Det er isåfall en glimrende illustrering av det som Bismo etterlyste at jeg
skulle skulle gjøre rede for; hvordan AKP/RV har lammet den politiske
aktiviteten ved universitetet. Til grunn for politisk aktivitet ligger en
levende politisk debatt, det må være åpenhet for vidt forskjellige
oppfatninger av verden og rammer som tåler at disse oppfatningene får bryne
seg på hverandre. Trond Andresens antatte lettvinte avvisning av mine
synspunkter som rør som alle seriøse deltakere på klassekampen-forum må
overse er et uttrykk for den demokratiske krise som RV alltid har befunnet
seg i, til forskjell fra NKP.
AKP/RV har fra sin oppstandelse basert sin eksistens på et grunnleggende
dogme; at Sovjetunionen og Øst-Europa ikke kunne kalles sosialistisk. Dette
dogmet er problematisk på mange forskjellige måter; språklig (hvilke
kriterier operer man med for å gi et samfunn en benevnelse, hva svarer
slike benevnelser til?), historisk (hvordan kan det ha seg at verden idag
unektelig går fremover dersom ondskapen har all makt i verden?), politisk
(Kåre Willoch ga f.eks. senest igår på et møte på Blindern om kapitalismens
fremtid utrykk for at han betrakter Sovjetunionen og Øst-Europa som
sosialistisk, da selvfølgelig med et negativt fortegn, jeg tok dete opp med
ham og vil skrive om dette møtet i Friheten tror jeg), kulturologisk
(russerne og øst-europeerne er jevnt over innforstått med at de har levd i
sosialistiske samfunn, dette gir en helt egen stemning i Øst-Europa som
bare må oppleves) osv., osv.
Dersom man avviser påstanden om at Sovjetunionen og Øst-Europa som rør, ja
da blir en snart en av de få klartenkte omgitt av millioner av rørehuer.
Det er et lite demokratisk utg.pkt. Men når det gjelder AKP/RV så må det
altså nødvendigvis bli slik. Dersom Sovjetunionen og Øst-Europa skulle vise
seg å være sosialistisk så blir AKP/RV som organisasjon meningsløst,
RV`erne er derfor i en situasjon hvor de er pukka nødt til å avvise dette
perspektivet. På 70-tallet hadde disse folkene stor innflytelse på
universitetet og lagde et helvetes spetakkel dersom noen så mye som antydet
at de tok feil, derav talekor på NKP`s valgmøter o.l. NKP hadde samtidig
sitt å slite med, de var lojale til Moskva, og Moskva var på sin side ikke
umiddelbart interessert i et nytt Jugoslavia/Kina i Skandinavia, bedre da
med et tvers igjennom borgerlig samfunn så man visste hva man forholdt seg
til, det råtnet jo opp innenfra uansett.
Situasjonen idag er imidlertid at NKP er frigjort fra dette anstrengte
lojalitetsforholdet østover, dette er naturligvis forrvirrende for endel av
de gamle medlemmene, men for en ung jypling som meg så er det alfa omega.
Som politisk parti er NKP det sterkeste og mest seige i det norske
politiske landskapet, det er det eneste partiet hvor man kan tillate seg å
åpne for at Sovjetunioenen og Øst- Europa var sosialistisk med et positivt
fortegn, om dette skulle være tilfelle så fjerner det i realiteten
eksistensgrunnlaget for RV og de andre borgerlige partiene, mens NKP står
igjen, uknuselig. Det betyr ikke at man må være pro-sovjetisk i NKP, mange
av de gamle i partiet er frafalne Sovjettilhengere som i likhet med RV
mener Kruscev var en revisjonist. Dette truer heller ikke NKP`s
eksistensgrunnlag, det er bare en annen interessant vinkling, grunnlag for
interessant politisk diskusjon som styrker hjernen og skjerper
bevisstheten. Denne diskusjonen kan følgelig logisk sett bare finne sted
innenfor NKP, den er umulig innenfor RV. Jeg tror NKP utgjør kimen til
morgendagens politiske system i Norge som vil være preget av et mye høyere
kommunikasjonsnivå og meningspluralisme og en helt annen global åpenhet. Vi
er på vei dit med stormskritt. Men det kan vi snakke mer om seinere. I NKP.
vennlig hilsen Sigurd Lydersen