Skjerve gir med det uttrykk for den gjengse norske/vestlige oppfatningen av
Sovjetunionen, et samfunn som begynte bra, men som på en eller annen måte
degenererte, gjerne under Stalin, og siden ble et forstokket, autoritært
diktatur med flere likhetstrekk med Hitler-Tyskland, enn et sosialistisk
samfunn. Denne oppfatningen gir omtrent alle KK-forumistene uttrykk for, og
den framstår på denne måten som noe nær en uomtvistelig sannhet.
Grunnen til at jeg skriver paranoide innlegg hvor jeg på en merkelig måte
tar til orde mot denne oppfatningen er at jeg ikke selv tror på den lenger,
og at det arter seg som en eksistensiell krise, jeg føler at mitt vestlige
paradigme rokkes og raser sammen. Hvis vi tenker oss litt om; hva vet vi
egentlig om Sovjetunionen etter Stalin? Hvilke informasjoner har vi fått?
Hva er kildene? Dette å granske opphavet til de forestillinger vi sitter
med er uvant i en vestlig kontekst, vi er ikke opplært til å gjøre det på
skolen. Våre lærebøker er fylt med fakta, vi har i svært liten grad blitt
bevisstgjort i hvordan disse fakta oppstår.
Den logiske positivismen blir i de sovjetiske kildene jeg jobber med
kritisert nettopp for dette, den opererer som om våre begreper var noe
umiddelbart gitt i vår omgang med virkeligheten, den mister av syne det
mangefasetterte teoretisk abstrakte apparat som vi bearbeider
observasjonene med, og som gir dem mening. Sovjetfilosofien åpner på denne
måten, på samme vis som amerikaneren Thomas Kuhn og en rekke andre
positivismekritiske vestlige filofer, for at det finnes et i prinsippet
uendelig sett av måter å forholde seg til virkeligheten på, historisk før,
nå og i framtida og geografisk her og nå. Sovjetfilosofene har et begrep
for denne holdningen; gnoseologija; kunnskap om kunnskap, og skriver
gnoseologiske analyser av filosofihistorien, tidlige muslimske mystikere,
indisk filosofi m.m. og samtidig vestlig borgerlig filosofi.
Når man skjønner denne gnoselogiske koden til Sovjetfilosofien så åpner det
seg en fantastisk ukjent verden der over, skarpe, forståelsesfulle og
oppriktig interesserte (ikke fordømmende!, borgerskapet blir nemlig i
marxist-leninistisk objektiv ånd betraktet som en progressiv kraft innenfor
kapitalistiske samfunn i den forstand at de er med på å drive historien
framover) analyser av vår egen vestlige kulturkrets, særlig interessant for
meg idag er det de skriver om studentopprørene på 70-tallet, som de først
viser stor interesse for, men etter hvert mister troen på av ymse årsaker.
Istedenfor å krangle om snøen som falt i fjor så mener jeg oppgaven for
alle progressivt innstilte mennesker i gamlelandet (og dem er det faktisk
mange av) må være å få slutt på den siste rest av den forskrekkelige kalde
krigen og jobbe for en aldri så liten kulturrevolusjon i Norge. Jeg tror
ikke det norske borgerskapet er så kraftig og fandenivoldsk at det vil ta i
bruk voldelige midler mot en slik kunnskapsrevolusjon, tvert om framstår
det norske bondeborgerskapet for meg som ganske så progressivt, mer
progressivt enn SV/Arbeiderpartiet ihvertfall, med verdikommisjon og
skygger over kapitalismens fremtid (Kåre Willoch omtalte på møte på
Blindern 04.03 kommunismen som et viktig korrektiv til den løsslupne
kapitalisme!, han tilla altså kommunismen en positiv funksjon, på den måten
blir det bare forkjærligheten til begrepet "kapitalisme" som skiller den
godeste Willoch fra Lenin).
For at mine kamper her på Blindern og oppdagelser rundt vår felles moderne
kulturhistorie skal bli noe mer enn et interessant samtaletema når vi har
gått tom for snø som falt ifjor, og eventuelt en god karakter på min
hovedfagsoppgave for et fordomsfullt og uforstandig nærningsliv, så er det
viktig for meg at alle gode krefter blir gjort kjent med dette
paradigmeskiftet og at vi kan møtes til forpliktende diskusjoner på et mer
globalt og moderne åpent grunnlag enn tidligere. Arenaen for denne
virksomheten er selvfølgelig NKP, det er det som er den harde og jævlige
medisinen. NKP kan aldri gå inn i RV og legge bånd på seg i sitt forhold
til Russland, før og nå. Det ville være en katastrofe for norsk politikk.
RV kan derimot kanskje tenkes som en sovjetkritisk fraksjon innefor et
romslig NKP, en slik fraksjon eksisterer i realiteten allerede, og jeg har
et svare strev med å "refse" den. Dette er faktisk den mest realistiske
løsningen på den norske venstresidas dilemma, dersom RV`erne absolutt ikke
vil ta til vett og ta et oppgjør med sin Sovjetfiendtlighet og i felleskap
toge inn i det nye NKP, for det 21. århundrets globaliserte og
interkommunikative Norge.
vennlig hilsen Sigurd Lydersen