KK's redaktør Jon Michelet har tidligere ytret ønske om stoff fra
anti-sionistiske
jødiske intellektuelle i KK. For en tid tilbake skrev jeg til JM og tilbød
å oversette
ting skrevet / oversatt av Israel Shahak (f. 1933, anti-sionistisk jødisk
intellektuell,
overlevde både Warszawa-gettoen og Bergen-Belsen, idag bosatt i Jerusalem),
men
sa jeg måtte vente på tillatelse av IS selv før jeg sendte noe til KK. Han
syntes det
var OK.
Her er et brev - pluss en oversettelse - jeg sendte til JM 21 Feb 1998.
Ikke noe svar.
Jeg sendte alt på nytt igjen 8. mars og spurte om KK ville bruke det.
Fremdeles ikke
noe svar. Nå er det 16. mars og jeg sender det til KK-Forum, så er det
iallfall noen
som kan lese det.
Er det slik at bare visse typer meninger fra anti-sionistiske jødiske
intellektuelle er
brukbare i KK? Er "rettsystemet" i PA's bantustans u-prioritert stoff i
avisen som forøvrig har en utmerket dekning av Midtøsten? Eller er det noen
som tror at systemet ikke er slik USA og Israel ønsker det?
Knut Rognes
* * * * * * * * * * * Brevet til JM begynner her * * * * * * * * * * * ** * *
Kjære Jon Michelet,
Jeg fikk brev fra Israel Shahak i dag og han gir grønt lys til å publisere
hans oversettelser fra den hebraiske presse i Israel.
Jeg har oversatt en lang artikkel og vil svært gjerne arbeide med fler,
hvis du vil ta inn dette intervjuet med Bassem Eid. Det er ganske langt
(21 395 tegn) og passer definitivt ikke for bikkja til Aslak Versto (var
det ikke noe slikt du skrev en gang?). Det er fra den hebraiske avis
Yediot Ahronot, 12. September 1997. Jeg er ikke noe fantom når det gjelder
god flytende lett norsk. Du kan sikkert fikse på noe av språket. Jeg har
holdt meg tett til den engelske teksten.
KK har en tradisjon i å forsvare palestinere mot overgrep. Jeg er trygg på
at dette gjelder selvom overgrepene nå i stor grad utføres av den
israelske stedfortreder og undersått Arafat (se mine kronikker i KK
tidligere). KK må passe seg for havne i selskap med norsk og amerikansk
UD, Israel, Rød Larsen, Mona Juul - og også Netanyahu - i sitt syn på
Arafat. Han tjener ikke det palestinske folks interesser. Han tjener først
og fremst Israel, USA, seg selv og sine rike venner. Planen nå er at
Arafat later som det fremdeles er konflikt med Israel, mens han "holder
orden" blant palestinerne (flere dødsfall i palestinske fenglser er
rapportert i det siste). Nylig stengte han TV-stasjoner, nedla forbud mot
demonstrasjoner osv. Ifølge en høyreorientert ukeavis som representerer
Netanyahus synspunkter, sender ikke Netanyahu alle rapportene om
palestinske demonstrasjoner til fordel for Saddam Hussein til sine
amerikanske venner for ikke å skade hans ÆArafatsÅ omdømme for mye.
Ifølge Israel Shahak er ikke minst Netanyahu tilhenger av at en palestinsk
stat proklameres. Netanyahu sier det ikke direkte, men betoner det nesten
hver dag når han uttaler at han vil heve Oslo-forhandlingene hvis og når
Arafat proklamerer en palestinsk stat. Legg merke til at Netanyahu ikke
sier at han vil gjøre noe annet enn det. Hva mer kan han ønske seg: Arafat
nøyer seg med 20-30 % av Vestbredden, og får sin stat? Til gjengjeld har
Israel for lenge siden (Oslo II) fått palestinsk (av alle!) samtykke i at
resten av Vestbredden er israelsk! (Hvordan skal da noen kunne påkalle
FN-resolusjoner som sier noe annet?)
En kan bli skremt når en tenker på at Bassem Eid er en kjent person. Hva
skjer med dem som ikke er kjent eller ikke kan støtte seg til Amnesty
International? De trenger et taleør. Jeg synes KK skal være talerør for
dem.
