Marxisme, feminisme og samfunnsmoral
Rett før Stortingsvalget holdt Ivar Brevik fra Norsk Institutt for By- og
Regionsforskning et foredrag i Humanismens Hus om ny-fattigdom i Norge.
Han viste til tre forskjellige måter å regne ut fattigdom på som alle,
ifølge Brevik, hadde sine svakheter. De lå på rundt 10 prosent. Fra salen
ble han spurt hva som var hans egen oppfatning av fattigdommens omfang i
Norge. Brevik svarte: Et sted mellom 15 og 20 prosent. For å sammenfatte
definisjonen av hva det vil si å være fattig i Norge på slutten av
90-tallet, sa Brevik: Det å være fattig er å ikke kunne ønske seg noe.
Nylig viste NRK 1/Brennpunkt, en reportasje gjort av to sosialantropologer
fra Sør-Afrika. Her ble det norske maktbyråkratiet og borgerskapets rikdom
og rasisme dokumentert med utenforståendes øyne. Årsaken til både
fattigdommen og rasismen tillegges systemet. Offisielt er det verken noe
parti eller noen enkelt personer som vil innrømme at de ønsker det sånn.
Offisielt er det ingen som vil forsvare det faktum at det i dag er større
forskjeller *etter* skatt. Dette er selvfølgelig propaganda. Store deler
av borgerskapet og maktbyråkratiet ønsker en stor gruppe fattige og
arbeidsløse, da det er en forutsetning for at systemet kan fungere. Sjøl
AP- og Sentrumsregjeringas kapitalisme trenger en salderingspost. For at
denne salderingsposten, som er de fattige og undertrykte, ikke skal angripe
makta, som jo er rette instans å angripe, er det lønnsomt og taktisk for
makta å legge skylda på en allerede utsatt "gruppe". En "gruppe" som ikke
har særlig røtter i nasjonen Norge, som ikke kan vise til hva mor, far og
besteforeldre har gjort for landet i de harde 30-åra, under krigen osv.,
(som jo i seg sjøl også for de fleste "gode nordmenn", er reinspikka
propaganda). En "gruppe" som er lett å skille ut på dialekten, melanin
produksjonen, kroppen eller religionen. Altså sørger makta for å sette to
lite politisk bevisste "grupper" opp mot hverandre. Vårt mål må være å
avsløre maktas kyniske bruk av retorikk og strategi og å motivere
undertrykte til å ta opp kampen mot denne makta. Konsolidere politisk,
kulturelt, religiøst og økonomisk undertrykte folk.
Deler av arbeiderklassen som stemmer AP og støtter LO, og deler av det
"gode" borgerskapet, som gjennom sin borgelige humanisme føler at de mer
elle mindre tilhører perferien på venstresida, ved å stemme SV eller t.o.m.
SP og Venstre, tror at samfunnet kan forandres gjennom holdningsendringer,
utredninger, komiteer og annet som ikke er noen trussel verken for makt-
eller pengefolk, og som *de* ikke har noe problem med å møte med en viss
velvilje da arbeidet med utredningene demper enhver opprørstrang og ofte
renner ut i sand. Hvor så velvillige og gode kvinnesker igjen "reiser seg"
og krever nye utredninger osv. osv.. De som vinner på dette er
kapitalismen og maktbyråkratiet. Når disse komiteene en gang iblant får
gjennomslag, skyldes det at foreslått forandring også kommer eliten til
gode og en sjelden gang, gjerne etter at de riksdekkene mediene har skjønt
at stoffet er salgbart, også de dårligst stilte til gode.
Skal vi få gjort noe med denne "utviklingen", må vi ta utgangspunkt i
marxismen.
Med Marx skjedde det en revolusjon i filosofiens eller tenkningens
historie. Tesen "Filosofien har bare fortolket verden forskjellig. Det
det gjelder, er å forandre den", er ikke mer en ca. 150 gammel. Historisk
sett er Marx en jypling og har konkurranse fra Platon som levde for 2400 år
siden, Augustin som levde for 1600 år siden, Descartes som skreiv sine
bøker for 350 år siden og Kant som publiserte sine verk på slutten av
1700-tallet. Foruten å sette opp et skarpt skille mellom det objektive og
det subjektive (vi kan ikke si noe sikkert om virkeligheten men bare om oss
sjøl og Gud) skreiv Kant også politiske teorier som støttet opp om
borgerskapet og det bestående; den hvite mannlige konservative
eiendomsbesitter.
