1. Dekonstruksjon av den kristne og relativistiske metafysikken.
Den kristne metafysikken slutter med Kants morallov og den relativistiske
metafysikken får en renessanse med Hegels åndsfilosofi. Med ånd menes en
abstrakt uidentifiserbar ide om gud, en tåke den relativistiske metafysikk
fanges i, en rest som kan fylles med usannhet av den som besitter makta.
Artiklen begynner med Platon (Sokrates er selvfølgelig alltid nærværende i
Platons tekster) og trenger seg ut av metafysikken, men selvfølgelig ikke
ut av det uutsigelige, via Åndens Fenomenologi (Åf) av Hegel (i utvalg og
oversatt av Jon Elster). Den uutsigelige resten er delt mellom individets
integritet hvor kun individet selv har autoritet, og det allmenne. Det
allmenne i det uutsigelige kan kun være sant når alle er *med* på at det er
sant. Det er usant når noen snakker *for* alle i det uutsigelige.
Den revolusjonære Platon vokste opp i en brutal virkelighet med mye død,
elendighet og labilitet. Han skreiv så et politisk verk, dialogen Staten,
hvor motivet var å forme en politikk som kunne gjøre slutt på elendigheten
og skape stabilitet. Han prøvde, ved hjelp av den rasjonelle fornuften, å
støpe virkeligheten fast. Som om han hadde tatt et mentalt fotografi av
virkeligheten, retusjert bort individenes forskjeller, hvor han så kunne
"se" det éne, evige og uforgjengelige. Det fantes bare én virkelig hest,
og det var den som var avfotografert og bearbeidet i hodet til Platon.
Alle de andre hestene, prøvde bare å late som, eller strebe etter å bli den
éne hesten Platon hadde "skapt" inne i hodet sitt. Imidlertid var Platons
lek en alvorlig lek, han ville forandre samfunnet og da trengte han å fryse
fast andre ting enn bildet av hesten. Han gikk løs på ordene. Hva er
bildet av "retterdighet" og "godhet"? Var det mulig å låse fast disse
begrepene, en gang og for all tid? Avfotografere "rettferdighetens" vesen?
Platon søkte det som ikke kunne gripes eller bli berørt av virkeligheten,
det oversanselige som var skapt i fornuftens forestillingsverden. Det som
ville bestå urørt selv om alt liv på kloden ble utryddet. De såkalte
ideene, eller "gudene". Å låse fast begrepet "godt", viste seg å være en
for abstrakt oppgave selv i forestillingsverden. Å låse fast konkrete
ting, som katter og hester var jo enklere og i å for seg greit. Verre gikk
det når han kom til "mennesket", og nettopp kvinnesket er denne artiklens
mål. Ideen om den gode mannen som skulle frigjøre seg sine "onde" jordiske
og naturlige sider, begjæret etter makt som han ikke klarte å styre, og
strebe etter å nå ideen om den éne, uforgjengelige, evige og "skjønne"
mannen. Dette kunne han bare klare ved å gjøre sjelen fri. Sjelen er
"god" og hvis ikke skyldes det at den er "smittet" av den "onde" kroppen
som den må "løsrive" seg fra. Sjelen var evig og fanget i en dødende
kropp. Men nå fantes det to typer "mennesker", kvinnen og mannen, men i
teorien om den éne, var det bare plass til ett "menneske". Mannen var den
éne. Alt dette endte opp i et forsøk på å skape politisk revolusjon.
Idelæren var valgte revolusjonære teorier. Seinere skreiv Platon dialogen
Parmenides (oversatt av E.A. Wyller). Det er et filosofisk prosjekt hvor
Platon dekonstruerer sin egen idelære. Boka er morsom og ironisk. Rett
etter at bokas deltakere har veid fram og tilbake om de i det hele tatt
skal gidde å diskutere dette temaet og så blitt enig om at de skal gjøre et
forsøk, sier Zenon: "Hvem skal svare først? Kanskje den yngste? Ham vil
det rimeligvis bli minst bry med, og han vil si sin mening like ut. Og
samtidig vil hans svar kunne gi meg en hvilepause". Boka knuser ideen om
den Ene. Her følger hovedkonklusjonen: "Hva enten det Ene er eller ikke
er, så vil det selv og det Andre både i forhold til seg selv og til
hverandre være såvel som ikke være og forespeile å være såvel som ikke
forespeile å være alt på alle måter". Dette er dualisme, dialektikkens
sanne forutsetning og fornuftserkjennelsens grunnleggende likestilling
mellom den Ene og den Andre. Om det er kvinnen eller mannen som er den
Ene, beror bare på hvem som uttaler seg. Så her er det fritt fram for
kvinnen til å heve *sin* røst og kreve *sin* sannhet. Å gjøre et sprang
fra mannen til kvinnen, uten å gi en eneste begrunnelse, men som noe
*selv-følgelig*. Reinspikka logikk.
