Først nasjonalisme:
> >....Det er helt klart at de fleste er alt for slepphendte med
> >bruken av ordet 'nasjon'. Men (Emil Røyrvik)
> >gjør det for lettvint for seg selv ved å bare knytte ordet til idéen
> >om felles opprinnelse. Det er en minst like viktig retning innen
> >nasjonalistisk tenkning som knytter seg opp mot begrepet om
> >samfunnsborgerskap - det som på engelsk kalles 'civic nationalism'.
> >....
>
> Bortsett fra at jeg ikke ville brukt adjektivet "nasjonalistisk" om det syn
> som Skullerud fremmer her, så er jeg helt enig med ham. Hans poeng med at
> det går an å være for landenes suverenitet uten å å begrunne dette "etnisk", er
> uhyre viktig, for EU-tilhengerne og globaliserings-støttespillerne underslår
> dette. De framstiller konsekvent forsvarere av (norsk) suverenitet som
> fremmedfiendtlige og mot multikulturelle samfunn. Nedenfor vil jeg
> argumentere for statlig suverenitet ("civic nationalism" for å bruke
> Skulleruds begrep). Jeg vil altså *ikke* bruke begrepet NASJONAL
> suverenitet.
På verdensbasis og ikke minst i Norge er det et ubestridt faktum
at det er den etniske nasjonalismen som er mest utbredt, altså mest I
BRUK. Nasjonalismen har to hovedkilder - først den tyske 'VOLK'-ideen som
har utviklet seg til hoveddoktrinen i nasjonalismen, at kulturens grenser
skal sammenfalle med statens. Og med kultur mener 'folk'/media/politkk
vanligvis felles opprinnelse, skikker, skikker, språk og atdferd, verdier
osv. som en gruppe på et avgrenset territorium har felles. Et
kulturbegrep som er håpløst utdatert. Det andre
kommer fra det franske sivilisasjons-begrepet utviklet til
den 'statsborger-nasjonalismen' som (gledelig nok) Skullerud og Andresen
argumenterer for. Problemet er at de to henger sammen (det er
gradsforkjeller heller enn to retninger) og, kanskje viktigere, at 'alle'
i media/politkk mener det er den tyske varianten som er riktig/gjelder.
Man kan ikke bruke de samme ordene og mene noe helt annet, hvertfall ikke
når det er et forsvinnende lite mindretall. Derfor er
Andresens løfte/forslag om å ikke bruke NASJONAL suverenitet positivt.
> >Jeg vil imidlertid hevde at en viss form for identifikasjon eller
> >samhørighet, som kan knyttes til et 'samfunn' eller et 'folk' av ett
> >eller annet slag er en nødvendig forutsetning for folkestyre.
> >.....
> >Folkestyret kan aldri fungere når avstandene blir for store, uansett
> >hvor fint og idealistisk det måtte være for enkelte. Å holde sammen i
> >mellomstore grupper er ikke egoistisk eller anti-humanistisk - det er
> >en forutsetning for at vi kan fungere som mennesker.
Poenget mitt er at demokratisk statsborgerskap slett ikke trenger å være
forankret i folkets (eller majoritetsfolkets) nasjonale identitet.
Spørsmålet er om vi kan klare oss med en form for
forfatnings-patriotisme', eller en 'ren' politisk kultur adskilt fra den
kulturelle. Jeg tror det, og mener Sveits, USA, Trinidad er eksempler
(naturligvis mer eller mindre vellykede) på at det går an. Hvis noen vet
noe konkret noe om hva som ligger i det sveitsiske begrepet om 'aktivt
borgerskap' så er jeg veldig interessert.
Man må også huske på at statsborgersskapet i prinsippet er basert på
frivillighet. Man kan gi avkall på sin statstilhørighet. Et fellesskap
basert på frivillighet er jo den republikanske hovedideen, men
'frivillighet', 'sjølstyre' og 'suverentitet' er problematiske begrep i
dag (mer lenger ned).