Hvis vi bruker kvinneskelivet som metafor for filosofiens historien, så har
Marx knapt begynt på skolen ennå. Marx videreutvikling den hegelske
dynamikken, og har sammen med Hegel skapt det første markante skille i
tenkningens historie. Vi kan snakke om før og etter Marx (Hegel står i
parantes da hans filosofi på mange måter er en mellomting mellom Kant og
Marx og hvor Marx så bort ifra Hegels filosofiske idealisme). Fra det
statiske til det dynamiske. Fra Gud til Jord. Fra forklaring til
forandring. Nå er det noen som vil påstå at Marx ikke gjorde noe særlig
framskritt, at han bare videreutviklet de joniske naturfilosofer( greske
filosofer fra tida før Platon). En sånn påstand forutsetter at man er
politisk blind og sysler med metafysikken (det oversanselige), og da påstår
man også at Gud eksisterer og at det som skjer på jorda ikke har så stor
betydning. Men for en som verken tror eller ønsker mirakler eller et evig
liv i himmelriket på en muggen sotteseng, blir Marx og Hegel de viktigste
og mest betdyningsfulle tenkere i den vestlige verdens historie og de
kommer til å være det i mange århundre framover.
Arbeiderklassen/underklassen og de revolusjonære/ forandringkrevende
intellektuelle må ta utganspunkt i Marx. Nå finnes det imidlertid en annen
politisk retning innen tenkningens historie som samtidig med kapitalismens
framgang siden slutten på 70-tallet, har vokst seg sterkere og som i stor
grad bygger videre på de filosofene jeg har nevnt ovenfor. En form for
metafysikk, altså det oversanselige, og hvor den franske filosofen Derrida
har vært det sentrale forbildet siden slutten av 60-tallet (Nå har jeg
nettopp fått tak i "Marx´spøkelser" av Derrida hvor det i redaktørens
forord står at boka markerer en politisk dreining i Derrida forfatterskap.
Jeg har ikke lest boka ennå og kjenner derfor ikke til hvor kraftig denne
dreininga er. Allikevel betyr ikke Derridas eventuelle dreining, at
disiplene hans også dreier sitt syn. Jmf. bl.a. den tidligere
Kulturredaktøren i KK, Eivind Røssaak, hans skribleri i KK og en artikkel i
"Bøygen" (organ for nordisk språk og litteratur) nr. 4/96). Jeg tar
utganspunkt i denne konkurrerende tenkningen da den er sentral i det vi
kaller postmodernisme eller relativisme og som i siste instans støtter opp
om kapitalismen og liberalismen.
Sjøl om vi ikke prater om eller tenker så mye på Platon til daglig, er han
sentral i vår kultur. Han vokst opp i en urolig tid men krig som avløste
ny krig og hans virkelighetserfaring var nok ganske mer brutalt enn hva vi
som har vokst opp i Norge etter krigen har. Platon søkte det evige, det
uforgjengelige og det éne. Det oversanselige, det som ikke kunne gripes
eller bli berørt av virkeligheten. Det som ville bestå sjøl alt liv på
kloden ble utryddet. De såkalte ideene, eller "gudene". Ideen av katten
var én, den var evig og uforgjengelig og var bare "en tanke" om den éne
flotteste og mest perfekte katten som aldri forsvant sjøl om alle kattene
på jorda ble utryddet av pest. Formålet til alle de levende kattene var
ifølge Platon, å strebe etter å nå denne éne ideen om katten, eller kattens
gud som Platon i sitt kloke hue hadde framkalt. Katten ville aldri klare å
bli lik, men kattens formål var ifølge Platons teorier, å strebe seg så nær
som mulig. Det lå liksom i katten at det var det den skulle gjøre. Når
det gjalt katter og hester var jo dette i og for seg greit. Verre gikk det
når han kom til "mennesket". Ideen om den gode mannen som skulle frigjøre
seg sine dårlige jordiske og naturlige sider og strebe etter å nå ideen om
denne éne, uforgjengelige, evige og skjønne mannen. Dette kunne han bare
klare ved å "bli" sin egen sjel gjennom filosofering. Sjela er jo bare
"god og snill" og hvis den ikke er det skyldes det at den er "smittet" av
den fæle kroppen som man må "løsrive" seg fra. Platon trodde at sjelen var
evig og at den var fanget i kroppen. Men nå fantes det altså to typer
"mennesker", kvinnen og mannen, men i teorien om den éne, var det bare
plass til ett "mennesket" og det var jo selvfølgelig mannen som fikk den
plassen. Mannen var den éne, kvinnen var en kopi og hun ville aldri kunne
oppnå den samme verdien som mannen (I dialogen Staten kommer Platon med
revolusjonære teorier om likestilling, men seinere forlater han dette i en
like kraftig konservativ revolt). Ifølge Aristotels var kvinnen en dårlig
kopi av mannen og ville aldri p.g.a. mannens sæd, noe han mente var livets
kraft, kunne komme i nærheten av mannen.
