>I KK-Forum fortalte nylig Karsten Johansen at han hadde lest en bok, Joseph
Conrads >klassiske bok "Mørkest hjerte" eller "Heart of darkness" som den
engelske originalen >hette. Det er bra at han leser bøker, men med hans
arrogante holdninger til andre på >forumet er det for meg noe overraskende
at nettopp den boka er ny for ham.
Tonen her er jo sådan, at Skjerve ikke fortjener noe svar. Men hans
fordreininger fortjener en kommentar. Dersom Skjerve hadde giddet å lese det
jeg skrev, og ikke vært så helsikes ivrig for å slakte min forhatte person,
som disse formuleringer viser til overmål at han er, ville han ha observert,
at jeg ikke skrev at jeg hadde "lest" boka, men *gjenlest* den. Til
opplysning leste jeg nå boka for tredje gang, og jeg leste den første gang
for vel femten år siden. At Skjerve er så arrogant at han ikke leser det jeg
skriver ordentlig, overrasker meg ikke. Det bekrefter min oppfattning av den
delen av venstresiden, han representerer, den spesielle Osloml-kulturklubben
som systematisk fremlegger sin helt bestemte og dogmatiske fortolkning av
"kulturen", med Jan Myrdals stalinismenostalgiske historiefordreininger og
folkemordsforsvar som det evige fyrtårn. Den Pol Pot som Myrdal forsvarer er
netopp et bevis på, at Conrads erkjennelse av at frasemakeridealisme i
utviklingsoptimismens navn ofte slår direkte over i grenseløs brutalitet var
en profetisk sannhet ved inngangen til dette århundre.
>Han regner uten videre med at den ikke er kjent for mange på "den såkalte
>venstresida", men det viser kanskje at han ikke har så veldig stor erfaring
med >bevegelsen han setter i hermetegn.
Nei, jeg har bare ca. 20 års erfaring, men siden denne ikke har ledet meg
til hr. Skjerves opphøyde ml-standpunkt til tilværelsens gåter i
allminnelighet og venstresidas i særdeleshet, er den nok ikke noe verdt i
hans øyne. Jeg har i disse tyve år ennå ikke møtt mere enn noen ytterst få
på venstresida som hadde lest boka. Dette skal ikke-leserne ikke klandres
for. Når jeg skrev "den såkalte" venstresida skyldes det, at jeg av og til
blir lei denne betegnelsen, fordi den forteller så lite om, hvilke mennesker
vi har med å gjøre.
For øvrig er Skjerves "introduksjon" til Conrad en bortimot fullstendig
misforståelse eller forfalskning av mannens verk, noe jeg skal dokumentere
grundig nedenfor.
>Conrad er en klassisk forfatter i europeisk åndsliv, og de fleste lesende
mennesker >bør ha vært i kontakt med ham. Forøvrig er Conrad en forfatter
som har vært en sentral >figur i omfattende kulturdebatter - om enn i en
annen enn den noe enkle tolkinga >Johansen setter den inn i.
>Conrad kan etter mitt syn sees på som en eksponent for en observerende
intellektuell i >en tid med ekstrem rasisme.
Conrad er ingen vanlig intellektuell, men en sjøens mann, som tilbrakte det
meste av sitt liv som skipskaptein i handelsflåten. Han adskiller seg fra
folk som Skjerve ved å ha en praktisk livserfaring og en anskuelsesevne ut
fra dette, han arbeider ikke ut fra løse teoretiseringer i det dogmatiske.
> Bokas konklusjon er forøvrig i tråd med dette. Løsningen er
kulturpessimistisk og >ifølge Kurtz:"Exterminate all the brutes". Boka kan
betraktes som en av de mer >avanserte begrunnelser for en subtil rasisme, og
en sentral kilde brukt i kritikken av >vestlig rasisme både fra vestlige og
andre venstreintelektuelle.
>Bokas konklusjon er forøvrig tittel på en interessant bok av Stefan
Lindgren, som hvis >jeg ikke tar feil hette "Utrydd varenda jävel".