> I et tidligere innlegg introduserte jeg et begrep, "Demokratisk avstand"
> (DA). Dette er et mål for alle de faktorer som betyr noe for vanlige
> menneskers innflytelse på beslutningstakerne (i politikken, på jobben). Jo
> større DA, jo mindre demokratisk er samfunnet, og jo mindre lojalitet kan
> beslutningstakerne forvente til de beslutninger de fatter. DA avhenger av
> slike faktorer som
>
> (a) -befolkningsstørrelse,
> (b) -avstander, kommunikasjoner
> (c) -funksjonaliteten i de demokratiske prosesser,
> (d) -klasseforskjeller
> (e) -ytringsfrihet og -mulighet, mediesituasjonen
> (f) -gjennomsnittlig kunnskaps- og utdanningsnivå
> Her ligger hovedbegrunnelsen for det jeg har framført tidligere mot
> Emils "overnasjonalitet". Overnasjonalitet betyr at DA blir for stor!
'Demokratisk avstand' er et funksjonelt interessant begrep, selv om
'avstand' som TA selv lenger nede utdypet, blir litt vanskelig å definere
i en tid med globale kommunikasjonsteknologier. Kanskje det går an å finne
et annet og bedre ord.
Det er ikke OVERnasjonalitet som er poenget mitt, men behovet
for bindende IKKE-nasjonale makro (fra nasjonale og oppover til globale)
OG mikro (fra nasjonale og nedover) politiske strukturer. Et av problemene
med EU er etter mitt skjønn at det er FOR nasjonalistisk i
etnisk/kultur/tysk tradisjon. De har visstnok utgitt historiebøker som
skal vise hvor mye felles Hellas har med Irland og ikke med Tyrkia.
Så til de to siste punktene i TAs DA, som er de mest problematiske.
> (g) -forhistorie som velorganisert samfunn, "historisk stabilitet"
> (h) -språklig og etnisk-kulturell homogenitet
<g> er ikke problematisk på annet vis enn at 'samfunn' er et begrep
som ikke kan defineres særlig enkelt, og <g> kan bare gjelde for
betydningen av "en politsk organisering som en gitt gruppe mennesker og
institusjoner (bygd av mennesker) er vant til".
> På denne bakgrunn er det tvingende nødvendig for de som vil bekjempe denne
> utviklinga å innse verdien av å ta vare på det som ligger i punkt (g). Dermed
> blir f.eks. en norsk 17. mai -feiring, og det norske flagget, ikke
> nødvendigvis en orgie i sjåvinisme og "hurra for oss som er bedre enn
> andre". Man kan i stedet feire nasjonaldagen og flagget for å markere
> betydninga av Norges historiske tradisjon og stabilitet som en (relativt sett!)
> vel fungerende suveren stat i en verden hvor tilstandene stort sett er langt
> verre. DETTE ER PROGRESSIVT, fordi det retter seg mot dagens imperialisme,
> og fordi det kan inspirere andre til å tenke i samme baner.
Det er alltid viktig å se på PRAKSIS ikke på teori. At 17.mai i Norge
i dag betyr "hurra for den demokratiske staten vår" er etter min oppfating
søkt. Jeg vil påstå at det ikke er mulig å oppfattes som norsk (av
'majoriteten') hvis man er svart i Norge i dag. Det kan man i f.eks i
Frankrike og USA.