Kristendommen institusjonaliserte disse ideene. Platon hadde laget er
hierarki av ideer hvor det på "toppen" var den siste, endelige ideen som
lyste opp alle de andre ideene. Den ytterste ideen, som ikke lignet så lite
på sola i virkeligheten, var lyset i ideenes verden og lyste opp alle de
andre ideene (Platon trodde altså at disse ideene faktisk var til, ja ideen
om katten var mer virkelig enn katta som fløy mellom beina hans). I
Kristendommen ble denne ideen Gud, og han var en mann. Det er klare
paralleller her, ingen tviles om det.
Det jeg er ute etter, er en mentalitet, ét bilde av mentalitetens historie
sett fra kvinne/mann perspektivet.
Da renesanssen, som betyr gjenfødsel, og spiller på nyoppdagelse av den
antikke greske kultur, vokste fram på 12- og 1300-tallet var den mer
biologiske og virkelighetsnære Aristoteles allerede fanget av kirken,
spesielt ved Thomas Aquinas, og det var den platonske mentaliteten som lå
til grunn for det som kom i kjølevannet av renesanssen, nemlig
opplysningstida. Nå var Gud mer eller mindre kjøvet til siden til fordel
for liberalismen og hvert mann kunne sjøl prøve å bli gud, altså fortsette
der Platon slapp, men nå i skikkelse av Faust, han som selger sjela si til
djevelen i bytte mot all visdom (=Gud). Så dukker Kant opp, den siste
"store" før Hegel. I motsetning til Platon som bruker et litterært og
lekende språk, er Kant kjedlig, streng og matematisk og i tillegg uhyre
konservativ. Det som skiller Platon fra Kant og for den saks skyld
Descartes, er at Platon ikke kjente til den kristne Gud, men filosofert seg
fram fra hva vi kan kalle "ingenting" og nærmest skapte Gud, eller i det
minste modellen til Gud. Kant og Descartes later som om de gjør det samme,
at de i utgangspunktet er frie og at de så ender opp med Gud. Men allerede
tidlig i sine verker avslører de at Gud er utganspunktet og at filosofien i
både første og siste instans støtter seg på den kristne Gud og det
mannsdominerte bildet av Gud jeg refererer til her (Descartes:
"Meditasjoner over filosofiens grunnlag" oversatt av A. Aarnes og Kant i
utvalg: "Moral, politikk og historie", redigert av Eivind Storheim).
Kvinner og noen menn har kjempet for å bryte gjennom dette bilde av
virkeligheten, spesielt siden slutten av forrige århundre (kvinnekampen er
også historisk sett ved sin begynnelse). Sjøl om vi har vunnet mye, er det
langt igjen til vi når likestilling. Vi kan bare sjekke språket vårt og en
fin start er å lese "Egalias døtre" av Gerd Brantenberg, etter mitt syn en
viktig politisk roman. En ting er at boka setter kjønnsrollene på huet,
altså gjør en fullstendig revolt av kvinnen og mannens posisjon i
samfunnet. Det er science fiction og det er morsomt. Men sjøl en SF-bok
må skrives med språket, en bit av virkeligheten. Brantenberg setter
språket og dermed virkeligheten på huet i en "virkelig", språkelig ramme og
etter at jeg leste denne boka på begynnelsen av 80-tallet, har jeg aldri
glemt "kvinneske" istendenfor "menneske" og bli hva "dam" vil istedenfor
bli hva "man" vil.
Målet vårt bør være å tenke på kvinnesket som ett. Når det gjelder
følesessmessig personlighet mener jeg det er bedre å dele opp i
maskulinitet og femininitet. Vi bærer alle mer eller mindre av dette.
Fordi kvinnen har mulighet til å bære fram et liv gjennom ni måneder og
føde dette livet med sin kropp, har de et klart fortrinn i å utvikle omsorg
for det nære, et begrepe jeg mener faller inn under femininitet. At
kvinnen også er født med en større prosent feminintet er vel neppe
tvilsomt. Kvinnens fysiologi gir dem et fortrinn.
Sett fra mannens perspektiv har kvinnekampen vært å vinne mer maskulinitet,
bryte seg inn i mannens dominerende verden. Sett fra kvinnens perspektiv
har det vært en frihetskamp. Denne kampen må de selvfølgelig fortsette.
Samtidig er det nå vår tur til å bryte oss inn i kvinnens dominerende
verden, det feminine. Eller for å si det på en anne måte, gjøre oss fri
det mannsbildet vi er oppvokst med hvor det feminine har vært undertrykket.
