En ubetydelig brøkdel av dagens oppsvulmede valuta- og verdipapirhandel
er realøkonomisk nødvendig, dvs. slik som veksling av penger i forbindelse
med oppgjør for eksport/import, og investering i
lønnsom produksjon. Resten er hasardspill. Du kjøper 1 million D-mark (eller
aksjer) på tirsdag og selger dem tilbake på onsdag ihåp om å ha tjent 10.000
DM på kursendring over døgnet. Den ene spekulant vinner, den andre taper
tilsvarende. Men dette er skadelig også for den øvrige økonomi. Spekulantene
handler i liten grad ut fra vurderinger av realøkonomien (som jo
er"traderens" eksistensberettigelse, slik den predikes på BI og
Handelshøyskolen). Nei, de handler ut fra hva de tror ANDRE spekulanter vil
gjøre. De sitter og vokter på hverandre fra minutt til minutt. Systemet har
dermed ikke lenger noe ankerfeste i virkeligheten. Man får voldsomme
svingninger som ingen enkeltaktør eller noe land kan begrense. Dette gir
større uforutsigbarhet, noe som vanskeliggjør og belaster den øvrige
økonomiske virksomhet. En annen skadevirkning er unødvendig høyt rentenivå i
de enkelte land: For å hindre kapitalflukt får man "våpenkappløp" på
rentenivå landene imellom.
Tidligere sentralbanksjef Skånland mener at det ikke er mulig å styre
kapital- og verdipapirbevegelser i en moderne elektronisk verden. Heldigvis
tar han feil: Nettopp fordi slike bevegelser i dag foregår elektronisk, kan
de logges og sjekkes svært enkelt. Og enhver bank eller megler som
ikke følger pålagte regler, kan fratas lisensen til å "trade". Ergo er det
mulig å kontrollere hvis man vil.
Men hva slags regulering bør innføres? Den amerikanske Nobelprisvinner i
økonomi, James Tobin, foreslo i 1978, på nytt i 1992,å legge en avgift på
noen promille på kapitalbevegelser. Det samme kunne man ha på aksjer og
obligasjoner. En skatt på en halv prosent på DM-transaksjonen nevnt ovenfor,
ville tatt 10.000 DM fra spekulanten (5000 ved kjøp, så 5000 ved salg), dvs.
hele fortjenesten han håpet på. Mens en seriøs investor eller importbedrift
som trenger å veksle til seg 1 million DM, utmerket godt ville tåle de 5000
DM i avgift som måtte betales. Dermed ville spekulantene bli skremt fra
overhodet å prøve seg, og ville måtte finne seg nyttig arbeid i stedet, mens
nødvendig realøkonomisk virksomhet kunne fortsette som før. Tobins
mekanisme kunne brukes både på valuta, aksjer og obligasjoner, og den kunne
settes ut i livet unilateralt, dvs. av Norge aleine. Det er et spørsmål om
politisk vilje.
Fra noen økonomer innvendes det at et slikt reguleringsregime kan omgås. I
noen grad er dette riktig. Men det ville begrenset omfanget av spekulative
transaksjoner kraftig.Å avvise tiltaket fordi det i
noen grad kan omgås, er like "logisk" som å være mot fartsgrenser fordi en
rekke bilister bryter dem og ikke blir tatt.
Så langt om valutahandel og tradisjonelle verdipapirer. Farligere er
handel med nye typer verdipapirer, såkalte derivater. De er enda mer
kriseframbringende, fordi de - hvis ruletten gir tap - pålegger spekulanten
enorme utbetalinger i forhold til innsatsen. Disse nye "finansielle
instrumentene" bør ganske enkelt forbys, og forbudet kan håndheves
av sentralbankene, igjen hvis det er vilje til det. Spekulantene sier at
derivater er nyttige for realøkonomien. Men er nytten større enn den skade de
gjør? Spekulantene har bevisbyrden. Troverdige er de ikke, siden de sjøl
lever fett på denne handelen.
Den store engelske økonom John Maynard Keynes uttalte i 1936: "when the
capital development of a country becomes the by-product of the casino, the
job is likely to be ill-done". Keynes må i dag rotere i sin grav!
Trond Andresen