Vennlig hilsen
Knut Rognes
* * * * * * * * * * * Slutt på brevet til JM * * * * * * * * * * * ** * *
* *
******************Oversettelsen begynner her*********************
I Arafat-land ÆKRs forslag til overskriftÅ
-------------------------------------------------------
"Intervju med Bassam Eid: En gang sloss jeg for uavhengighet, i dag slåss
jeg for frihet"
Av Ronny Shaked, Yediot Ahronot, 12. September 1997.
Femten palestinske fanger er torturert til døde i fengslene i Gaza og på
Vestbredden. Fem personer mistenkt for handel med land er myrdet i kaldt
blod. Dusinvis av mennesker mistenkt for samarbeid med Israel er forhørt
under grusom tortur. Dusinvis av journalister som har kritisert Arafats
offisielle politikk, noen ganger bare for småting, er arrestert og forhørt
og holdt fengslet i noen tid. Hundrevis av motstandere av regimet er sendt
i fengsel under politiske arrestasjonsbølger. Omkring 200 innsatte holdes
bak lås og slå (noen i mere enn to år) uten at de er siktet for noe eller
noen siktelse er ført frem for noen domstol.
Avisen Al-Istikla i Gaza som våget å kritisere forholdsregler tatt av
Arafat ble stengt etter administrativ bestemmelse, og eieren av dagsavisen
Al-Nahar i Øst-Jerusalem, som var lei av daglige personlige ydmykelser og
plager, besluttet å stanse utgivelsen av avisen. Dette er bare en del av
menneskerettighetsbruddene i Gazastripen og på Vestbredden etter at Arafat
kom til makten. I Nablus, Gaza eller Hebron vendte folk seg raskt til å
holde munnen lukket. Den palestinske følsomhet for menneskerettighetsbrudd
som ble så sterkt utviklet under okkupasjonen, ble til likegyldighet når
den ble stilt ovenfor realitetene diktert av Arafat og hans gjeng fra
Tunis (1).
Bare en håndfull palestinske menneskerettsaktivister fortsetter å risikere
livet i kampen for livets ukrenkelighet uten hensyn til snevre politiske
formål. De kan telles på fingrene til under to hender. Bassem Eid fra
Shu'afat flyktningeleir nord for Øst-Jerusalem står i en særstilling blant
dem som fortsetter å arbeide for menneskerettighetene under Arafats
regime.
"Regimet erklærer høytt og tydelig at rettigheter eksisterer", sier han,
"det virkelige spørsmål er om de blir respektert. Internasjonal lov
fastsetter rettighetene og PA (de palestinske selvstyremyndigheter) satte
seg fore å respektere dem. Beklageligvis blir ikke dette gjort. I denne
stund foregår menneskerettsbrudd av alle slag. Det forvirrer, en vet ikke
hvor man skal begynne eller hvor man skal slutte."
- Hvilke forandringer har skjedd, etter Deres mening?
"Under PAs styre er ikke menneskerettigheter en naturlig ting, det er en
kamp. En vanskelig, komplisert og farlig kamp. Jeg reiser ofte til Gaza og
jeg er aldri sikker på om jeg kommer derfra igjen. Det er en konstant
frykt i meg for at jeg vil bli arrestert for hva jeg har sagt. Arbeidet er
blitt mer komplisert. En må bruke mye mer tid til lete opp informasjon og
møte ofrene. Samarbeidet med dem er blitt vanskeligere på grunn av den
konstante frykt de lever under. Alt arbeidet er mye vanskeligere fordi vi
føler at vi gjøre det alene, uten hjelp fra folk utenfor Palestina og fra
få innenfor. Ingen hjelp fra organisasjoner eller grupper som sier de
arbeider for menneskeretter, absolutt ikke fra PA."
