Dette er hentet fra RVs vev-sider,
http://www.rv.no/program.html
Trond Andresen
********************************************
>Rød Valgallianses prinsipprogram
>Kap. 6. Hvordan forandre samfunnet?
Klassekamp, reform og revolusjon
Menneskene skaper sjøl sin historie ved å utvikle produksjonen, kulturen og
samfunnsstrukturen. Store samfunnsendringer kan ikke skje uten folks
deltakelse. Enkeltpersoner kan bare spille en viktig rolle på grunnlag av de
historiske forholda. Det er grunnleggende i RVs politikk at det er folk
sjøl som må være ei drivkraft for forandring. RVs arbeid kan bare støtte opp
under dette arbeidet, vi kan aldri løse problemene på vegne av folk.
Den økonomiske og teknologiske basisen i samfunnet danner fundamentet for
klassekampen, og setter rammene for hva det er mulig å oppnå innenfor
systemet. Oppgangstider og økonomiske kriser avløser hverandre, og fattigdom
i den 3. verden er en del av kapitalismen . Borgerskapet er nå på
offensiven og kapitalismen er inne i en fase der tilkjempa rettigheter og
goder for arbeiderklassen og folket angripes. Mulighetene for omfattende
reformer til fordel for arbeiderklassen og folket innenfor rammene av
kapitalismen er nå mindre enn før.
Klassekampen under kapitalismen er avgjørende for levekåra i dag. RV slåss
derfor for reformer innenfor rammene av kapitalismen. Arbeiderklassen og
folket må slåss både for reformer, og for å forsvare det som er oppnådd, mot
nye angrep. Disse kampene er også viktige for vilkåra for å skape et nytt
samfunn. Spørsmålet om norsk EU-medlemskap, om distriktene er avfolka, om
den offentlige velferden er nedbygd eller bedre utbygd, vil ha mye å si for
mulighetene til å bygge et samfunn der menneskenes behov og naturens
bæreevne styrer utviklinga. Kampen for levekåra i dag gir også
arbeiderklassen og folket kunnskaper og kamperfaringer som er nødvendige
for å styrte kapitalismen. RV legger vekt på å binde den dagsaktuelle
kampen til de langsiktige måla for hvordan vi ønsker samfunnet. Politisk
press gjennom aksjoner, meningsytringer, organisering i ulike former og
gjennom media er helt avgjørende for å forandre samfunnet til beste for folk
og for å stå i mot borgerskapets angrep. Arbeiderklassens organisering og
kamp gjennom fagforeninger er den viktigste formen for folkelig
organisering og kamp.
Kvinne-, miljø- og solidaritetsorganisasjoner spiller også en viktig rolle i
dag og deres styrke vil være være med på å avgjøre utfallet av kampen om
samfunnsmakta. Også idrettslag, borettslag, husmorlag og ulike humanitære og
ulike interesseorganisasjoner øver press på de politiske beslutningene.
Organisering, press og aksjoner gir også folk viktige erfaringer som er
nødvendige for å føre en vellykka kamp mot hele det kapitalistiske
systemet. Tiltak og aksjoner der folk går sammen for direkte å endre
forholda, er en del av klassekampen for bedre levekår. Det har lange
tradisjoner gjennom nabohjelp og dugnader. Arbeiderbevegelsens oppbygging av
Folkets Hus, og ideene bak kooperativbevegelsen bygger på de samme
grunnprinsippene om solidaritet og kollektive løsninger.
Krisesenterbevegelsen er et eksempel fra de seinere åra på det samme. Det er
direkte tiltak som forbedrer folks liv, styrker sjøltillit og
fellesskapsfølelse. Samtidig er slike aksjoner et press på samfunnet. RV
ønsker ingen sosialisme der det offentlige skal ta ansvaret på vegne av
folk. I dag kan kollektive tiltak fungere negativt ved å overta ansvaret for
utilstrekkelige offentlige tilbud. RV vil støtte aksjoner og bevegelser der
folk tar sakene i egne hender for å forbedre levekåra både innenfor og på
tvers av de rammene loven setter. RV mener slike organisasjonsformer og
aksjoner må utvikles som et viktig element i kampen for levekåra i dag og
som en del av strategien for et annet samfunnssystem.
