Om "dialektkaoset"
Lars Akerhaug (lars_akerhaug@yahoo.com)
Tue, 15 Sep 1998 13:19:55 -0700 (PDT)
I denne "språkdebatten" (som forøvrig ER veldig interesant) har det
etterhvert utvikla seg et interesant og jordnært ordskifte blant annet
om dialekter, skriftmål og det jeg velger å kalle litterære
hersketeknikker...
Dialektspørsmålet er ikke enkelt. Løsninga kan etter min mening ikke
være A4, fordi skritmålet, etter min mening, på best mulig måte skal
avspeile det muntlige målet.
Men én ting står klart: Det blir for enkelt å avfeie et skriftmål som
streber etter å legge seg nærmest mulig det språket folk rundtomkring
i Norge prater. For meg føles det arrogant å si at vi ikke lenger vil
forstå hverandre hvis vi begynner å skrive på dialekt. Mange
"vanskelige" (vanskelige i hermetegn fordi dialektene stort sett bare
er vanskelig utifra et østlandssynspunkt...) Og; Brekkes eksempel var
etter min mening dårlig. Hadde han ikke smørt alle orda sammen ville
det vært enkelt og greit.
Samtidig ser jeg behovet for en norm. Motsigelsen, står, etter min
mening, mellom en sterk eller en svak norm. Hva mener jeg med en sterk
norm? Etter min mening har bokmålet og tildels også nynorsken en sterk
norm. Fordi det er en "skikkelig" måte å skrive på, alt annnet er
avvik. Enkelt eksempel: konflikten en/a endinger på bokmål.
Marsdal rettferdiggjør sin sterke norm med at arbeiderklassen trenger
idéaler. Hvis det språk-nasjonale idéalet, er at alle skal skrive
likest mulig, er det et idéal jeg helst ikke vil ha noe med å gjøre.
For en som har sett litt på hvordan språkforhold og maktforhold
fungerer, vil fort oppdage at ensretting i språkdrakt fort også kan
bli ensretting i tenkemåte. Og sjøl om dette da skulle være
"arbeiderklassens" språk og dermed "arbeiderklassens" tenkemåte, er
det ønskelig. Og er det virkelig sånn? Er arbeiderklassen i Norge så
homogen at vi kan gi den et felles språk? Mitt svar blir nei, og jeg
ser ikke på det som negativt. Jeg ser på det som positivt at mennesker
får muligheten til å utfolde seg sjøl, både reint språklig og også i
hva vi skriver. Og jeg er klar over at det sikkert ikke er det Marsdal
ønsker seg; for passer du ikke på er det rett tilbake til de
gammel-sovjetiske drømmene om en mannlig hjælm-og-metall
arbeiderklasse....
La meg avslutte med et noen punkter som jeg mener er grunnleggende når
det gjelder språk.
-Et demokratisk språk er et språk som vanlige folk kan bruke. Et språk
vanlige folk kan bruke er ikke først og fremst et logisk eller
rasjonelt språk, men et språk som ligger nærmest det språket vanlige
folk snakker.
-Språklig utvikling bør sées på som spennende heller enn negativt.
Sålenge den språklige utviklinga går på folks premisser. Og sålenge
globaliseringsmakta rår i verden, kan vi være sikre på at det ikke vil
skje. Da er det vår fordømte plikt å etterhvert meisle ut et språklig
levedyktig alternativ. (Om det skal være nynorsk, bokmål eller
samnorsk er en interesant diskusjon som jeg ikke blander meg oppi nå...)
-Språklig variasjon er positivt. Å snakke dialekt er
positivt.Skriftspråk med en sterk norm fungerer negativt for
dialekter...
Dialektisk hilsen(ellerno...)
L@rs Akerhaug
_________________________________________________________
DO YOU YAHOO!?
Get your free @yahoo.com address at http://mail.yahoo.com