Effektiviseringsmasets "lønnsomhet" demonstreres nå klarere og klarere. Det
moderne jordbruket sager over den greina det sitter på. Man kan kun frykte
den framtid som dikteres av globaliseringens press for ytterligere
kapitalistisk "effektvitet" i matproduksjonen. Hvor mange skal sulte ihjel
og overlates til bushismens-blairismens veldedighet og frelsesarmeen før
dette blir stoppet?
Aftenpostens ideologiske patentidiot Mathismoen slutter sin artikkel, som
påviser alle frihandelens og "effektvitetens" "velsignelser" med følgende tøv:
"1,5 millioner franske kalver sendes til andre EU-land for å vokse seg
store. Engelske kalver reiser til Skottland for å bli skotsk biff. Er det
lurt å fortsette med slikt, når sykdommer florerer? Er det nødvendig? Spør
man seg i EU.Kanskje bør forbudet mot å mate husdyr med beinmel fra andre
døde husdyr bli permanent? Kanskje bør kampen mot ulovlig hormonbruk
intensiveres? Spør man seg i EU.
Er det riktig å belønne bønder økonomisk for å pine inn flest mulig dyr i
hvert fjøs? Spør man seg."
Og Mathismoen gir svaret:
"Det finnes nemlig ikke noe alternativ. Frihandel er ikke bare et mantra.
Det er drivkraften i EUs eksistens. Følgelig er det matprodusentene som må
ta de største reformene."
Ergo: mantraet er skadelig, men "det finnes nemlig ikke noe alternativ".
Dette er den troendes bekjennelse til sin økonomiske religion. Økologisk
jordbruk finnes ikke. Det er bare noe dere tror. Dere må selv bære byrdene
("reformene") som kapitaliseringen har skapt. Kapitalismen kan ikke
avskaffes, osv. Si det heller rett ut: "Det finnes ikke noe alternativ til
at dere går til helvete, mens VI blir rikere".
Karsten Johansen
http://www.aftenposten.no/meninger/kommentarer/d198847.htm
Frihandel med virus
Ole Mathismoen
Frihandel har vært 1990-årenes politiske mantra i Europa. Åpenhet = vekst.
Men nå er grensebommene nede igjen. Munn- og klovsyken må føre til store
endringer i EU-landbruket for at frihandelen - og dermed selve EU - ikke
skal få varige men.
Kugalskap. Salmonella. Munn- og klovsyke. Nesten ukjente ord for noen år
siden. Nå skremmer de oss bort fra biff og pølser. I går varslet svenske
veterinærmyndigheter nye smittsomme dyresykdommer om kort tid.
Industrilandbrukets bivirkninger er blitt så synlige at folk ikke godtar
bortforklaringer lenger. Arbeidet med å gjenskape tilliten må skje i
fjøsene. Siden mat er vår viktigste handelsvare, vil trøbbel med maten raskt
føre til endringer i spillereglene for handel. Restriksjoner og kontroller
kommer først. Dernest søkelys på produksjonen. Fordi mat-handelen er verd så
vanvittig mange milliarder kroner, har politikere over hele Kontinentet
forlengst startet ropet om reformer. Dette politiske trylleordet som kan
benyttes når det viser seg at en tidligere bejublet politikk har slått feil.
Nå vil de reformere EUs mest prestisjetunge og kostbare prosjekt, unionenes
felles landbrukspolitikk (CAP). "Industri-landbruket har skylden", var nok
den mest brukte politiker-setningen i Europa denne uken.
Det er frihandelen som har hatt vind i seilene siden 1990. I EU har fri flyt
av varer vært selve basisen for unionens vekst og suksess.
Frihandelsmotstanderne har slitt. (Bortsett fra i Norge, da.)
Mens EU-kommisjonen, og sentrale regjeringer som den franske og britiske,
bruker all tid på å stanse fri flyt av virus, har verden stengt grensene til
unionen. EU-byråkratene protesterer forsiktig, men ingen synes å ta notis.
Vi er dypt skuffet, sa EU-talsmannen.
Men den amerikanske landbruksministeren Ann Veneman bare ristet på hodet og
slo fast at forbudet mot europeisk biff og ost står til viruset er borte.
Litt mer usikker er man kanskje i Marokko og Ungarn hvor man like godt
forbød EU-korn. Eller i Kina, som faktisk selv har munn- og klovsyke.
Foreløpig får nok importforbudene stå uten at EU lager for mye rabalder.
Europa vet man har en "bad case" i øyeblikket. Det er selvsagt ikke
frihandel og landbruk i seg selv som er skyld i sykdommene. Men den raske
spredningen av både kugalskap og munn- og klovsyke gjør det legitimt å gi
frihandel og industrilandbruk deler av skylden.