Disse linjer viser helt klart, at Skjerve enten ikke kan ha forstått bokas
tekst (evt. bare snakker ut fra andres mistolkninger) eller også belyver
Conrad bevisst. Boka presenterer overhodet ikke Kurtz' "postskriptum":
"Utrydd hver eneste jævel" tilføyd med usikker håndskrift i slutten av
"rapporten" hans som noen "konklusjon" eller "løsning". Tvertimot lar Conrad
fortelleren rive dette postskriptum vekk, før han overleverer rapporten til
en representant for firmaet. Skjerves tolkning er jaggu enten så grov en
misforståelse av teksten eller så frekk en måte å slepe Conrad i dritten på,
at jeg taper pusten. Conrads kulturpessimisme skyldes det, møtet med de
hvites herjinger som kulminerer i Kurtz' galskap har fått ham til å ane: at
de egentlig ikke representerer noen sivilisasjon. Derfor lar han i bokas
innledning symbolsk London - verdensbyen - tone frem under "a brooding
gloom" - det ruger en dyster skygge over byen. Conrad er som kunstner ikke
innstilt på "løsninger", han ønsker å gi et bilde av noe i sin samtid, av
det vesen som utfolder seg i de hvite kolonisters (som han bitende ironisk
kaller "pilgrimmene", mens han beskriver hvordan de skyter ned for fote)
plyndring av det Afrika, hvis natur de ikke kan hverken forstå eller tåle.
Dette er Conrads versjon av den stemning av dystre anelser som preger tiden
opptil 1. verdenskrig og som vi kjenner under betegnelser som "fin de Siecle".
Les hva Conrad gjennom fortellerstemmen sier om Kurtz: "Nei, glemme ham kan
jeg ikke, men jeg kan heller ikke gå med på, at han var riktig verdt det liv
vi måtte ofre for å komme fram til ham" (den svarte rorsmannen på flodbåten
blir drept av et spyd fra en av Kurtz' krigere som denne har beordret til
angrep idet de nærmer seg stasjonen). Eller det, jeg siterte i mitt forrige
innlegg: ".....(hodene på staker av "rebellene" som er blitt ofret til
Kurtz, min anm.) viste bare at Kurtz ikke lot seg begrense av noen hemninger
når han ville tilfredsstille sine forskjellige lyster, at det manglet noe i
hans karakter - en eller annen fillesak som i en oppstått nødssituasjon ikke
kunne finnes frem bak flommen av veltalenhet (i et skrift fortelleren finner
av Kurtz hvor denne fantaserer om "en uutgrunnelig uendelighet regjert av
den høyeste godhet", men plutselig på slutten har nedkrafset et utydelig
"utrydd hver eneste jævel!" min anm.). Om han selv var klar over denne
defekt skal jeg ikke kunne si. Muligens ble det klart for ham mot slutten -
helt i den aller siste slutten. ***Men villmarken hadde avslørt ham for
lenge siden og hadde tatt en forferdelig hevn over ham for hans
fryktløse inntrengen. Jeg tror den hadde visket ting i hans øre om ham selv
som han ikke visste om, ting han ikke hadde noe begrep om, før enn han søkte
seg til denne store tausheten; og denne visken hadde vist seg uimotståelig
fascinerende. Den ekkoet vilt i ham, fordi han var et skall uten kjerne.***
"(min uthevelse).
Den som i dette ikke sporer den bitende og tilintetgjørende forakten og
ironien hvormed Conrad gjennom fortellerens språk brennemerker Kurtz, har
enten ikke overdrevne leseevner eller fordreier bevisst. La meg sitere noe
annet, for de som ennå skulle være i tvil, en beskrivelse av Kurtz: "...men
i kikkerten så jeg den uttærede armen (Kurtz', min anm.) strekkes befalende
ut, underkjeven bevege seg, spøkelsesøynene gløde dystert inne i det
kranielignende hodet med sine groteske rykninger. Kurtz - Kurtz - det betyr
kort på tysk, ikkesant? Navnet var like treffende som alt annet i mannens
liv - og hans død. ... Det var som om et bilde av døden, skåret i gammel
elfenben, hadde fått liv og rystet en truende neve mot en ubevegelig skare,
støpt i mørk og skinnede bronse. Jeg så ham sperre munnen opp og det ga ham
et gyselig glupsk utseende, som om han hadde villet sluke hele luften, hele
jorden, hele menneskeskaren foran seg." ... " - denne ynkelige Jupiter".
