deconstructing Erik Solheim

Sigurd Lydersen (sigurd.lydersen@easteur-orient-stud.uio.no)
Mon, 20 Jul 1998 11:37:52 +0200

Erik Solheim er blitt optimist. Det har han vært i mange år, men før var
han leder av SV og måtte legge bånd på seg. Nå har han fristilt seg og har
satt igang den "harde livskvalitetsdebatten" som han så lenge har advart
mot at må komme. Erik Solheim beveger seg bort fra det gamle
venstreradikale kredoet om at de intellektuelles rolle utelukkende er å
kritisere samfunnet, mens andre får finne løsninger. Isteden skriver han
innlegg i dagspressen om at utviklingen går riktig vei, at verden utvikler
seg, levealderen stiger, færre er fattigere enn før osv.osv.

Til forskjell fra Magnus Marsdal o.a. venstreradikale så synes jeg Solheim
er inne på rett spor, han er i utvikling mot en mer ansvarsfull posisjon,
ved å stille seg positiv til samfunnet så tar man samtidig ansvar for det
som foregår, mens man ved å forkaste samfunnet, frasier seg ansvaret, slik
f.eks. Tron Øgrim gjør i sine utlegninger om hvor ond og sterk makta er og
hvor små og svake de "progressive" er.

Magnus Marsdal har imidlertid problem med å "dekonstruere" Erik Solheim.
Det er ikke så lett lenger for de venstreradikale og appellere til folks
negative holdning til samfunnet, isteden må Marsdal, i likhet med Tron
Øgrim, appellere til en enkeltsak som han tror det er brei enighet om,
nemlig EU-saka. EU saka blir for de siste venstreradikale prøvesteinen på
om man står på den rette sida, eller har solgt seg til makta, og Marsdal
stiller således Solheim det inkvisatoriske spørsmål om han med sin positive
innstilling også blir positiv til EU, isåfall så vil nemlig alle forstå
hvem Solheim egentlig er.

Selvfølgelig er Solheim også positiv til EU, hvorfor skulle han ikke være
det? EU er kommet for å bli, vi kan ikke ønske EU bort, EU er et program
for utvikling av større integrasjon i verdensregionen Europa, man kan
selvfølgleig være uenig om hvilken retning denne intergrasjonen skal ta,
men er man mot selve integrasjonen så er man ikke av denne verden, da
stiller man seg på utsiden av all politisk debatt og bør søke asyl på Mars,
noe som dessverre foreløpig er umulig. Selvmord er patetisk.

Problemet til Solheim er ikke at han er positiv til den europeiske
integrasjonen, problemet hans er historien, når en sentral SV`er som
Øystein Djupedal i møte med Kåre Willoch på blindern får seg til å si
eksplisitt at SV`s mål er (sitat) "en sosial og bærekraftig kapitalisme",
da blir forvirringen komplett. Mener virkelig også Erik Solheim at vi har
de store borgerlige familier som Butenschøn/Andresen, Olsen og hva de heter
alle sammen å takke for at spedbarnsdødeligheten og fatigdommen synker og
levealderen stiger? Er det Kjell Inge Røkke og Rune Gjelsten som har brakt
en progressiv sosial utvikling i det 20. århundre, er det de vi har å
takke? Skal man følge SV`s logikk så må det bli slik, ikke rart da at
Øystein Djupedal synes Kåre Willoch framstår som en "meget klok mann". At
et slikt parti går rundt og kaller seg sosialistisk, det er, med visse små
modifikasjoner, like forvirrende som at Hitler kalte sitt parti
sosialistisk, nasjonalsosialistisk. SV går riktignok bare inn for det som
er bra, d.v.s. de er mot jødeutryddelser, men når det kommer til sammenheng
i ressonementene så er de på nivå med fascismen, kanskje enda lavere,
fascismen hadde tross alt sin egen logikk som de uten omsvøp utviklet, mens
SV gjør sin egen mangel på logikk til en demokratisk dyd.

Dette tror jeg er grunnen til at alle vanlige slitere jeg møter,
lastebilsjåfører og min frisør på Tøyen skyr Erik Solheim som pesten, kan
ikke fordra det psykopatiske fliret hans som de sier. Hvis Erik Solheim
leser dette, så må jeg beklage alle harde uttrykk, ingenting er ondt ment
fra min side, det er bare til opplysning og etteretning.

vennlig hilsen Sigurd Lydersen, NKP