>nuvel...likevel vil jeg påstå at både jeg og andre kunne trenge en
>ransakelse av vår egen debattform. Jeg syns det er flott at Trond tok
>opp temaét... Men til deg, Trond:Før du går løs på å kritisere andre,
>start gjerne med deg sjøl. Du har hatt ganske mange sleivspark på
>forumet, og har også bedrevet hva jeg vil kalle usannsynlig
>uinteresant møl om "hvorfor AKP er ondt"... Så jeg håper at du, som
>alle oss andre, tar debatten til etteretning.
Men hvor ble det av denne egne ransakelsen?
AKP'eres innlegg om debattformen (og det er faktisk 99 pst. av det de
skriver, som handler om dette) går pussig nok alltid ut på, at man ikke kan
få kritisere AKP. AKP er en forsamling som er hellig overbevist om, at de
selv er gode og alle andre onde. Alt som utklekkes i partier som AKP vil
alltid være godt og riktig bortsett fra ubetydelige feil. Derfor skriver de
slik som de gjør, derfor er det alltid for dem "uinteressant" å diskutere
enhver ting som er problematisk for partiet og undergraver dets
forestillingsverden. Stalin, Pol Pot eller i det hele tatt historien, og de
som vil det likevel er da partifiender. Konklusjon: man kan ikke diskutere
med slike folk. De har ingen romslighet. De er både uinteressante og
farlige. Tusener verden over har trukket denne konklusjonen før meg. Det er
gått mer sporløst hen over AKP enn over de fleste av deres søsterpartier,
som nå er forhenværende. Men i AKPs retorikk lever Gisle Johnson og
indremisjonens ånd videre.
IMMAQA! (uttales immmargra) utbryter en med glimt i øyet på grønlandsk, når
en f.eks. venter på flyet som aldri kommer eller går. Grønlandsfly heter på
folkemunne blant inuit Immaqa Airlines. Immaqa = kanskje er et av de
viktigste orda i et kjempeland som Kalaallit Nunaat med DE værforholdene.
Grønlandsk humor, anvendt på norske forhold: (en sier med gravalvorlig mine)
AKP leder oss alle til seier - (og så etter en kunstpause) IMMAQA! -
hvoretter alle ler til de sprekker.
Kein Schwein ruft mich an,
keine Sau interessiert sich für mich...
Det er problemet for alle som i dag vil lede arbeiderklassen. For oss andre
er det en trygghet. De sitter i vognene sine og venter med pisken, men ingen
hester innfinner seg for å dra. Intet folk melder seg begeistret for å bli
tatt ved nesen av dem og deres åndelige farsskikkelser av balsamerte lik. De
fleste har god luktesans, de kjenner den stramme lukten av partipisk i
nærheten av den inntørka gulroten. De hører den gamle leninistiske
julenissens bjeller ringle hult. Og både gulrøtter, bjeller og pisk har de
nok av fra før. Og demagogiske ballonger. Verden er full av bedrageri og
tomme løfter, repriser og gjenrepriser. Stemmeprosentene synker. Apatien
vokser. Men utadtil er alltid slike partier og sekter i "fremgang". Og det
hender dessverre at demagoger får hell til å høste ofre. Carl I gjør det
daglig, men han gjør det blant annet også i kraft av AKPs seiglivete dumheter.
For AKP vil alltid alle som ikke er enig med partiet være "listeplagere".
Hvis man som lille usselt individ er uenig med AKP, plager man jo dem, ja
man "forfølger" dem. Hvis ikke man følger deres klosterregel og dyrker deres
helgener, ja så ve en arme synder. Intet av det man sier har noen verdi for
dem, de har jo funnet sannheten. Den enkelte er ingenting. Man kan og bør
utraderes av historien som så mange før er blitt det i PARTIETS navn.
Men det er bedre å få tenke sitt "småborgerlige vrøvl" selv i dialog med
fornuftige mennesker på historiens skraphaug enn å skulle leve i omfavnelsen
av AKPs jernkorsett på vei mot deres "lysende framtid". Disse menneskene
skal ikke få forsure mitt liv (og det for mine egne surt tjente skillinger)
mer enn de allerede har. Jeg unner dem ikke den gleden. De får nøye seg med
å forsure sine egne.
Vh. Karsten Johansen