For eksempel: Utviklingen av EUs frie indre marked har blant annet medført
en voldsom økning i kjøp og salg av levende dyr. Titusener britiske lam
sendes til Frankrike for å ales opp til Provence-lam. 1,5 millioner franske
kalver sendes til andre EU-land for å vokse seg store. Engelske kalver
reiser til Skottland for å bli skotsk biff. Er det lurt å fortsette med
slikt, når sykdommer florerer? Er det nødvendig? Spør man seg i EU.Kanskje
bør forbudet mot å mate husdyr med beinmel fra andre døde husdyr bli
permanent? Kanskje bør kampen mot ulovlig hormonbruk intensiveres? Spør man
seg i EU.
Er det riktig å belønne bønder økonomisk for å pine inn flest mulig dyr i
hvert fjøs? Spør man seg.
Svarene på slike spørsmål gir seg nok selv når tilliten til Europa-maten
skal gjenreises. EU vil tvinges til å justere kursen for industrilandbruket
en god del. (Kanskje så mye at norske bønder blir interessert?)
Det finnes nemlig ikke noe alternativ. Frihandel er ikke bare et mantra. Det
er drivkraften i EUs eksistens. Følgelig er det matprodusentene som må ta de
største reformene.
http://www.aftenposten.no/nyheter/uriks/d201743.htm
Munn- og klovsyken tømmer den britiske landsbygden for turister Levebrødet i
fare for mange
Porlock er vanligvis en turistmagnet med gatene fulle av gjester. Munn- og
klovsyken har skremt bort turistene og lagt landsbyen øde.
Aftenpostens korrespondent THOMAS SPENCE (tekst og foto) Porlock, Somerset
Mister levebrødet. - Alle tror iblant at det hele er en ond drøm; at det vil
forsvinne om et øyeblikk. Dessverre, slik er det ikke, sier hotelleier Peter
Hendrie på White Horse Inn, som ligger i nasjonalparken Exmoor i
sørvest-England.
Han er en av mange tusen mennesker hvis levebrød trues når turistene nå
uteblir fra den britiske landsbygda etter at munn- og klovsyken har ført til
stengning av turområder og stier.
Alle vet at bøndene har det vanskelig. Men nå begynner det å gå opp for folk
at sykdommen rammer langt videre enn gjerdestolpene på bondegårdene.
Aftenposten har besøkt Somerset og Devon, et av de hardest rammede områdene,
og snakket med bønder, pub-eiere og lokale myndigheter.
Den vakre regionen, der folk lever av landbruk og turisme, tar årlig imot
10-15 millioner gjester. Påsken er normalt startskuddet for sesongen.
Men siden utbruddet har avbestillingene strømmet inn. Og enda mer alvorlig
på sikt er det at ytterst få har bestilt plass til høysesongen i
sommermånedene.
Den pittoreske landsbyen Porlock er med sine 1300 innbyggere et godt
eksempel på den uhyggen som nå brer seg i sykdommens fotspor. Å kalle den en
spøkelsesby er for dramatisk. Men det er neppe langt unna det innbyggerne
føler det som akkurat nå.
Permitteringer - Handelen er mer enn halvert. Porlock lever ikke av sine
egne innbyggere. Hvis ikke turistene kommer tilbake til sommeren, må vi
stenge. Det er gjennom sommeren vi tar inn pengene som holder oss flytende
resten av året, sier Mary Perkins i byens ene slakterbutikk.
Den lokale bakeren, jernvarehandleren, kioskeieren eller innehaveren av
butikken som selger ride- og tur-utstyr kunne alle fortalt den samme
historien.
- I går solgte jeg en film til 65 kroner. Det var det. Hvis dette varer mye
lenger, blir det billigere å stenge, sier bokhandler Mike Berry. Han har som
de fleste andre allerede permittert flere ansatte.
Porlock er i likhet med tusener av andre landsbyer nede for telling, selv om
det nærmeste tilfellet av munn- og klovsyke befinner seg vel tre mil unna.
Du trenger ikke ha lukten fra brente saueskrotter i neseborene for å
fornemme ulykken.
De mest pessimistiske snakker om faren for at denne moderne "svartedauden"
vil legge landsbygden øde.
Og det selv om bare 0,3 prosent av britiske gårder så langt er rammet av
smitten, og "bare" mellom én og to prosent av landets sauer, kyr og griser
er øremerket for slakt.
Normalt ville Porlocks gater på en av de første vårdagene være fulle av
fotturister, ryttere, fuglekikkere, syklister; folk som ville nyte havet og
strendene like ved, eller Exmoor med sine vakre, fargerike heier og berømte
stammer av hjort og andre ville dyr.
Nå er det stort sett bare pensjonister som er ute for å ta seg en kopp te og
kjøpe to lammekoteletter, å se.
Tony Blair Påsken er allerede gått i vasken. Det store spørsmålet er om
sommersesongen lar seg redde. Det lokale næringslivet, for en stor del små,
familiedrevne butikker, står foran konkurs hvis ikke handelen tar seg opp.