Bassem Eid er en palestinsk veteran-aktivist som har protestert i årevis
mot israelske brudd på menneskerettene, og han har arbeidet i B'tselem
hvor han i løpet av en tiårsperiode avslørte hundrevis av tilfeller av
brudd på menneskerettighetene i måten det israelske erobringsregimet
behandlet palestinerne på. For omtrent et år siden, noen tid etter
maktskiftet i de okkuperte områdene, bestemte han seg for å sette
søkelyset på menneskrettighetsbrudd i områdene som blir styrt av PA. I
desember 1996 grunnla han Palestinian Human Rights Monitoring Group
(PHRMG). Han leder kontoret, driver etterforskningen og feltarbeidet og
skriver rapportene den utgir. "Vårt mål er seriøst å granske
menneskerettsbrudd begått av PA mot det palestinske folk. Jeg er en stolt
palestiner og det vil jeg fortsette å være så lenge jeg handler på denne
måten. Hvis jeg blir hindret i å arbeide for menneskeretter vil jeg skamme
meg over min palestinske identitet."
- Var det lettere for Dem å slåss mot menneskerettsbrudd begått av Israel?
"En gang sloss jeg for uavhengighet. Nå slåss jeg for frihet. Kampen for
friheten i mitt land er vanskeligere enn kampen for uavhengighet, for
okkupasjonen er noe forbigående mens friheten ikke kjenner noen grenser."
Organisasjonens styre er sammensatt av 11 medlemmer fra alle farger i det
palestinske politiske spektrum og er ledet av Dr. Khaidar Abdel-Shafi fra
Gaza, en opponent til Arafat. Hamas har to representanter i styret, Dr.
Ghazi Khama'ud fra Gaza og Khaled Amirah fra Hebron. Det har en
representant for Folkefronten og en fra Den Demokratiske Front, og tre
medlemmer fra den Palestinske Lovgivende Forsamling (PLC), deriblant
Abdel-Qader, Bassam Eids bror.
Vi møtes i organisasjonens kontorer som ligger i al-Zahra gaten i
Øst-Jerusalem. Lokaliseringen i et område under Israels suverenitet gir
ikke Bassem Eid noen spesiell beskyttelse. De lange armene til Rajub og
Tirawi, lederne for det palestinske Shabak, slår til også i Øst-Jerusalem.
Eid vipper på stolen og kjederøyker. Han drikker enda en kaffekopp. Han
snakker flytende hebraisk, velger hvert ord med omhu, og prøver ikke å
høres sint ut. Med sekunders mellomrom går blikket mot døren. Fra tid til
annen avbrytes vår konversasjonen av en telefon. En stor del av
oppringningene er på engelsk. Om ikke menneskerettsorganisasjoner, så er
vestlige journalister interessert i Arafats menneskerettsbrudd. Israel er
et unntak. Bare få israelere viser noen interesse for organisasjonens
arbeid. Israelske medier viser bekymring, men ikke entusiasme. Netanyahus
regjering utnytter menneskrettighetsbruddene til å angripe Arafat
politisk, men gir vanligvis sin støtte til dem, mens aktivister på
venstresiden og Meretz bare viser interesse i eksepsjonelle tilfelle.
Palestinere flest ignorerer situasjonen.
For tiden opererer tolv menneskerettsorgansisasjoner i PA. "Jeg vil mene
at bare fire gjør arbeid for menneskerettigheter. De andre er politiske
organisasjoner som bruker menneskeretter til å fremme sin politiske
plattform. Det er en av grunnene til at palestinere flest har mistet
tiltroen til menneskerettsorganisasjoner og at ingen er særlig interessert
i dem. På den annen side har disse organisasjonene også mistet den
inflytelse de en gang hadde blant palestinere," forklarer Eid.
- Hvem er det som i dag bryr seg om menneskerettigheter i PA?
"Ingen, for å si som sant er. Ikke det palestinske folk, bestemt ikke PA
og desverre ikke menneskerettsorganisasjonene. Behandling av
menneskerettsbrudd er blitt et forhandlingsspørsmål. For tiden er det
konkurranse om hvem som greier å skaffe mest penger, ikke om hvem som best
vil fremme kampen for menneskerettigher. Det er en liten minoritet som
fremdels støtter menneskeretter. Ingen vet hva som egentlig er motivene
til den minoriteten. Kanskje er de Hamastilhengere og dermed politisk
motivert. Ved hjelp av denne gruppen er det fremdeles mulig å få tak i
litt informasjon om hva som skjer på bakken."
- Det er en svært desperat situasjon for folk som trenger åpen offentlig
støtte?