Da Augustin sjuhundre år seinere skulle finne argumenter som kunne gi
støtte til den Kristendommen han hadde forelsket seg i, var det Platon, via
nyplatonismen, han greip tak i. Er vi forelsket har vi alltid ubevisste
skylapper, vil vi vinne makt har vi alltid bevisste skylapper. Augustin
var ikke noe unntak. Parmenides var en bok det både var fristende og smart
å hoppe bukk over. Så de statiske og konserverende delene av Platons
revolusjonære teorier, skapt en og alene for å velte om et gitt samfunn på
et gitt tidspunkt, ble nå argumenter for at en mannelig autoritær Gud var
til osv. Resten av historien kjenner vi som den tilsynelatende mørke
middelalder styrt av gale og voldelige menn. Kanskje var dét den første
totalirismen, og selv om det så mørkt ut ovenifra, var det, som i all
totalirisme, mange lys på grasrota.
Da den greske kulturen på ny dukket opp i Europa på 12-, 1300-tallet, ble
Aristoteles, som på mange måter var Platons motpart i antikken, en tenker
som la mer vekt på det levende og virkelige liv, på en finurlig måte fanget
av kirken (Thomas Aquinas gjorde som Augustin, fant en passende "autoritet"
og søkte så etter argumenter i Aristotels sine tekster, for å redde sin
egen tro og kirkens makt i en truet situasjon), og det var den platonske
mentaliteten som lå til grunn for både den spirende sekulariserte
renessansen, og den seinere og mer frigjørende opplysningstiden. Nå ble
Gud kjøvet til siden til fordel for ånden og liberalismen, og hver mann
kunne sjøl prøve å vinne den biten av makten som tidligere var kontrollert
av kirken og adelen. Vi var tilbake til Platons, men nå i skikkelse av
Faust, han som selger sjelen sin til djevelen i bytte mot all visdom
(=Gud=Penger). Så dukker Kant opp, og bekrefter at alt er såre vel, men at
det er mye løssluppenhet uten den totale Gud og han sier at vi trenger en
sterk morallov. I motsetning til den litterære, lekende og revolusjonære
Platon, er Kant kjedlig, streng, matematisk og i tillegg uhyre konservativ.
Det som skiller Platon fra Kant og for den saks skyld Descartes, er at
Platon ikke kjente til den kristne Gud, men filosofert seg fram fra hva vi
kan kalle "ingenting", kanskje rein *væren* eller frihet og skapte den
rasjonelle modellen til Gud. Han satte ideen om én gud inn i et hierarkisk
system. Kant og Descartes later som om de i utgangspunktet er frie og at
de så ender opp med Gud. Men allerede tidlig i sine verker avslører de at
filosofien i både første og siste instans støtter seg på den kristne Gud og
det mannsdominerte bildet av Gud. Med Hegel kommer Parmenides, til sin
rett igjen, blandet med politisk metafysikk, eller Ånd; en sekularisert
Gud. Hegel gjør et imponerende arbeid i Åf, hvor han klarer å gi en
omfattende analyse av bevisstheten som *væren i seg selv* eller frihet.
Imidlertid bommer han grovt når han lar det uutsigelige, løses opp i ånd.
Hegel våger ikke å tråkke verken Gud eller Staten på beina. Imidlertid
skulle det ikke forundre oss om ikke Hegel, så klar og skarp i bevisstheten
han er, har skjønte eller i det minste ant at den uutsigelige rest ikke
nødvendigvis måtte være ånd, men at han gjorde et valg, gjerne en ad
hoc-definisjon, for å komme til en ende både kirken og staten kunne leve
med.
Hegel skriver: "..den individuelles skikkelses vesen er det allmenne
liv...". Her er individets integritet utelukket og påstanden er usann.