Altså, i større grad ta utgangspunkt i kvinnen eller det feminine som nå i
flere tusen år har vært undertrykket, og starte en prosess hvor målet er å
vinne frihet, bryte oss inn i kvinnens verden. Jeg snakker ikke her om den
"mjuke mannen". Jeg snakker om den frie mannen. Skal vi ha noe håp om å
få røska opp i maktas bastioner trenger vi å være sterke, men det må være
en styrke som retter seg mot det kollektive og det nære, ikke mot egoet og
det fremmede (ting, penger, én gud o.l.).
Jeg har tidligere, på KK-forum, skrevet at Marx var jordnær og at teoriene
hans har blitt løftet opp i himmelen av menn. Muligens var Marx mer
påvirket av himmelriket enn jeg har trodd, spesielt med tanke på
determinismen som ligger i marxismen. Uansett mener jeg at det maskuline
forhold til stjernene og alt som blinker der oppe eller der framme, er en
stor bøyg for forandring. Det skaper håpløshet og leder oss enten inn i
apatiet eller inn i en drømmeverden hvor vi med letthet "realiserer" våre
glansbildemål (les Dagbladet 21. januar hvor de slår opp et bilde av
kapitalen og borgerskapets kunstneriske helt, Odd Nerdrum. Han har malt et
bilde av en kvinne med amputerte armer og bein som ligger i ekskrementer og
pisser. Så sier Nerdrum: "Jeg synes det har så mye skjønnhet i seg"...Det
er sjelden proveserende kunst er god kunst. Uten skjønnhet er det
verdiløst...Her ble den amputerte kvinnekroppen nesten et stilleben,
en...pære". Nerdrum proveserer for enhver pris, akkurat som Carl I. Hagen.
Nå skal det verken særlig talent eller fantasi til for å klare å provesere
på seg en "gruppe" som i utgangspunktet sliter med mer motstand enn de
fleste andre av oss, i dette eksempelet de handikappede. Historiebøkene,
som jo er det enhver ambisiøs kunstner sikter etter, kommer aldri til å
nevne dette bildet. Bildet er allerede dødt for alt annet enn kapitalen).
Da Marx sa at religionen var opium for folket kan jeg ikke i dag se at det
skulle være noe særlig forskjell å si at det tradisjonelle kommunistiske
utopiet er opium for folket. Og opium skaper apati, noe som er alle
forandringers største finde. Vi må kutte ut ideen om at utopiet er en
drøm, hvor alle er lykkelige hel tida og alltid elsker hverandre. Utopiet
er likestilling, et sted hvor folk i størst mulig kvinneskelig grad prøver
å se hverandre så betingelsesløst som mulig. Utopiet må ta utgangspunkt i
virkeligheten. Utopiet er her i små biter.
Kvinner tåler mer smerte enn menn. Jeg tror det skyldes at kvinnen er mer
jordnær enn menn, ikke først og fremst fordi de er kvinner, men fordi de
bærer mer feminitet. Menn tåler ikke den brutale virkeligheten på samme
måte som kvinnen, som noe naturlig, nettopp fordi de bærer for mye
maskulinitet, for mye Gud som skal styre og forandre for enhver pris.
Dette har vi arvet fra Platon. Og her tror jeg vi er ved et viktig punkt:
*Menn bærer generelt for mye ansvar for det totale og for lite ansvar for
det nære*. Utopiet er her i små biter, vi må lære å se dem, lære å sette
pris på dem og vi må tilstrebe å salme dem sammen. Det kreves kamp, det
kreves tålmodighet og kan bare skje gjennom humanisme og med feminin
majoritet.
Om det er Karl Marx, Gerd Brantenberg eller RV´ern Trond Andresen som
tenker henholdsvis politisk, litterært språkelig eller teknisk (KK-forum),
tror jeg det skjer mye av det samme i tankene deres. Det skjer et møte
mellom det maskuline og det feminine, det konstruerte og det naturlige,
mellom det kontrollerte og det løssluppene (spiseforstyrrelser har med
kontroll å gjøre, en kontroll som ene og alene er styrt av reklame og
borgelig kultur. Jeg tror de med mye maskulinitet har større biologiske
anlegg for å utvikle denne sykdommen. Imidlertid vinner de ofte muskler
istedenfor da det er det maskuline "idealet". For de med over"vekt" av
feminitet er "idealet" å være slank. Jeg mener at mye muskler eller det
generelle sunnhetshysteriet og slanking er to sider av samme sak). Jeg
bruker altså det feminine og det maskuline som et alternativ til mann og
kvinne eller høyre og venstre hjernehalvdel. Siste nevnte er i følge
hjerneforskningen, ikke særlig aktuelt lengre. Arbeidet mellom de to
hjernehalvdelene er langt mer kompleks enn tidligere anntatt. Årsaken til
at jeg interesser meg for det maskuline og det feminine, er at vi menn er
undertrykket elitens bilde av forholdet maskulinitet og femininitet. Jeg
mener at vi menn er lurt, manipulert av skolverket og subtile
maktstrukturer og at mange av oss prøver å leve opp til myter som jeg mener
strekker seg tilbake til de greske filosofene og som bare kapitalismen og
liberalismen tjener på. Nå er det mange kvinner og menn som har skjønt
dette for lenge sida og for hva jeg veit er det sikkert skrevet en del om
dette også. Men vi må gjenta det og vi må søke teorier som støtter og
bygger opp om dette.