"Det er demoraliserende. Tidligere trengte vi pressen og de internasjonale
menneskrerettsorganisasjoner for å forsvare oss mot okkupasjonen. Nå må vi
forsvare oss selv og det er ikke lett. Du er alene i kampen. Det er få som
er interessert i menneskerettighetsbrudd og det er skremmende. Du lever 24
timer i døgnet i frykt og engstelse for fremtiden for det palestinske
samfunn. Hvis denne tausheten fortsetter vil det aldri bli noe demokrati
her og uten det vil vi ha en deformert stat hvor folk lider. Jeg ville
foretrekke å bygge demokrati og frihet før uavhengighet. En myndighet
eller en stat som ikke representerer menneskrettigheter er et diktatur
etter mitt syn. Jeg vil svært gjerne at PA ikke skal være det."
- Er du redd når du arbeider med disse sakene?
"Jeg lar aldri frykt og engstelse ta overhånd. Jeg kommer til den
palestinske kontrollposten i Gaza med stor tillit til at jeg vil komme
trygt tilbake igjen. I PA vet de at jeg krysser Erez kontrollposten en
gang annen hver uke. De vet hvorfor jeg kommer. Det er ikke noen tvil om
at jeg er redd. Spørsmålet er hvor fryktnivået ligger."
- Hvor ligger fryktnivået?
"Mitt er lavt, fordi jeg tror på det jeg holder på med og fordi jeg tror
på at det er min plikt å kjempe uavhengig av grenser og restriksjoner. Jeg
må ikke la innesperringen av andre aktivister få en negativ virkning på
arbeidet mitt."
- Det er lett å si. Er det også lett å gjøre?
"Det jeg har gått gjennom , og da snakker jeg ikke bare om arrestasjoner
men også bakvaskelsene som PA sprer om meg, gir meg bare mer mot."
Bassem Eid farer ikke med snakk. Den 2. januar 1996 klokken 11 om kvelden
vendte han tilbake til sitt hjem i Shu'afat flyktningeleir. 50 m fra
hjemstedet sperret en bil veien for ham. En mann kledd i uniform og tykk
frakk gikk ut, stakk hodet inn i Eids bil og sa, "Kom og få en kopp kaffe
på kontoret mitt i Ramallah." Eid ba ham identifisere seg. Han tok av seg
frakken og bøydde seg ned. På skulderen hadde han merker som viste at han
hadde oberst grad og hørte til Force 17, en av PAs hemmelige
politistyrker.
Flere minutter senere kjørte Eid avgårde i bilen sin fulgt av den sivile
bilen med obersten og flere soldater som plutselig dukket opp. Eid brukte
mobiltelefonen for å informere medlemmer av foreningen "Journalister Uten
Grenser" ÆJournalists Without FrontierÅ, som var i Jerusalem på den tiden,
om at han var arrestert. Nyheten om arrestasjonen ble kringkastet i Israel
og kom også fram i vestlige nyhetsmedier. Telefonoppringninger og fakser
med krav om løslatelse av menneskerettsaktivisten begynte å strømme inn
til Arafats kontor i Gaza. Eid ble ført til et hus i al-Bireh. "Skriv
øyeblikkelig et brev til Arafat der du erklærer at du kom til oss av din
egen frie vilje og at du er klar til å etterkomme alle Arafats krav," var
ordren Eid fikk."
"Hvorfor det?" spurte Eid, uten å forstå.
"The Ra'is Æ= lederen, dvs ArafatÅ ønsker å treffe deg," svarte obersten
uten lang overveielse.
"Greitt for meg. Jeg kan dra rett til Gaza for å treffe ham. Jeg har
gyldig innreisepapirer til Gaza", sa Eid, og viste fram de israelske
dokumenter som gjorde det mulig for ham å passere grensen ved Erez
kontrollposten. "Men jeg nekter å skrive at jeg er her av min egen frie
vilje", insisterte Eid.
Obersten sto fast på sitt. Han ringte Faisal Abu-Shara, øverskommanderende
for Force 17, og etter flere telefoner erkærte han offisielt, "Du skal
være vår gjest i kveld". Gjestfriheten varte i 25 timer. Bassem Eid visste
at mediene ville forårsake en masse røre. Arafat var under press for å
løslate Eid. Den amerikanske utenriksminister Warren Christopher hadde
personlig grepet inn. Force 17 ble gitt streng ordre om å oppføre seg
pent. Det ble ikke noe forhør eller stilt noen spørsmål. Han satt på en
stol, røykte, drakk te, og ble løslatt 25 timer senere. Etter denne
hendelsen er PA redd for a arrestere ham igjen. Det internasjonale ry som
han har skaffet seg ved sitt arbeide er det som nå beskytter hans
virksomhet.
