Ved institutt for østeuropeiske og orientalske studier ved univeristetet i
Oslo er det endel kritikkverdige forhold. Disse har med å gjøre at
instituttet fra gammelt av har vært veldig akademisk og ikke så veldig
utadrettet mot samfunnet forøvrig. Her har de fåtallige
filologiprofessorene fått fordype seg i sine respektive forfattere eller
lingvistiske detaljspørsmål, med noen fåtallige studenter med like sære
interesser. Når så masseuniversitetet kommer buldrende så må det gå galt.
For et års tid siden gikk f.eks en student ved kinesisk storfag så lei av
grammatiske feltundersøkelser og klassisk kinesisk at han i ren desperasjon
stilte et krasst klagebrev til rektor Lucy Smith. Så var katta ut av
sekken. Lucy Smith kunne selvfølgelig ikke svare på en slik henvendelse, og
studenten ga opp studiet og sendte nå nylig klagebrevet til
Studentparalmentet slik at det kom tilbake til instituttet fra
Studentparlamentsleder Bård Frydenlund med forespørsel om hva dette var for
noe, og med mistanke om at studenten ikke hadde gjort den nødvendige jobben
på fagutvalgsnivå, hvor en slik klage i første instans selvfølgelig burde
blitt behandlet.
Dette eksemplet viser at strukturene er tilstede for å få gjort de helt
nødvendige korrigeringer som må til for å tilpasse universitetet en ny
massehverdag, men at studentene som skal ta disse strukturene i bruk i stor
grad svikter i forhold til å ta dem ibruk. Spørsmålet blir dermed: Hvorfor
henvendte ikke studenten seg til studentdemokratiet i første omgang? Altså
hvorfor har vi ikke tillit til studentdemokratiet? Ved å fokusere på dette
spørsmålet så kan debatten som nå føres på KK-forum kanskje komme i
berøring med noe vesentlig.
vennlig hilsen Sigurd Lydersen
PS: Koselig sengelektyre: Fernando Savater; "Den politiske brødrister".