 ønsket i det minste tilgjengelig informasjon
på miljøspørsmål, samt bruk av ny teknologi for økonomisk vekst som ikke
skadet fremtidens ressurser. I 1995 etterlyste Verdensbankens program
INFODEV det globale ansvaret for å støtte land i overgangen til
informasjonsøkonomi, gjennom å utvikle informasjonsteknologi som kunne
bekjempe fattigdom og oppnå bærekraftig økonomisk utvikling. Kravet var å
skape et informasjonsvennlig miljø besørget gjennom en privatisering og
liberalisering av telemarkedet, bedret utdannelse og velferd,
miljøbeskyttelse, og frie konkurransevilkår.
Siden har vi fått internett. G8-møtet satte derfor sist helg ned en
arbeidsgruppe for å se på hvordan den digitale kløften mellom rike og
fattige kan reduseres. DOT Force (Digital Opportunity Task) skal få alle
online. Vi har i det minste råd til å være optimistiske: U-land har smått
med biblioteksbøker og lærebøker, med en dataskjerm har man tilgang til det
globale «biblioteket». Man kan følge forelesninger gjennom PC-høytaleren,
eller lese kunnskapsrike artikler fra vestens forskere. Man kan dele
informasjon og veiledning for miljø og jordbruk, eller foreta demokratisk
avstemming på nettet. De som ikke før kunne lese, kan lære engelsk gjennom
pedagogiske programmer. De som er isolert kan kommunisere gjennom
talegrupper på nettet. Dessuten vil internett være demokratiserende i
autoritære stater. Dette trenger ikke koste for mye i masseproduksjonens
tidsalder. Hvorfor skulle ikke Nigerianeren kunne få en WAP-telefon med
G3-hastighet? Grisegrente strøk trenger heller ikke kabler, men kan utstyres
med satellitt. I denne kommunikasjonsidyllen er det offentlige byråkrati
tilgjenglig for borgerne på nettet, den politiske valgkamp forgår online –
og veiledet av u-landenes fiffige internettsider kommer flere nysgjerrige
turister med tykke lommebøker og besøker. For det digitale gapet skal
forsvinne. Med teknologi skal forskjellene reduseres.
Men, kjære omsorgsfulle G8'ere: Halvannen milliard mennesker lever globalt i
absolutt fattigdom. Forskjellen mellom rik og fattig er 1:6 hos rike G8'ere
– i Sør-Amerika er det 1:32. Til tross for teknologisk utvikling fra 1960
til 1990 har forskjellen mellom den rikeste og fattigste femtedelen økt til
det dobbelte – 1:62. I Afrika finnes i dag bare 14 millioner telefoner. Hva
hjalp det et par nigerianeres presidentvalgkamp på internett når bare 1000
mennesker har internett av 120 millioner? Og hva med Kina – de er i dag ikke
eneste i sitt nabolag som sensurerer og kontrollerer internettbrukerne.
Blair og Clinton: Hvordan klarte dere å få internett til å bestå av 90
prosent engelsk når vi har 6000 forskjellige språk i verden? Under
tiendeparten har engelsk som sitt morsmål. Litt av en elektronisk trojansk
hest dette her. Dere G8'ere vet også at 900 millioner mennesker i uland ikke
kan skrive og lese. Drøye halvparten av Japans IT-donasjon ville kunnet bøte
på dette – FN viser at 8 milliarder dollar kunne fjernet dette gapet på ti
år. Høyteknologiske kaker til fattige fyller ikke det digitale gapet – man
blir ikke mett av bits og bytes. Bare virkelig mat kan fylle sulten i gapet
hos de underernærte. Først må disse kunne sitte oppreist før
informasjonsøkonomiens forvaltere – de Grådige 8 – kommer med de digitale
kakene. Men for all del, la oss være positive.
This archive was generated by hypermail 2b29 : Thu Sep 28 2000 - 11:01:09 MET DST