Under reisen med den fangne Kurtz på dødsleiet nedover elva sier
fortelleren, som gripes av en slags absurd og trassig medlidenhet med dette
elendige mennesket, fordi han på en måte er mere ærlig som menneske enn sine
beregnende oppdragsgivere: " Den opprinnelige Kurtz' skygge satt ofte på
sengekanten hos den ynkelige humbug som snart skulle begraves i
urtidsjordens mull. Men både djevelsinngitt tilbøyelighet og guddommelig
avsky for de mysterier hans sjel hadde gjennomtrengt kjempet om besittelsen
av denne sjel, mett av primitive følelser, lysten ennå etter falsk
berømmelse, etter tom utmerkelse, etter alle maktens og fremgangens
attributter". I bokas sluttscene møter fortelleren Kurtz' forlovede som tror
på sin elskedes uendelige godhet, og fortelleren gjennomgår uendelige
pinsler ved ikke å kunne fortelle henne den uhyggelige sannheten om mannen
og derved knuse hennes illusjoner. "Men jeg kunne ikke. Jeg kunne ikke åpne
hennes øyne. Det mørke de ville ha møtt ville ha vært for mørkt - altfor
mørkt..."
Nei, tvertimot hva Skjerves mistolkning påstår! Conrad presenterer Kurtz som
et umenneske som er sunket uendelig dypt, som er blitt til ingenting - "bare
en stemme", gjennom sin brutalisering. "Et skall uten kjerne" som det het i
det sitatet jeg kom med i mitt forrige innlegg, eller "utydelig i konturerne
som en tåke oppsteget fra jordens indre" som det heter om ham et annet sted.
Boka er gjennomsyret av fortellerens, dvs. Conrads, ***for datidens
mentalitet unikke menneskelige syn på naturfolkene han møter***.
Selvfølgelig har Conrad ett snev av det vi i dag vil kalle rasisme - men
dette var jo den alminnelige oppfattelsen den gangen - at "de ville" var
primitive og ukristelige. Ingen mente noe annet. Det er latterlig å ville
komme og moralisere over det hundre år senere. Det bemerkelsesverdige er, at
likevel angriper Conrad gjennom fortelleren gang på gang med bitende ironi
de hvites brutalitet overfor den opprinnelige befolkningen og skildrer
dennes underkuelse med rystelse: "Svarte skapninger lå, satt på huk, satt
mellom trærne lent mot stammene, klamret seg fast til jorden, utydeligt i
skumringen, i alle stillinger av smerte, oppgivelse og fortvilelse. Igjen
eksploderte en sprengladning i fjellet, og jorden ristet under mine føtter.
Arbeidet gikk sin gang. Arbeidet! Og her var det stedet, som en del av
arbeidskraften hadde trukket seg tilbake til for å dø."
Eller hans beskrivelse av et fransk krigsskip som ligger og beskyter
jungelen: "Der lå hun, ubegripelig, i denne endeløse tomhet av jord, himmel
og vann, og beskøt en verdensdel. Bom! dundret en av sekstommerskanonene, en
liten flamme lyste opp og forsvant, litt vit røyk oppløste seg, et lite
prosjektil vislet avgårde - og ingenting skjedde. Ingenting kunne skje. Det
lå noe vanvittigt i det hele, en antydning av makabert klovneri i synet om
på ingen måte forsvant fordi en eller annen ombord gravalvorlig opplyste meg
om at de innfødte - fiender kalte ham dem! - hadde en leir et eller annet
sted derinne." Er dette skrevet av en mann som tilslutter seg utryddelsen av
alle de innfødte? Noen mere tåpelig eller ondskapsfullt dum tolkning skal
man jaggu lete etter. Det er skrevet av en humanist som vender seg mot
barbariet, noe han så sannelig var temmelig alene om i datiden (1902!). Les
selv boka og døm så!
Vh. Karsten Johansen