Reformer vil aldri kunne endre de grunnleggende maktforholda og velte
kapitalismen. Borgerskapet vil ikke gi fra seg makta gjennom å bli fratatt
den bit for bit. RV er derfor revolusjonært. Flertallet må gjennom en
omveltning av samfunnsforholda ta makta fra det lille mindretallet som i
dag har den.
Revolusjoner har alltid vært fødselshjelper for nye samfunn Revolusjon er
folkemassenes verk og kan ikke gjennomføres av ei lita gruppe på vegne av
folket. Kjerna i en sosialistisk revolusjon er at arbeiderklassen og folket
tar statsmakta fra borgerskapet. Det arbeidende folket kan ikke bare ta
over det eksisterende borgerlige statsapparatet og bruke det til eget
formål, men må før maktovertakelsen ha eller utvikle motmaktorganer, med
utgangspunkt i arbeidsplasser og lokalsamfunn - som kan bli kimen til et
nytt sosialistisk statsapparat. En konsolidering og utvikling av sosialismen
krever en omfattende omdanning av samfunnet fra bånn til topp, og kan ikke
gjennomføres uten aktiv deltakelse fra flertallet i folket.
Det er ingen revolusjonær situasjon i Norge i dag. Men verden kan ikke holde
fram som nå med kapitalismens ødelegging av hele livsgrunnlaget, med at den
holder flertallet av menneskene nede i nød og fattigdom, og med at den årlig
dreper millioner av mennesker gjennom kriger og sult. Massearbeidsløshet,
nedbygging av velferdsgodene og forverring av levekåra til folk flest vil
også føre til en skjerping av klassekampen.
Reformismen i arbeiderbevegelsen bygger på at gradvise reformer kan føre til
sosialisme. RV vil arbeide for at reformismen vinner stadig mindre
oppslutning i arbeiderklassen.
En overgang til sosialismen er bare mulig når det store flertallet av folket
ønsker det. En slik overgang til sosialismen kan skje fredelig forutsatt at
borgerskapet respekterer demokratiske spilleregler. Det er god grunn til å
være skeptisk til de herskendes respekt for folkeflertallet. I hele
etterkrigstida har det vært drevet en ulovlig, systematisk politisk
begrunnet kartlegging og overvåking av sosialister, kommunister og andre på
venstresida. Militæret er ble satt inn mot streikende arbeidere flere ganger
i mellomkrigstida. Det eksisterer skjulte nettverk som forbereder seg på å
forsvare kapitalismen med alle midler, også militære som f.eks. Stay
Behind-gruppene. Det finnes unntaktslover og eksisterte(r) lister over
personer som skal interneres i "krisesituasjoner". Internasjonale
erfaringer viser at vestlige imperialistmakter og spesielt USA gang på gang
støtter diktatoriske regimer mot progressive folkelige bevegelser. -
Erfaringene med generalenes kupp i NATO-landet Hellas, støtten til det
ekstremt undertrykkende NATO-landet Tyrkia med undertrykking av politisk og
nasjonal opposisjon. Men ikke minst generalenes blodige kupp i Chile i 1973
- med full støtte fra USA - mot den lovlig valgte sosialistiske regimet til
Salvador Allende viser at en ikke må ha noen illusjoner om de herskende
kretsenes demokratiske sinnelag, verken i Norge, USA eller andre
kapitalistiske land. Sosialismen betyr å gjøre slutt på kapitalismens
daglige og brutale vold menneskeheten gjennom sult, kriger og ulike former
for undertrykkelse og forfølgelse i mesteparten av verden. Det er en viktige
oppgave for RV å avsløre mytene om det vestlige demokratiet, og å skape et
realistisk bilde av hvilke krefter og mottiltak en kan vente seg fra
herskerklassen når et flertall i folket ønsker å gå over til sosialismen. RV
forsvarer folkeflertallets rett til også med voldelige midler å stanse
voldsbruken til et lite mindretall som vil hindre overgangen til sosialismen.