Et år senere, etter at han hadde grunnlagt den nye organisasjonen og
publisert vitnesbyrd om sjokkerende tortur av palestinske fanger i PA
fengslene i Gaza og Jeriko, begynte Radio Palestina å kringkaste ondsinnet
sladder om ham (2). Den hevdet at han under Intifadaen hadde leidd et
kontor i Vest-Jerusalem for treffe det israelske Shabak og at han var en
kollaboratør som samarbeidet med Israel.
Bassem Eid: "Jeg ringte til Radwan Abu-Ayyash, direktør for Radio
Palestina, og han beklaget og sa programmet var sendt uten hans kjennskap.
Jeg krevde en unnskyldning og at anklagene ble trukket tilbake, men
ingenting hendte. Jeg sendte også et il-telegram til den Europeiske
Menneskerettskommisjon i Brüssel, en av gruppene som finansierer Radio
Palestina. På grunn av denne affæren holdt de tilbake midler til Radio
Palestina i tre måneder. Jeg vet hvordan jeg skal angripe enhver som
prøver å sverte min person."
Vestlige medier og den internasjonale støtte Eid nyter gjør det mulig for
ham å offentliggjøre rapporter og vitnesbyrd som andre palestinere,
inkludert menneskerettsaktivister, er veldig forsiktige med å en gang å
nevne med ord. "PA vil ikke plage meg for det vil ikke være til PAs fordel
å bli angrepet i internasjonale medier."
I disse dager er Eid opptatt av den mystiske forsvinningen til Shafik
Mohammad Abdel-Wahab, 52 år gammel, far til fem barn, fra landsbyen Beit
Surik i Ramallah-distriktet, en eiendomsmegler. Den 21. juni 1997 kom to
offiserer fra PA Military Intelligence til hans kontor og kalte ham inn
til en samtale i regjeringsbygningen. "Samtalen vil vare i 5 minutter," sa
de til ham, ifølge opplysninger gitt senere av folk som var tilstede på
kontoret. Fra da av er alle spor etter ham forsvunnet. Ingen av PAs
sikkerhetstjenester har tatt på seg ansvaret for arrestasjonen.
PA-kontorer i Ramallah benektet noe ansvar. Etter press ble en
undersøkelsekommisjon stablet på bena av PA for å undersøke omstendigheten
rundt forsvinningen.
Bassem Eid: "Vi mottok pålitelige opplysninger om at Shafik Mohammad ble
holdt i forvaring i Jeriko-fengslet og forhøres av Military Intelligence.
Det er også blitt stadfestet at det ikke er rykter i omløp om at han er en
kollaboratør eller selger land. Jeg arbeider intenst for å bringe Shafik
Mohammad tilbake til sin kone og barn. Jeg har kontaktet Amnesty
International og bedt om hurtig assistanse og publisert hans historie i
pressen. Jeg har skrevet brev til utenlandske diplomater i Israel og bedt
dem øve press på PA."
En annen sak som Eid arbeider med er arrestasjoen av Dr. Fathi Subuh fra
Gaza, lærer i pedagogikk og sosiologi ved al-Azhar Universitetet i Gaza.
Den 1. juli 1997 ga Dr. Subuh studentene en oppgave. Et av spørsmålene han
stilte nevnte korrupsjon i PA. Den 2. juli, dagen etter at han ble
arrestert, henvendte konen, Fatmeh, seg til Bassem Eid.
Eid: "Jeg ringte PA Shabak hovedkvarteret i Gaza og de bekreftet at han
var blitt arrestert. De hevdet at arrestasjonen ikke hadde noe med
oppgavespørsmålene å gjøre, men med det at han plaget mindreårige med
seksuelle tilnærmelser og at han var en kollaboratør som samarbeidet med
Israel. En uke senere ransaket PA Shabak hans hjem og konfiskerte
studentenes oppgavebesvarelser. Jeg ringte Shabak-hovedkvarteret og spurte
hvorfor de var konfiskert. De nektet å svare."
