>Min erfaring er ogs=8C at mange av disse barna har en
>arbeiderklassebakgrunn.
>Dessuten har jeg m=BFtt f=8C l=BErere som virkelig har god kompetanse i det =8C
>drive med leseoppl=BEring. Grunnen til det er ofte en altfor d=8Crlig
>oppl=BEring p=8C l=BErerh=BFgskolene. Videre kan vi g=8C til universitetene som
>har utdanna h=BFgskolelektorene.
Mye pedagogisk opplæring er preget av stor vekt på etterplapring av
generelle og ofte intetsigende pedagogisk-teoretiske selvfølgeligheter:
skrivebordspedagogikk for departementsbruk. Målstyringsideologien i
læreplanene er tilsvarende gjennomtrumfet mekanisk og uten hensyn til
fagenes identitet. Hernes har foretatt en hastverkspreget og uigjennomtenkt
mekanisk overføring av den sosialdemokratiske svenske "Göran
Persson-reformen" fra 1991 til norske forhold. Forbausende få i Norge er
klar over dette. Det viktigste var, ut over at Hernes fikk reist et monument
over seg selv, å få lærerne og deres undervisning under byråkratisk
kontroll. Konkret fagdidaktikk står kolossalt svekket i det schizofrene
spriket mellom planenes livsfjerne idealverden og lærebøkenes/fagenes og
elevenes virkelighet. Pedagogiske retningslinjer utformes ofte av folk uten
kjennskap til undervisning i praksis. Konsekvensen er blitt at mange lærere
føler at deres egne kvalifikasjoner og erfaringer er blitt verdiløse, det
gjelder om å tilfredsstille byråkratiets krav formelt fremfor å oppnå reelle
forbedringer i undervisningen, det siste får man jo ingen takk for. F.eks.:
IT (les internett) i undervisningen blir plutselig løsningen på alt helt ned
på førsteklassenivå. Selvfølgelig åpner internett nye muligheter - men det
stiller store krav til elevenes evne til å sortere vesentlig fra uvesentlig,
være kildekritiske, ting som krever modenhet. At elevene skal lære å knastre
f.eks. før de har forstått hva bokstaver og tall er er den rene galskap.
Internett fjerner ikke nødvendigheten av å lære hoderegning. Men i dag tar
mange på videregående frem kalkulatoren, hvis du spør hva 8 ganger 8 er.
Hvis skjermens pseudovirkelighet skal dominere helt fra begynnelsen og
allerede før man har gjort egne grunnleggende erfaringer, forvirres elevenes
virkelighetsoppfattning.
Dessuten later man som om disiplinproblemet utelukkende skyldes mangel på
målstyring. Motivasjon blant elevene oppfattes fra departementet som et
spørsmål om å få de tungnemme lærerne til å bruke målstyring og
sesambegrepet undervisningsdifferensiering. Enhver kan tenke seg, hvor lett
det er å oppstille individuelle læringsmål og tilpasse opplæringssituasjonen
individuelt og notere, rapportere og føre samtaler med elevene om dette
innenfor normal arbeidstid hvor timer skal gjennomføres, hvis man totalt har
over hundre elever å forholde seg til, som glemmer bøker, er fraværende,
skal ha ekstraprøver, mange mangler elementære ferdigheter osv.
Målstyringsideologien er et middel til å påføre lærerne ansvaret for alt som
går galt, mens det offisielle politiske glansbildet av "verdens beste skole"
er uplettet. Lærerne har jo "selv påtatt seg" å oppfylle målene (som
departementet har beordret)!
>En sak som forundrer meg n=8Cr det gjelder spr=8Ckoppl=BEring, er vilje til =8C
>l=BEre. Tamilske seks-sju-=8Cringer kan som regel sine egne 247 tegn og kan
>lese og skrive p=8C sitt eget spr=8Ck. I tillegg l=BErer de seg veldig fort
>v=8Crt alfabet.
>>Er det s=8Cnn at tamilske barn er smartere enn norske? Det vet jeg ikke
>noe om. Men det virker for meg som om tamilske 5-=8Cringer har st=BFrre
>forst=8Celse for viktigheten av skolegang enn det mange norske ungdommer
>har.
Jeg tror gjerne du har rett. Det som er tilfellet i norsk (og skandinavisk)
skole er, at elever av i dag møter i skolen uten å ha en rekke grunnleggende
sosiale ferdigheter som er helt nødvendige, hvis undervisning skal fungere i
klasser (med 28-30 elever; mye tyder på at undervisning uansett vil bli
vanskelig i så store klasser). Hvis man ikke har lært å lytte til andre, å
respektere andres rett til å være her, å være noenlunne høflig, å rette seg
etter henstillinger, å ta av seg yttertøyet (luer og dynejakker f.eks.) når
man kommer innendørs, å ta fram de materialer (bøker osv.) undervisningen
krever ved timens begynnelse, å skille mellom spising og ikke-spising, kort
sagt: å fortrenge egne umiddelbare fysiske og psykiske behov i perioder, er
enhver nokså finurlig pedagogisk teori omsonst. I vår egen tid i skolen var
slike ting innlært hjemmefra og til dels i grunnskolen. I dag mangler disse
grunnleggende sosiale ferdighetene for mange fortsatt, når de går i tredje
klasse videregående. Noen elever virker som om hjemmet nesten ikke har noen
sosialiserende funksjon. Mange vet ikke om gleden ved ensomhet og stillhet.
Eller arbeidsglede. Dessuten tror de, at alt skal og kan være spennende hele
tiden - en helt urealistisk forventning til livet som skyldes at de fra
fjernsynet har innhentet **en omfattende pseudo-livserfaring fra hele
kloden** lenge før selve det egne livet overhodet har begynt å åpne deres
horisont. Spenningen ved og den naturlige nysgjerrigheten overfor mye i
livet ødelegges i dag, fordi man har sett og fått avslørt alt på TV før man
selv fikk oppleve det. De fleste barn på Sri Lanka ser sannsynligvis ikke
TV. Oppdragelsen i hjemmet er anderledes enn hos oss. Overveielser om disse
forhold er fraværende i offisielt godkjent pedagogisk teori og påpekning av
dem møtes gjerne med overbærende latterliggjøring uten at det overhodet gås
inn på de konkrete problemene. "Utviklingen" kan vi jo ikke gjøre noe med?
Vh. Karsten Johansen