>Rød Valgallianses prinsipprogram
>Kap. 7. En ny type sosialisme
For at folk skal bryte med kapitalismen og starte bygginga av et nytt
samfunn, er det helt nødvendig at folk har tro på egne krefter og
muligheten til sjøl å styre samfunnet. Et viktig ledd i en prosess for å nå
et slikt mål er å gjenreise visjonen om sosialismen. For å kunne bygge en
slik sosialisme er det viktig å delta i folk sin kamp og lære av de
erfaringene folk gjør seg nå. Samtidig må vi lære av historia. De store
feila som er blitt begått i de samfunna som kaller seg sosialistiske har
både materielle og ideologiske årsaker, - og det er viktig å forstå dem
begge.
Sosialismen som overgangssamfunn
Revolusjonen er bare døra inn til det sosialistiske samfunnet, den første
forutsetning for en langvarig økonomisk og sosial omforming av
samfunnsstrukturen. Det sosialistiske samfunnet er et overgangssamfunn som
lenge vil være prega av den samfunnsformen det har oppstått på grunnlag av.
Bare gjennom demokrati, klassekamp, kvinnekamp og miljøkamp kan sosialismen
utvikles i en retning som gjør det mulig å realisere de måla som er skissert
innledningsvis i dette programmet.
Lære av erfaringene med sosialisme
De sosialistiske revolusjonene i Sovjet, Kina osv. var nødvendige og
rettferdige, og de bragte store positive resultater for breie lag av
folket. De internasjonale ringvirkningene var også betydelige, med
inspirasjon og bedra vilkår for nasjonale frigjøringskamper i den 3. verden
og kamper for sosiale reformer og innrømmelser fra borgerskapet i de rike
landa. Men samtidig blei bygginga av disse sosialistiske statene prega av
dette skjedde i fattige, ikke-industrialiserte land med sterke føydale
trekk, hvor mangelen på demokratiske tradisjoner var tydelige. Når de i
tillegg blei utsatt for en fiendtlig, aggressiv omverden, som legitimerte
ekstraordinære styringstiltak, var det lite som lå til rette for at den
virkelige makta kunne tilfalle arbeiderklassen og folket. Makta blei
konsentrert i toppen av de kommunistiske partia og i statsapparatet. De nye
makthaverne forfulgte og fengsla politiske motstandere og opposisjonelle i
egne rekker. Uavhengig fagforeningsvirksomhet og arbeiderorganisering blei
knust med alle midler. De framskritta som revolusjonen hadde betydd for
kvinnene blei møtt med tilbakeslag. Ettpartistaten ensretta såvel kultur
som vitenskap. Det utvikla seg etterhvert et nytt borgerskap i "sosialistisk
frakk", som berika seg og sikra sin maktstilling med alle midler.De blanda
seg også inn i forhold i andre land.
Det er ikke tilstrekkelig å forstå tilbakeslaga i de "sosialistiske" statene
utfra de materielle forholda aleine. Også feilaktige linjer og metoder for
ledelse fra lederskapene i de sosialistiske statene fikk stor betydning for
den negative utviklinga. Sammensmeltinga av stat og parti vart fatal.
Sammen med proklamasjoner om klassekampens slutt, og stempling av alle
uenigheter som uttrykk for kontrarevolusjonær virksomhet, førte dette
sosialismen inn i totalitære, tilstivna samfunn hvor en ny klasse herska
over arbeiderklassen og folket. Den sovjetiske hegemonismen ovafor
søsterpartier og andre sosialistiske stater hadde også rot i slik tenkning,
og bidro også til å ensrette ideen om sosialismen mot den byråkratiske
Sovjetmodellen. Men, sosialister og revolusjonære kan heller ikke fraskrive
seg sitt eget ansvar for underdanighet og mangel på særegen tillemping av
sosialismen for sine egne land.