Det er bare to bevisstheter *væren i seg* kan møte: det allkvinne og det
individuelle. *Væren i seg* er reint begjær, eller kjærlighet, og det kan
*ikke* rettes mot noe som ikke er bevissthet. Da blir det falsk
kjærlighet, eller kjærlighet i dårlig tro. Om det er Ånd, Gud, Penger
eller Matriell kjærligheten rettes mot, blir det falskt.
Hegel skriver: "Ånd er uorganisk, allmenn natur. I ånden er Jeg lik Vi og
Vi lik Jeg". (...) "I selvbevisstheten som begrep om ånden har
bevisstheten sitt vendepunkt,..",. Dette er en mystifisering av åndens
totalitet. Hegel tar feil. Vendepunktet er ved det uutsigelige og vi må
rette oss mot det allkvinne. Men Vi er *ikke* lik Jeg, men et Jeg minus
integritet hvor det hele Jeg bærer autoritet uavhengig oss. Vi kan derfor
*ikke* snakke *for* alle, kun *tro* at vi snakker *med* alle. Årsaken til
at Hegel her roter er at han ikke gir slipp på begrepene godt/ondt. Han
forutsetter at sannheten *er det gode* og at ikke-sannheten tenderer mot
det *onde*. Som om det allikevel var den absolutte Gud og den absolutte
Djevelen som stod bak.
Frihet er der vi makter å "stirre" døden i øynene uten å bli grepet av
*angst*, eller der angsten er rein *væren* og ikke har noe *i seg* å
frykte. Hegel gir opp individualiteten når han snakker om den absolutte
dobbelte selvbevissthet. Han farer rundt grøten, en grøt hvem som helst
med makt nok, kan okkupere. Hegel skriver at selvbevisstheten "okkuperer"
den andre før den, etter f.eks. å ha skrevet ned sannheten, "opphever sin
væren i den andre og slipper altså på ny den andre fri". Her ligger kimen
til totalirismen, åpen og til skue for alle. Når selvbevisstheten sier den
snakker for hele *den andre*, påstår den at den har autoritet i den andres
integritet, og vi vet da at den snakker usant. *Alt snakk som påstår at
det omhandler det hele andre, er og vil alltid være usant*. Hegel prøver
stadig å rette dette opp men roter det til igjen for å redde det absolutte
og det totale. Dialektikken kommer seg ikke fri det absolutte og blir
værende igjen som et statisk verktøy for totalirismen. Åf ender dermed som
et forsvarsverk, ikke for friheten, men for totalirismen som "seirer i
enhet og ro". Vi veit at ingen ting kan "seire i enhet og ro". Alt vil
alltid være Det Ene eller Det Andre og dialektikken vil aldri stoppe så
lenge det er individer på jorda.
Ved *bevisstheten selv* gjøres et valg. Valgets kval er avhengig av
friheten, fraværet av autoritet. Jo større fravær av autoritet, jo mer
nærvær til frihet og jo mindre kvaler ved valget. Det eneste valget som
kan være det absolutte, er det allkvinne valget. Og den eneste autoritet,
er det allkvinne. Ved *bevisstheten selv* er det umulig å vende seg andre
steder enn *mot* det allkvinne. Hegel er i ånden som en stemme *for*
verdensånden. Han er en stemme som tenker *i* ånden. Han tenker *for*
alle. Vi kan ikke tenke *for* alle, vi kan kun tenke *med* alle samtidig
som vi forutsette at det vi tenker er sant og at den andre er i stand til å
respondere med den sannheten vi forutsetter vi har og som bare er sant når
alle andre har den.
Fornuften er ikke i stand til å beherske alt. Individets integritet kan
*aldri* beherskes av andre enn individet selv. Det forteller all
totalirisme oss og er opplagt. Resten er alltid individets integritet hvor
ingen andre enn individet selv har autoritet. Jo større trusler
konsekvensen av å holde fast, være bevisst sin egen autoritet eller
integritet, er, i form av bålet, fattigdom, utstøting, jo mer makt vinner
makthaverene.
