Hvorfor må vi holde fast på at vitenskapen skal avdekke verden for oss? Og
er ikke det å sette seg i Guds stol? Går det å stille dette spørsmålet
uten å være ydmyk? Men, hvis det ikke er én hemmelighet igjen, blir det
ikke da kjedelig? Og er ikke problemet med det hemmelige og det absolutte,
nettopp et makt problem? Og er det ikke et paradoks? Går det ikke galt
hvis vi sier vi har total makt over virkeligheten? Hvis vi lar en rest
ligge igjen, en hemmelighet, hvordan kan vi da få nok kraft i bevegelsen?
og hvordan forhindre at noen andre tar kontroll over hemmeligheten? Vi,
som sitter på "sannheten", påstår vi at vi har kontroll over hemmeligheten,
resten, for at ikke noen andre skal okkupere den? Er det taktisk? Hvordan
gjøre resten fri? Hvordan skape en frisone rundt resten? Og hva med de
som kommer etter oss? Skal de fødes uten retten til å gjøre opprør?
Kan noen, etter Einstein, evne å bevise det absolutte? foruten lysets
hastighet, kunne skape en vitenskapelig og sann teori som innkluderer
hemmeligheten, resten? Våger vi å prøve? Og kan vi bruke lysets
hastighet, ifølge Einstein den eneste absolutte vitenskapelige størrelsen,
kan vi bruke det til noe? Er det mulig å forestille seg noe som reiser
sju og en halv gang rundt ekvator på et sekund? Hvorfor ikke? Må vi ikke
evne å vinne kontroll over noe vi skal bruke? Hva med ormehullet? hva med
symbiogenese? Er vitenskapen blitt så brei, detaljert, kommersiell og
uoversiktelig at den har løpt ut av vår erkjennelses kontroll? Har
vitenskapen tatt knekken på seg sjøl?
Finnes noe mellom evolusjon og revolusjon? Noe som går raskere enn
evolusjonen, saktere enn revolusjonen, og som virker bedre enn begge to?
Er det ikke fundamental forskjell på hva vi legger i begrepet "virker" og
hva vi legger i begrepet "effektiv"? Er det ikke så at det som er
effektivt, noe ganger ikke virker i det hele tatt?
Er det vår plikt, her vi sitter på oljeberget, å bruke livet vårt til
dette? Hva gjør bildet i DB lørdag fra Sudan med mennesket, som ikke har
et middel til å handle? Forderver det oss? Kan vi tåle mer uten å handle?
Er teorien, verktøyet, viktigere enn sannheten? Er det en luksus å kreve
et sant utgangspunkt? Hvordan holder vi oss på rett kurs uten "sannheten"?
Er det ikke kun "sannheter" som forener? Hvis vi har dekket de
grunnleggende fysiologiske behov, er det da mulig å kjempe med annet enn
"sannheten" og kjærligheten som utgangspunkt? Hvordan er det mulig å kalle
seg marxist-, uten å legge til en analyse av historien fram til i dag?
Jan Åge Gundersen