De nye sosialistiske forsøka vil som alle før være avhengig av de materielle
betingelsen sosialismen skal bygges under, det er derfor umulig å gi en
fasit for hvordan en slik sosialisme vil se ut. Men ytrings- og
organisasjonsfrihet, og politisk pluralisme er nødt til å være grunnsteiner
i en ny sosialisme. Erfaringene viser at klassekampen, kvinnekampen og
kampen mot andre former for samfunnsmessig betinga undertrykking fortsetter
også under sosialismen og at sosialismen kan ødelegges innenfra.
Revolusjonære sosialister må anstrenge seg for å bygge ut folkelige
masseorganisasjoner og slåss for å minske kløfta mellom folket og deres
representanter i statsapparatet og ellers.
RV arbeider for:
Reelt folkestyre, makta til grasrota Bare med aktiv samfunnsdeltaking fra
flertallet i befolkninga, reell makt til folk på grasrota, ytrings- og
organisasjonsfrihet kan sosialismen utvikle seg og bestå. Folk må i stadig
økende grad ta direkte del i samfunnstyringa.
Spesialiseringa mellom byråkrati og arbeidsfolk må reduseres til den kan
fjernes helt. Særskilte tiltak for å sikre kvinner makt og innflytelse må
være en del av en slik prosess. Dette gjelder både i samfunnslivet og i
arbeidslivet. De viktige demokratiske rettighetene som folk har i Norge i
dag - som allmenn stemmerett og hemmelige valg, ytrings- og
organisasjonsfrihet, må tas vare på. Men de må utvikles til å få et mer
reelt innhold. Det må være full ytringsfrihet. Det er arbeidsfolk må legge
premissene for samfunnsdebattene, ikke en håndfull kapitaleiere og
mediagiganter. Det må bety aviser, radio og TV-stasjoner der arbeidsfolks
synspunkter dominerer på samme måte som borgerskapets gjør det i dag.
Ytringsfriheten må omfatte retten til kritikk av stats-, organisasjons- og
bedriftsledelser. Det må være full religionsfrihet. Innskrenkninger i
ytringsfriheten må bare være unntak, slik som forbud mot nazipropaganda,
rasisme, kvinneundertrykking og sadisme. Inngrep må være avgrensinger slik
at alt som ikke er forbudt, skal være lovlig.
Forholda må legges til rette for et allsidig organisasjonsliv, også et
variert partimønster. Organisasjonene må få like muligheter til å jobbe, og
bygge sin virksomhet på oppslutningen fra medlemmene, ikke pengestøtte fra
kapitalgrupper. Ideelle organisasjoner må få statlig støtte. Statsstøtten
til partiene må opphøre. Kirka må skilles fra staten.
Det må være en fri og uavhengig fagbevegelse som verken er knytta til et
parti som i Norge i dag, eller til staten - slik vi har sett i Øst-Europa.
Streikeretten må garanteres, og gjøres reell uten alle unntaksbestemmelsene
som uthuler den i dag.
Det må være frie valg der folk kan velge mellom kandidater som representerer
ulike politiske alternativ. Stemmeretten må utvides også til å velge ledere
innenfor bedrifter og offentlig forvaltning. Alle folkevalgte må kunne
avsettes i valgperioden om de mister tilliten hos dem som har valgt dem.
Det må være radikal kjønnskvotering som sikrer kvinner minst 50 prosent av
plassene i alle valgte organ og av alle lederposisjoner.
Alle avgjørelser må tas nærmest mulig dem det angår. Makta må
desentraliseres. Alle viktige avgjørelser som gjelder samfunnet, må tas
direkte av dem det angår eller av folkevalgte organ, ikke av kapitaleiere,
eiendomsbesittere eller byråkrater.
For at folk skal kunne delta aktivt i samfunnslivet og utøve makt, må vi ha
maks. 6 timers arbeidsdag. Gratis daghjem og fritidshjem, arbeidsplasser
der folk bor, utbygd støtteapparat for alle med ekstra bistandsbehov og et
velutbygd kollektivnett vil gi folk tid og overskudd til å engasjere seg
mer i samfunnsspørsmål. Utdanningssektoren får en helt ny rolle og oppgave;
å utdanne folkets barn og ungdom ut i fra at de skal bli herskere i eget
land. Skolen skal ikke lenger sortere elevene, men bidra til å slette
skillet mellom styrende og styrte. Utbygging av datanettverk med fri og lik
tilgang til all viktig informasjon vil også styrke demokratiet.