- Hvem vil hjelpe meg med penger hvis jeg går konkurs, sier Wendy Thomas.
Hun startet med teservering for tre år siden da mannen ble rammet av slag,
jobber seks dager i uken og har ikke sett en turist på fem uker.
- Det eneste stedet hvor det vil bli folksomt på bygdene, er foran banken,
sier andre bittert.
Da hjelper det lite at statsminister Tony Blair sier at "folk på landsbygden
ikke står alene", og at bøndene er "landsbygdens voktere".
- Folk i byene forstår ikke alvoret. Hvis slakteren, kolonialen og stedets
"tearooms" stenger, kommer de aldri til å åpne igjen, sier Denise Sayer ved
Informasjonssenteret.
Frykten for fremtiden er stor. Ingen vet når utbruddet er over. Og hvem vet
om, og i tilfelle når, turistene kommer tilbake?
I forrige uke var det 100 kilometer til nærmeste utbrudd. Nå er det bare tre
mil. Krisen rykker nærmere.
TV-bilder Og hva om det hele - som i en drøm - var over i morgen? Hva med de
langsiktige virkningene av TV-bildene som har festnet seg av Storbritannia,
britene og deres landbruk?
Dumpingen av tusener av døde sauer i massegraver, røyken fra bålene og
forkullede ben som peker mot himmelen, avistitler som "Killing fields"
(Dødsmarkene), "Seriemorder løs i heiene", "Når den siste kua er borte" og
"Britisk landbruk dør" - hva betyr de for ferievalget til en norsk, tysk,
nederlandsk eller amerikansk familie?
Legg så til en god porsjon uvitenhet og frykt, sammenblanding av den for
mennesker helt ufarlige munn- og klovsyken med den dødelige kugalskapen
(BSE), og man sitter med nøkkelen til hvorfor folk retter blikket mot nye
feriesteder.
Samspill Munn- og klovsyken har nådeløst avslørt sårbarheten og det tette
samspillet mellom hjulene som driver den lille, lokale, landsby-økonomien:
Bonden som produserer mat og vedlikeholder landskapet, hotell, "bed &
breakfast" og puber som tilbyr overnatting, mat og drikke, kiosken som
selger aviser, utstyrsbutikken, glasskunstneren, souvenir-selgerne,
sjåførene, rideskolene, jegerne som tar byfolk med på hjortejakt.
Alle forsyner seg til syvende og sist fra den samme hånden: Turistene. Det
var ikke dette landsbygda håpet på etter tøffe år med kugalskap, svinepest,
flom, lave priser og høy pundkurs. Nå føler befolkningen seg sviktet,
aggresjonen mot Labour-regjeringen og statsminister Tony Blair er påtagelig
i den tradisjonelle tory-regionen.
Tiltak for sent - De kom altfor sent i gang med tiltakene, og de har gitt
motstridene signaler, sier Peter Hendrie.
Han er som mange andre rasende på at myndighetene i starten gikk ut med en
generell oppfordring til folk om å holde seg unna landsbygda.
Det ga inntrykk av at hele landsbygda er stengt, et katastrofalt budskap for
turistnæringen.
Hardt presset snudde Blair denne uken og oppfordret folk til å dra ut på
bygdene. Nå er budskapet at landsbygda er åpen og rik på attraksjoner utenom
den forbudte ferdselen på marker, heier og stier i nærheten av dyr.
Mens denne artikkelen skrives, tikker en invitasjon om å møte turistminister
Chris Smith inn. Han vil orientere utlandet om alt bygdene har å by på.
Men skaden er allerede skjedd. Kritikerne mener regjeringen skapte panikk og
må ta ansvaret for krisen.
Nå kan Blair se langt etter stemmer i dette området. Men han mister ikke
nattesøvnen av den grunn. Ifølge valgeksperter vil han maksimalt tape 10
mandater i distriktene, og en måling torsdag viste at Labour leder med 20
prosentpoeng over toryene på landsbasis.
Presser man litt på, erkjenner også befolkningen at alt ikke er regjeringens
feil, og at de forstår at folk holder seg unna.
- Hvis du liker å vandre i uberørt natur, holder det ikke å si at du kan gå
på museum eller pub, innrømmer parksjef Chris Edwards fra Quantock-reservatet.
Utfordringen for myndighetene de neste dagene består i å åpne nok
naturperler til at turistene vender tilbake, men ikke så mye at smitten
sprer seg.
- Vi trenger flere besøkende, og vi trenger å holde smitten unna. Vi må
derfor ha klare regler om hva du kan, og ikke kan gjøre, oppsummerer Edwards.
I Taunton har de lokale myndighetene så smått begynt å legge planer for
gjenoppbyggingen.
- Det eneste positive er at folk har fått øynene opp for turismens betydning
for levekårene og økonomien på landsbygda, sier turistsjef Judith Crisp.
This archive was generated by hypermail 2b29 : Mon Apr 02 2001 - 07:27:00 MET DST