> (h) -språklig og kulturell-etnisk homogenitet
Kulturelt mangfold er ikke problematisk i seg selv. Det er denne
fryktelige sammenblandingen av kultur (her inkludert religion) og
politikk som er problematisk, og dette driver nordmenn med i 'like' stor
grad som alle andre, eksempelvis innvandrere. Vi må dyrke en felles
politisk sfære (gjerne underbygget av forfatningspatriotisme) en politisk
identitet blant alle de identifikasjoner vi alle har (kulturelle, kjønn,
religiøse, interesser osv). Jeg frmmer altså en versjon av
kardemommeloven: du skal følge loven og ellers gjøre som du vil. Og
kulturmangfold er ikke noe hinder mot en felles politisk 'diskurs'. Kultur
er først og fremst kontekstuell og prosessuell, det er ikke noe du har
hverken i genene eller i hodet, kultur er kommunikasjon og relasjoner. Det
er ikke mulig å være "annen-generasjons innvandrer" (du kan ikke
innvandre til et land du er født i) eller stå med "bena i
to kulturer", slik det evindelige maset i media later som. Naturligvis
skaper kulturelt mangfold utfordringer i å skape
denne felles politiske sfæren, men alternativet (sammenblanding
kultur/politikk som i Norge i dag) er i vår tid mye værre.
> Til slutt vil jeg markere en viss avstand til slike som i hovedsak begrunner
> sin EU-motstand og støtte til kravet om å forsvare Norges suverenitet, med
> verdien av norsk kultur og "etnisitet". Det burde framgå av det jeg har
> skrevet at mitt standpunkt er "funksjonelt" begrunnet, dvs. landenes
> sjølstyre er viktig å opprettholde fordi dette gir den beste mulighet for å
> skape gode samfunn. Disse samfunnene vil nødvendigvis bli ganske
> multikulturelle etter hvert, noe jeg synes er bra - men de kan (og bør)
> forbli suverene.
Jeg er enig på det første, uenig på det andre.
Hovedargumentet mitt er fortsatt at i den grad økonomien er global må
politikken være det også. Jeg tror at å tviholde på begrepsparet
suverenitet/sjølstyre ikke bare syr soveputer under armene på folk som er
interessert i å gjøre noe med de viktigste problemene verden står overfor:
krig, miljøødeleggeleser og fattigdom, de undergraver også forsøkene.
Dette fordi man tror at nasjonalstatene har reell suverentitet, mens det i
virkeligheten bare er politisk suverenitet (og det bare i teorien), og
makten flyttes dermed fra folkevalgte organer til transnasjonale
selskaper. Jeg synes Reiulf Steens observasjon i debatten om hvor flinke
vi i Norge er med kvinner i politikken, at "ta en titt i business-loungen
på Fornebu, da ser du hvor makten ligger i dag. Der kvinnene kommer inn
går makten ut.
ALtså: skillet mellom internasjonalt og overnasjonalt samarbeid er i en
viss forstand en skinndebatt, fordi det ikke er enten eller, alle land er
i dag mer eller mindre suverene (bortsett fra politisk og bare i teorien
- og det er ikke mye verdt spør du meg), og skal skal de globale
problemene løses må lovene/forslagene bindes i en eller annen statlig
forstand. Alle kan skrive under på mennekserettighetserklæringene, men
mange bryter dem i praksis, og det er ting som egentlig er 'lette' å ikke
bryte. Jeg har ingen tro på at de mer problematiske globale utfordringene
lar seg løse gjennom avtaler mellom 'suverene stater' (som altså i
praksis bare gjelder politikken og der igjen som oftest bare i teorien).
Suvereniteten er først og fremst egoistisk ("vi har ressurser - hold dem
for oss selv") og brukes som oftest (ikke alltid) til å sabotere gode
forslag i menneskets globale interesse til fordel for snevre nasjonale
interesser ("nasjonal konkurransedyktighet").
PS: Man får med seg noe nyttig selv når man ser på fotball-VM sendinger. I
går hadde Grosvold med seg hun norsk/franske Joly, etterforskningsdommer i
Frankrike på internasjonal økonomisk kriminalitet, hun påsto (blant mye
annet) at Russland har 80 milliarder svarte dollar liggende i
banker Geneve. Et eksempel hvor håpløst etter politikken/loverk er
overfor slike globale forhold.
Emil Røyrvik