Stat eller samfunn
I vårt samfunn og i den tidlige sosialismen forsvarer sosialister en rekke
offentlige institusjoner og ordninger mot nedskjæring og privatisering.
Dette tjener folks velferd og er et ledd i kampen mot kvinneundertrykkinga.
Samtidig er det et problem at mennesker oppfatter hverdagen og livet som
"oppsplitta". Mange eldre og andre utafor produksjonen lever isolert.
Foreldre har ofte lang arbeidsvei og lang arbeidstid og når ikke over alle
forpliktelsene, og slett ikke å dyrke andre interesser. Barn i barnehager
har det bra, men mange av dem har for lange dager. Mange nærsamfunn fungerer
ikke godt som sosiale enheter. Den sosiale oppsplittinga øker behovet for
politi etc.
Under sosialismen må viktige funksjoner etterhvert flyttes fra institusjoner
og tilbake til nærmiljøet. Det gjelder f.eks. mye av barne og
eldreomsorgen, men forutsetningen er at dette ikke blir på menns eller
markedets premisser. Mer av folks behov for sosial omgang og for å skape og
for å få makt over egne liv, må tilfredsstilles lokalt.
Under kapitalismen dyrkes privatsfæren og det individuelle. Husholdningene
er blitt stadig mindre og mer sårbare, til glede for forbruksvareindustrien
og entrepenørkapitalen, men til skade for folks levekår. Under sosialismen
må det utvikles ulike kollektive boformer som både tar vare på
naturressursene på en bedre måte og som svarer til folks sosiale behov.
På lag med miljøet og framtidas generasjoner
Når jakta etter maksimal profitt er fjerna som drivkraft i samfunnet, vil
det være mulig å stoppe rovdriften på naturressursene og ødelegginga av
livsgrunnlaget på jorda. Men tidligere sosialistiske samfunn har vist at det
ikke er nok å fjerne profittjakta. Noen av de største økokatastrofene
verden har sett, har skjedd i disse landa. Profitten som drivkraft kan ikke
erstattes med målsettinger om stadig økende produksjon. Og et samfunn der
avgjørelsene tas av ei lita gruppe på toppen av samfunnet fjernt fra dem
det angår, vil ikke kunne bli et miljøsamfunn. Det må være reell
desentralisert folkemakt, og hensynet til miljøet må være et grunnleggende
premiss for all samfunnsplanlegging. Sikring av livsgrunnlaget nå og for
framtidige generasjoner gjennom å stoppe rovdrifta på naturressursene, og
utvikle en produksjon og et samfunn uten forurensing av vann, jord eller
luft, må være overordna alle andre målsettinger i samfunnet.
Dette innebærer at den materielle levestandarden i den vestlige verden må gå
ned hvis produksjonsmåten og uttaksmuligheten av naturressurser tilsier
dette. Sosialister må slåss for at denne nedgangen i miljøfiendtlig forbruk
skje på et vis som ikke skaper ulikhet mellom folk, områder eller
verdensdeler.
En ny type demokratisk planøkonomi
omi. Den kapitalistiske markedsøkonomien fører bl.a. til
overproduksjonskriser, arbeidsløshet, rovdrift på naturen, sosial nød og
utbytting av den 3. verden. Men samtidig har kapitalismen produsert
nødvendige forbruksvarer og utvikla teknologien bedre enn den type
planøkonomi som har vært i Sovjet og Øst-Europa. Innafor de største
multinasjonale selskapene er det en planøkonomi som omfatter større
økonomiske ressurser enn hele det norske samfunnet. Landbruks- og
fiskeripolitikken i Norge er også eksempler på hvordan staten styrer etter
plan.