"Den 12. juli sendte advokaten hans, Raji Sourani (en
menneskerettsaktivist selv, også tidligere holdt i arrest av PA Shabak),
en petisjon til PAs Høyesterett, og krevde at han ble løslatt. Retten
beordret Shabak til å sende inn en rapport om årsakene til Dr. Subuhs
arrestasjon innen åtte dager."
- Hva sto i rapporten?
"Shabak svarte ganske enkelt ikke på rettens beordring og Dr. Subuh er
fremdeles bak lås og slå. Hans kone, barn og jeg selv er interessert i
hans skjebne. Folk flest i Gaza bryr seg ikke. Jeg har ikke hørt om at
lærere ved noe palestinsk universitet skal ha fordømt fengslingen. Jeg har
ikke hørt om noen erklæring fra al-Azhar Universitetet. Jeg har ikke lest
om saken i noen palestinske aviser, og studentene er også tause. Alt dette
vitner om at vi lever i et udemokratisk samfunn og at dersom tausheten
vedvarer kan det aldri bygges noe demokrati her." ÆDr. Subuh ble løslatt
26 november 1997 ifølge en pressemelding fra PHRMG (KR's anm.)Å
Det er også en sak om en advokat, Jamal Salameh i al-Meghazi
flyktningeleiren i Gazastripen, som ble arrestert på grunn av mistanke om
oppvigleri. Han ble arrestert sent i april 1997 etter å ha skrevet en
artikkel med titel: "Hva ville hendt dersom advokat Bar-On hadde vært
palestiner?" In sin artikkel skrev Salameh om den 45 timer lange
utspørringen av den israelske justisminister og utspørringen av Netanyahu.
Artikkelen endte med et spørsmål: "Når vil en slik undersøkelse finne sted
i PA?"
Advokat Salameh ønsket å publisere artikkelen sin i tidsskriftet til
Juristforeningen i Gaza. Han sendte den til juristforeningens kontor men
ble arrestert den følgende dag. En av hans kolleger hadde sendt artikkelen
til Khaled al-Kidreh, den palestinske sjefanklager (Palestinian Prosecutor
General) som skrev under arrestordren. Tre spesielle veikontrollposter ble
opprettet av PAs sikkerhetstyrker mellom Gaza og Meghazi flyktingeleiren
og andre veistrekninger, og hundrevis av politimenn mobilisert. Salameh
ble fakket og holdt i forvaring i 10 dager. Bassem Eid arbeider for hans
løslatelse. Han fikk hjelp av Washington Post som offentliggjorde en lang
artikkel om arrestasjonen. Først da ble Salameh løslatt fra fengslet.
- Hvem gir du skylden for den dårlige tilstand for menneskerettighetene?
"Jeg anklager det palestinske samfunn som forblir tause når de blir stilt
ansikt til ansikt med urettferdigheter begått av PA. De nåværende
torturister er tidligere ofre for tortur under den israelske okkupasjon.
Det er ingen tvil om at Intifadaen ga støtet til oppmerksomhet omkring
menneskerettspørsmål. På den tiden ville jeg fått 50 telefonhenvendelser
fra nabolaget eller landsbyen dersom en person ble torturert i et israelsk
fengsel. Nå får jeg ikke en eneste telefon når 50 personer blir torturert
i palestinske fengsler. Jeg er sjokkert, overrasket over mitt eget
samfunn. Folk, hvis rettigheter jeg forsvarte under okkupasjonen, baktaler
meg fordi jeg fortsetter arbeidet under PAs styre. Nå har jeg oppdaget at
mitt folk ikke er demokratisk (3). Derfor kan ikke skylden bare legges på
PA."
Bassem Eid håper at den nye sjefanklager (Attorney General), advokat Fayez
Abu-Rahmeh vil få istand endringer på området menneskerettigheter. "Han er
oppmerksom på sikkerhetstjenestenes inngripen i rettssystemet, han kjenner
til flere enn 200 palestinske 'administrative fanger' som er fengslet uten
lov og dom, noen i mer enn to år. Han er oppmerksom på at det palestinske
justisdepartement ikke bidrar noe konstruktivt i retning av å bygge opp et
rettferdig og uavhengig rettssystem."