Å sammenligne Kants fornuft med Hegels fornuft, er meningsløst. Hvis vi
bruker femininiteten og maskuliniteten som to ytterpunkter for fornuften,
arbeider Kant nærmest kun i det maskuline mens Hegel finnes i
skjæringspunktet mellom det maskuline og feminine. Nettopp det gjør at
Hegel er så nær sannheten som det er mulig å komme mens Kant er ute på
redningstokt for Gud, Kaptialen og sitt eget kjønn. Den frigjorte kvinnen
vil forstå Hegel letter enn menn som ennå sliter med å frigjøre seg
Kapitalen, Gud og sitt forvrengte mannsbilde. Hegels analyser er logiske
og skapt av fornuften, den tosidige fornuft. En fornuft Kant ikke har.
Det er en fornuft fri for autoriteter. Det er rein fornuft.
Den ene kan aldri ta makt fra den andre. Den andre kan gi makt til den
ene. Den ene får makt og hvor lenge den andre vil la makten ligge hos den
ene, avhenger av den enes integritet. Den andre kan når som helst ta makta
tilbake og hvis den ene allikevel framstår som om den fremdeles besitter
denne makta, så framstår den som makt for maktas skyld og den snakker
usant. All forskyvning av makt kan bare skje horisontalt.
Ingen kvinner bør finne *seg i* mannens virkelighet. Alle kvinner bør
*være i* kvinnens virkelighet.
2. Likhet er ulikhet
Den kristne ide sier vi alle er "like" under Gud. Den kapitalistiske ide
sier vi alle er "like" under Kaptialen. Likheten beveger seg utover og
menneskets integritet blir trukket ut av oss. Det er et overgrep og begge
retningene er autoriteter som låser majoriteten og gir frihet til
minjoriteten: prestene, politikerne og store kapitaleiere som kontrollerer
makta og pisker oss andre i denne samme retningen. Dette er et
"likhets"hierarki som presses på oss, pakket inn i et forførede og
speilvendt språk uten rot i virkeligheten. Samtidig tegner de et forvrengt
og pervertert "likhets"bilde av feminismen som har med like tanker og
følelser å gjøre. Dette gjør de da de ikke kjenner friheten og kun snakker
ut fra det absolutte de selv er fanget i. Dette har selvfølgelig ingen
ting med feminisme å gjøre, men med totalirisme. Den kristne eller
kapitalistiske "likhet" er en totalirisme uten de samme regide rammene som
f.eks. i middelalderen, men mer subtile og falske rammer.
Feminismen besitter noe immaterielt som beveger seg innover fra den
filosofiske materialismen. Imidlertid har dette immaterielle ingen annen
autoritet enn individets integritet. Det er ikke noe oversanselig, men noe
undersanselig. Likheten består i forskjellen mellom mennesker og ordet
respekt får en ny mening, da det ikke betyr annet enn respekt for
individets integritet. Det indre ulokaliserte rommet alle bærer og som
ingen har adgang til uten vår tillatelse. I dette rommet ligger
kjærligheten, friheten og avhengigheten av andre eller det allkvinne. En
frihet vi først oppdager i møte med den andre. En frihet vi må være klar
over at vi besitter for å evne å se den hos andre. Under Gud og Kapitalen
låses denne friheten fast og vi mister evnene til å se den andre i frihet.
Hver gang vi prøver å sliten oss løs, vinne vår frihet, er Kapitalen eller
Gud raskt på plass for å sloss mot denne løsrivelsen og hvorvidt de lykkes
avhenger av Kapitalen og Guds autoritet ovenfor oss.
Det kjærlighetslivet borgerskapet snakker om, er ikke mulig andre steder
enn i feminismen. Nettopp at kvinnen var undertrykket mannens autoritet,
gjennom Gud, Kapitalen og Ånden, gjorde "familielivet" mulig og for at
borgerskapet igjen skal vinne tilbake "familielivet" må de bygge opp
autoriteten til Kapitalen eller Gud. De må stjele friheten vår og det er
først og fremst kvinnens frihet de er ute etter da den historisk sett er
yngst. Men i dag, med opplyste og frie kvinner og menn som kjemper mot
mannskulturen er dette et håpløst og naivt prosjekt som vil strande. Hvor
snarere folket blir klar over dette, hvor raskere kan det Gud og Kapital
styrte samfunnet, fratas sin autoritet.
Radikale strukturelle forandringer forutsetter kjærlighet til det
allkvinne, det sosiale fellesskapet og friheten. En kamp som aldri tar
slutt.