Et sosialistisk Norge må bygge på alle disse erfaringene. Staten må sette
opp rammebetingelser gjennom demokratiske diskusjoner i hele samfunnet.
Slike rammebetingelser, som hensynet til miljø, bosetting over hele landet,
sosial likhet osv, må ligge til grunn for all lokal planlegging. Det må
også settes nasjonale mål og planlegges produksjon av nødvendige varer og
tjenester for landet. Innafor slike rammeplaner må de enkelte lokalsamfunn
og virksomheter gjennom demokratiske prosesser planlegge og inngå
kontrakter med andre deler av samfunnet. En slik desentralisert planmodell
vil sikre makt til kvinnene, og at kvinners erfaring og livssituasjon blir
lagt til grunn for utviklinga av samfunnet. Bare gjennom en slik
desentralisert planlegging hvor folk har makt over sin egen hverdag, kan
det sikres at en planøkonomi også er et middel for full kvinnefrigjøring.
All kjent og tilgjengelig teknologi, bl.a. omfattende bruk av
datateknologi, må utnyttes til beste for lokalsamfunnene slik at folks
ønsker og muligheter knyttes sammen til en rasjonell og miljøvennlig
produksjon av varer og tjenester. I lang tid under sosialismen vil
markedsmekanismene måtte tas i bruk som styringsinstrument på begrensa
områder som en del av en overordna plan.
Produksjon for behov
Et sosialistisk samfunn vil produsere for å gi folk bedre liv, sikre
boliger, arbeid, helsestell, utdanning, støttetiltak for folk med ekstra
bistandsbehov, utvikle kultur og vitenskap. Når dét og ikke profitt er målet
for produksjonen, kan ressursene utnyttes fornuftig og produktene bli
bedre. Det må legges spesiell vekt på å dekke kvinners behov og sikre
kvinners muligheter for full frigjøring. I tidligere sosialistiske samfunn
har kvinners arbeid ofte blitt en salderingspost.
Samfunnsmessige oppgaver er blitt kvinners gratisarbeid
Samfunnet må legge vekt på å stimulere og dekke allsidige behov. Sikring av
de materielle behovene for mat, klær og bolig til alle uten utbytting eller
ødelegging av naturen, vil være grunnleggende. Dét er også sikring av pleie
og omsorgsbehovene. Samtidig må det legges til rette for og stimuleres til
allsidig kulturell aktivitet, naturopplevelser og vitenskapelig arbeid. Lik
mulighet til slike aktiviteter må være en rettesnor for samfunnet. 6 timers
arbeidsdag, fjerning av tungt, ensformig og farlig arbeid, og reduksjon av
skillet mellom by og land er tiltak for å få til dette.
Økonomisk og sosial likhet
Oppheving av klassene må være det langsiktige målet for sosialismen, og
klasseskillene må kontinuerlig reduseres. Lønna i kvinneyrker og andre
lavtlønnsyrker må umiddelbart heves opp på gjennomsnittsnivå, og direktør-
og andre topplønninger reduseres. Pensjonister og trygdede må umiddelbart
få samme levestandarden som gjennomsnittet for befolkninga. Studenter må få
studielønn. Storindustrien, banker og forsikringsselskaper må gjøres om til
samfunnseie, og storborgerskapet fratas sine eiendommer og verdier.
Privateiendom innen landbruk, fiske, småindustri og handel må kunne bestå.
Overgang til samfunnsmessig eiendom må i slike virksomheter bar skje basert
på frivillighet.
Sosialisme på internasjonal basis
Imperialismen og kapitalismen utvikler seg ujamnt. Sosialistiske
omveltninger kan derfor komme i ett eller få land av gangen. Men det er
svært vanskelig å tenke seg at "sosialisme i et land", som f.eks. Norge, kan
overleve og utvikle seg særlig langt uten å bukke under for presset fra
imperialismen og verdensmarkedet - eller uten å utvikle kontrollordninger
som er lite ønskelig ut fra et demokratisk ståsted. En utviklingsdyktig
sosialisme må ha en internasjonal basis i samarbeidet med andre
sosialistiske og vennligsinna land.