Det er ikke noe to blokk system lengre, ingen kald krig som vi kjenner den
fra etterkrigstida og fram til slutten av 80-tallet. Men vi kan prøve å
skape en ny blokk politikk i Norge, en front hvor et marxistisk parti
stiller seg opp mot resten, inkludert SV som nå, etter hva Halvorsen har
uttalt, søker regjeringssamarbeid med AP. Jeg betviler ikke at SV´s
politiske intensjoner har mye godt i seg, men SV bruker byråkratiske
metoder for å vinne makt og de lefler med AP-kapitalismen. Det er ingen
løsning for forandring og her mener jeg at SV ligner mer på AP enn på RV.
I forrige nummer av "Opprør" skriver Jan R. Steinholt om "Moral og materi".
Den artikkelen tar opp et sentralt poeng. Venstresidas samfunnsmoral
eller verdensanskuelse. Jeg tror en urokkelig samfunnsmoral må ligge i
bunn av marxismen. Grunnen til dette er at folk vil ha en forandring, men
de er livredde for å forandre hvis de ikke er 100 prosent sikre på hvilken
vei vinden blåser. Tenk om den farer til høyre? Og det er ingen steder vi
kan finne støtte, sånn f.eks. AKP fant støtte i Kina, Albania og
marxisme-leninismen. Derfor må vi lage vår egen støtte, en samfunnsmoral.
Hvordan denne skal se ut, er jo et spørsmål. Et forslag er å snu marxismen
på huet, sånn at utopiet kommer først og så la utopiet være utgangspunktet
for den marxistisk samfunnsmoralen. Når denne støtten er reist, og
avhengig av hvor solid den er, vil risken for at partiet skal fare mot
høyre reduseres mot null.
Når det gjelder det postmoderne eller relativistiske er det ikke noe hokus
pokus. Poenget et at de verken har et solid utgangspunkt eller et mål. De
er mer eller mindre retningsløse. Vi kan se på dem som stressete fugler
som sliter med å lande. Nettopp derfor er det viktig med en
verdensanskuelsen, eller en samfunnsmoral i bunn av marxismen, en plattform
hvor postmodernister, relativister og andre kan lande. *Det mangler
samfunnsmoralske landingsplattformer*. En relativist er en som alltid
mener at sannheten avhenger av øynene som ser. Alt er relativt.
Imidlertid, når verdensanskuelsen også blir relativ, så kommer nihilismen
som betyr at det ikke finnes noen moralske lover og deretter apatiet, og da
flykter man forståelig nok fra virkeligheten. Enten inn Gud, en eller
annen sekt, ut i løse lufta, eller lengre inn filosofiske irrganger og
spekulasjoner. Nå vil borgerskapets intellektuelle si at verden er da
langt mer kompleks enn som så før de ramser opp detaljer og uvesentligheter
og ikke tar fem øre for å kalle en marxist for en fundamentalist, et begrep
de gjerne stempler på alle som slåss mot makta og det bestående. Dette er
selvfølgelig ikke annet enn forsvar for sin egen mangel på noe å tro på,
noe å kjempe for. Det er bare å spørre dem om deres politiske standpunkt,
deres politiske mål og deres strategi for å nå målet og man får bekreftet
at de enten tilhører liberalismen/sosialliberalismen eller at de mener at
de ikke er politiske. Hvordan det går å ha en mening om samfunnet, uten å
være politisk, er meg en gåte. Er det en ting vi bør lære av den antikke
greske kulturen, og spesielt Platon og Aristoteles, er det at vi alle er
politiske, bevisst eller ubevisst, og at det det er snakk om, er å våge et
valg.
Jan Åge Gundersen
(Artiklen publiseres i Opprør 1/98 som snart kommer)