Kritikk mot virkeliggjort sosialisme har kommet mange steder fra. Men det spesielle er den "marxistiske" kritikken, som blant annet Odd Andreassen i gårsdagens KK gjør seg til en representant for. Man forsøker å vise et brudd mellom den "opprinnelige" Marx og den "forfalskede Marx", og ikke minst Engels, som i sine skrifter fra 1870 og utover var temmelig klare og krasse, for eksempel Engels' utsagn om at en revolusjon er det mest autoritære som finnes og andre utsagn i hans poelmikk mot Bakunin. Louis Althusser har tilbakevist dette ganske kraftig i "For Marx" (deler er utgitt på norsk på Elan). Ikke bare er det naivt å tro at en person sitter med den samme oppfatningen hele livet (se på deg selv, Andresen). Man kan bare skjele til det faktum at Marx aldri gjorde noe for å publisere eller jobbe videre med sine skrifter fra før "Teser om Feuerbach". Althusser mener også (her må jeg melde pass) å se direkte motsetninger mellom Marx i for eksempel Kapitalen og Marx i Paris-manuskriptene
fra 1844-45. Det kommer da i et underlig lys når man hevder at den eldre Marx benyttet seg av et filosofisk grunnlag han polemiserte mot. En ting er motsetningers enhet, men... Althusser ser det heller slik at den unge Marx var under nær innflytelse av Ludvig Feuerbach, men at han i det han ikke klarte å følge vedkommende lenger begynte på sin utvikling. Poenget mitt med dette, er at marxismen representerer n kontinutet fra Marx til Lenin, og forsåvidt videre til Stalin, for så vidt man aksepterer Althussers synspunkt. Selvsagt har det på veien kommet inn mye grums, men det er ingen virkelige brudd å snakke om, såvidt jeg kan se. Jeg regner med at det er enkelte som støttet passasjen fra 1990 som er her på forumet. Mitt spørsmål til dem blir da: Støtter dere den fremdeles?
Videre unnskylder Andresen seg med at han levde i en annen tid. Men var ikke Sovjet-kritikken like kraftig på den tiden? Var det ikke god nok grunn til å tvile på den måten man i dag gjør? Særlig i og med at man analysertte datidens Sovjet som den verste imperialistmakten? Var det ikke grunn til å tvile på 1956-teorien, som var langt sterkere rotfestet da enn nå?
For å utlevere meg selv litt politisk, sånn grunnleggende. Jeg mener kineseri blir tull. Jeg mener revolusjonsromantikk stinker, enten det dreier seg om Che eller Mao. Det hos Mao man kan ha mest bruk for i dag, er dialektikken hans. Han påpekte motsetninger, men var trolig litt for påvirket av Yin-Yan, selv om det representerte et fremskritt, slik at det ikke blir absurd å støtte seg på Engels uttalelser i Anti-Dühring om at motsigelsene er et resultat av usynlige motsigelser på mikro-nivå. Den gir et grunnlag for å avvise den monopolittiske enheten ml-bevegelsen tradisjonelt har vært kjent for, uten å falle i reformistisk lei. Utover dette, har jeg egentlig ikke så mye sansen for Mao, bortsett fra historisk sett, på samme måte saom Rosa Luxemburg.
Jeg skulle gjerne likt å vite hvilke av mine "70-tallsoppkast" som Andresen mener historien har gått fra, som ikke var like "forkastelig" da som nå.
>
> Jeg flykter sammen med Arne Eriksen til Sverige hvis Bismo og co. kommer til
> makta. Heldigvis ser det ikke ut til at det er for mange av dem.
>
God reise - og godt møte med KPML(r)
--- Mathias