Saken er at jeg i den situasjonen stod med noenlunde de samme spørsmålene
som Bismo stiller seg nå, finnes det noen fasit og isåfall hvor er den? Og
rundt meg var det fullt av folk som alle pretenderte å kjenne til fasiten,
og som listet opp alskens litteratur som visstnok skulle være veien å gå.
Jeg gikk på universitetsbokhandelen Studia og ble uvel, 1000vis av bøker om
de forskjelligste emner, hvor skulle jeg begynne for å bli like klok som
alle de andre?
Da visste jeg bare en ting: Russland, Russland er redningen. I Russland
finnes svaret, i Russland kan jeg leve og forelske meg. Jeg grov meg ned i
russiskpensumet og hadde store opplevelser i møte med Chekov, Gogol,
Dostojevskij, Turgenev, Tolstoj og filosofen Solovjev. Det var der jeg
begynte min vandring.
Nå har jeg lest Aleksander Vucinich bok om det Sovjetiske
Vitenskapsakademiets historie
"The empire of knowledge". Ære være deg for at du vil bruke sommeren til å
lese Trotsky og Pannekoek, Bismo, men jeg tror du vil få mere ut av f.eks.
Vucinich bok.
Vucinich gir en balansert fremstilling av hva det var som foregikk i
Sovjetunionen under Stalin. Revolusjonen skjedde i 1917, men Vucinich
beskriver hvordan bolsjevikene viste stor respekt og forsiktighet i forhold
til det gamle imperiale russiske vitenskapsakademiet, som hadde en sterk
vesteuropeisk tysk, idealistisk forankring. Kulturministeren Lunacharskij
tok til orde for at man måtte vente med en sosialistisk restrukturering av
Vitenskapsakademiet til tiden var moden. Isteden opprettet kommunistpartiet
et kommunistisk vitenskapsakademi ved siden av det gamle som konsentrerte
seg om å utvikle det marxist-leninistiske forskningsprogrammet. Mens Lenin
rundt 1917 og fram til 1922 opplevde revolusujonens revolusjonære og
entusiastiske fase, gjenstod følgelig selve grovarbeidet;
kulturrevolusjonen, omstruktureringen av det vitenskaplige livet i
Sovjetunionen, det store spranget, som det blir kalt over til noe nytt og
fullstendig fremmed noe, en tvers igjennom marxist-leninistisk statsformasjon.
Vucinich beskriver hvordan denne hundreårsbølgen kom på 30-tallet under
tildels sterk motstand fra de etablerte akademikerne, men under press var
rundt 13 % av Akademiets medlemmer i 1933 tilhørende SUKP.
Det var i denne anstrengte overgangsfasen til noe kvalitativt og
irreversibelt nytt at det kom til utrenskinger og overgrep mot vitenskapens
autonomitet og integritet i forhold til de politiske myndigheter, som
Lysenko-saken er et grelt eksempel på. Etter krigen tok Stalin etterhvert
bortimot fullstendig styring med det vitenskaplige livet, personkultusen
nådde sin høyeste topp.
Samtidig som Vucinich beskriver de skadelige effektene av denne
kulturrevolsujonen, så gir han slettes ikke noe entydig negativt bilde av
den sovjetiske utviklingen. Han beskriver hvordan Akademiet straks etter
Stalins død var raskt ute med å ta avstand fra personkultusen og forkastet
den som et idealistisk, mer venstreradikalt fenomen fremmed for
marxismen-leninismen.
Rensket for personkultusen og politiske overgrep ala Lysenko-saken viste
den sovjetiske kulturrevolsujosnen seg å ha vært et vellykket foretak. Den
dialektisk-materialistiske konsensusen som var etablert ga grunnlag for en
mye mer syntetiserende vitenskap enn hva man kunne tillate seg i det
fremdeles positivistisk-idealistiske Vesten, i Sovjetunionen var Erik
Dammans hardt tilkjempede Framtiden i våre hender- perspektiver common
sense som ble kontinuerlig arbeidet med ved utallige seminarer og
forskningsinstitusjoner over hele Sovjetunionen, under fellesbetegnelsen:
Den leninistiske forening av naturvitenskap og filosofi.
Jeg tror at det ubehag jeg, antagelig Bismo og haugevis av andre folk jeg
har møtt føler ved dagens norske universitet ikke har så mye å gjøre med
at vi har lest for lite, slik KVJ og tildels også Anders Ekeland vil ha oss
til å tro. Jeg tror vi reagerer på en usunn vestlig ignorant kultur, som
setter ren viten høyere enn etikk og medmenneskelighet. Løsningen på denne
kroniske lidelsen tror jeg ikke man finner hverken hos Trotsky, Pannekoek
eller Karl Raimund Popper, som jeg leste av samme grunn som Bismo nå vil
lese Pannekoek, som kritikk av kritikken. Jeg tror løsningen ligger i at vi
alle sakte men sikkert åpner oss for sannheten, nemlig at den sosialistiske
revolusjonen fant sted i 1917 og at Norge vil bli et mye bede sted å leve i
dersom man får lov til å mene dette uten å bli hverken overvåket eller
latterliggjort.
Forstått Prinsessa?
Espen Askeladd.
Altså Mathias: hva er det du mener vi kan lære av Stalin?
>
>1) Å likvidere partidemokratiet? ("Demokratisk sentralisme") Henrette
>meningsmotstandere?
>
>2) Historieskriving? Å lyve hemningsløst og forfalske historiske kilder?
>
>3) Sensur?
>
>4) Å tvangskollektivisere? Landbrukspolitikk?
>
>5) Bedriftsledelse? Bedriftsdemokrati?
>
>6) Planlegging? ("Tungindustrien er hovedleddet", GOSPLAN-systemet)
>
>7) "Proletarisk" okkupasjon av naboland? Tvangsflytting av minoriteter?
>Antisemittisme? ("det nasjonale spørsmål")
>
>8) Å arrangere rettsskuespill? (Moskvaprosessene)
>
>9) Fascismeanalyse? ("Sosialfascismeteorien" - fiaskoen i Tyskland eller
>folkefront - forædderiet i Spania)
>
>10)Statsteori? ("Staten eksisterer videre under kommunismen")
>Byråkratisering? Oppbygging av et politisk politi? Overvåking og
terror?
>
>11)Klasseanalyse? ("Likvidasjon av kulakkene som klasse")
>
>12)Stakhanovismen?
>
>13)Biologi? (Lysenko-saken)
>
>14)Økonomi? (henrettelse av en rekke fremragende økonomer)
>
>15)Språkteori?
>
>16)Krigslist? (pakten med Hitler, henrettelse av hærledelsen, hodekuls
>tilbaketog til Moskva)
>
>17)Personlighetens rolle i historien? Persondyrkelse?
>
>18)Internasjonalt arbeid? (katastrofen i Shanghai 1927, likvidasjonen av
>Komintern)
>
>19)Kriminalpolitikk?
>
>20)GULAG?
>
>21)"Sosialisme i ett land" (Hvor ble det av den?)
>
>22)Arkitektur?
>
>23)Kunstpolitikk? (Sosialrealismen, "Sukkerbakerstilen" i skulpturen)
>
>24)Religionspolitikk? (undertrykkelse av religiøse minoriteter)
>
>???
>
>Vh. Karsten Johansen
>
>
>