Likevel, i forrige uke undertegnet Abu-Rahmeh en ordre om løslatelse av 11
Hamas-medlemmer. To timer etter at de var løslatt ransaket palestinsk
politi hjemmene deres og arresterte dem på nytt (4). Bassem Eid reiste
raskt til Gaza for å finne ut om årsaken til arrestasjonene. Han traff
politikommandanten, Ghazi Jabali, og ba om å få vite hvorfor fengslingen
ble fornyet. Jabal lot som han ikke visste noe: "Vi bare overførte dem til
et annet fengsel." Bassem Eid ga ikke opp. Han oppsøkte Fayez Abu-Rahmeh's
kontor. "Jeg spurte ham, 'Hvordan kan det ha seg at De løslater dem, og så
blir de arrestert på nytt?' Han var tydelig pinlig berørt og fortalte,
'Jeg gjorde en feil. Løslatelsen krevde Arafats samtykke' (5). Jeg spurte
om Arafat hadde rett til å intervenere i slike saker. 'Still meg ikke
slike spørsmål', svarte han."
- I disse tider, ville De ikke ønske å treffe den høyeste makt, Arafat?
"Jeg tror ikke jeg burde treffe ham. Vi har ikke noe til felles. Sant nok,
han er min president. Jeg stemte for ham ved valgene. Men jeg frykter at
dersom jeg møter ham, vil jeg miste min troverdighet blant ofrene for
menneskerettsbruddene."
- Og vil du møte lederne for det palestinske Shabak, Dahlan eller Rajub?
"Nei. overhodet ikke. Det ville bare skade mitt arbeid."
- Du høres temmelig mismodig ut når det gjelder ditt folk?
"Jeg er ikke mismodig. Jeg er skuffet. Det er vanskelig, for i den
nåværende situasjonen er det bare ganske få enkeltmennesker som bryr seg
når vi snakker om PAs menneskerettighetsbrudd. Saken står ikke høytt på
det palestinske folks dagsorden og særlig ikke høytt på PAs dagsorden. Men
jeg har ingen planer om å stanse denne kampen før jeg oppnår genuin frihet
og demokrati. Og ja, jeg vet det er lang vei fram."
Noter
(1) Årsakene til palestinsk likegyldighet overfor menneskerettsbrudd
begått av Arafats regime er etter min mening mer komplisert enn det er
fremstilt her. En årsak er mangel på hjelp utenfra, selv bare i verbal
form. Under den direkte israelske okkupasjon fant palestinske klager over
krenkelse av deres rettigheter et ekko; folk sluttet seg til deres
protester i stadig økende grad ettersom den direkte okkupasjonen
fortsatte. Mange slike outsidere sluttet å protestere mot at folk døde som
følge av tortur når denne ble iverksatt av Arafats regime, eller nøyer seg
med tomme løfter. Andre, særlig i Israel, støtter stilltiende brudd på
menneskerettighetene når de er utført av Arafat, antakelig "fordi det
tjener freden". (I. S.).
(2) Det er ikke nødvendig å si at han selvsagt ikke fikk anledning til å
svare på anklagene. (I. S.)
(3) Jeg ville si at det er redd. (I. S.)
(4) Fengselskommandanten og hans nestkommanderende ble arrestert for å ha
adlydt ordren. De er fremdeles i fengsel uten lov og dom. (I. S.)
(5) Enhver løslatelse av en fange krever Arafats personlige ordre. (I. S.)
-----------------------------------------------------
Kilder: "Supplement to Israel Shahak's Translations from the Hebrew Press
and Commentaries" December 1997. Middle East Data Center, P.O.Box 337,
Woodbridge VA 22194-0337. Notene er av Israel Shahak. Oversettelse fra
hebraisk til engelsk ved Israel Shahak. Oversettelse fra engelsk til norsk
ved Knut Rognes. Israel Shahak har gitt tillatelse til å bruke den
engelske oversettelsen i Klassekampen. PHRMG har hjemmeside på
http://www.lebnet.com/phrmg/. Her kan en bl. a. finne den siste rapport om
menneskerettssituasjonen i de palestinske områdene (The Palestine Human
Rights Monitor: Sept. - Dec. 1997, Issue No. 5).
***************** Slutt på oversettelsen **************************