Sannhet

Bror Tom Kjetil Wyller (b.t.k.wyller@hfstud.uio.no)
Tue, 19 May 1998 12:47:54 +0200

Mikael Gorbatsjov sa i intervju fra Peter Normann Waage i dag at bare
sannheten kan redde verden. Jeg tror nok at det ikke fins mange som ikke
er enig i det. Nå har jeg selv ikke møtt denne Mikael Gorbatsjov, bare
sett ham på TV mange ganger, lest litt sporadisk av hva han har skrevet,
han gjør klart et karismatisk inntrykk, men slike borgerlige konferanser
med koryféer som han er noe som kunne sammenlignes med opium for folket,
eller opium for "intellektuelle", som smører seg med fine navn og fine
bøker for å skjule sin dype indre tomhet.

Nå skylder dere meg stor takk for å ha bragt debatten inn på et
skikkelig spor, til og med Jostein Laugaland har begynt å kommunisere,
men denne Mathias Bismo er en meget spennende fyr som jeg gjerne skulle
prata med noen kvelder i Oslo med, for eksempel på Møllers, eller
Stutteriet eller hvor som helst.

Nå fraskriver alle debattantene seg et forhold til kunst, Tsjekkia er
mitt store land der, for faen! man kan ikke lage noe godt samfunn uten
kunst, for det er kunst som er det revolusjonære potensiale, alle store
kunstnere gjennom historien er revolusjonære, som går forut for senere
teoretikere, som Karl Marx og Platon og Lenin, vi kan ta en diskusjon på
dette en gang, men det er et trekk ved revolusjonære at de underkjenner
kunsten, i ml-tida prata man om kunst i arbeiderklassens tjeneste, i
Norge førte det til noen flotte bøker av Dag Solstad, men ellers lite,
såvidt jeg kan se, noen dikt her og der, jo, ikke så ille, men kunst kan
ikke være programmatisk, kunst må være åpen, teoretiserende,
problematiserende, Kjartan Fløgstad prøver på dette, typisk godt produkt
av marxistisk tenkning, men er på en måte for skoleflink, som Jan
Kjærstad, det er det spontane, burleske, som jeg selv føler meg mest i
tradisjon med, som André Breton, Frankrike 1930, forøvrig lege, som jeg,
surrealist, kommunist, jeg tror det spontane redder verden.

På denne måten her, i internettsider, med spontane innlegg, fra både
Kjetil Kvist, Mathias Bismo, Sigurd Lydersen, Kjell Moen, magne@mail, og
så videre, nå sist inn her en debatt om norsk oljepolitikk, og
oljearbeiderpolitikk, så til Mexico og Chiapas-folka, nå virker sidene
dine Trond, for meg, flott!

Morning comes, and we wanna go to Copenhagen. Det er klart at Sigurd
Lydersen ikke er så dum. Men dette med de interne forholdene i NKP er
ikke veldig interessant. Men han skal ha ros for å debattere interne
spørsmål i offentligheten. Jeg selv kjenner Kåre André Nilsen, nå
nestleder i Oslo Senterparti, tidligere leder i NKP, vært i Øst-Europa en
rekke ganger før Berlinmurens fall, truffet de fleste statslederne der,
har mye spennende å fortelle.

Men jeg snakker fritt, Kåre, og Ola Karlsen, tidligere NKP, og mange
andre, nå er jeg selv medlem av Senterpartiet, først nå kan jeg si det.

Jeg kan sikkert si noe om hvorfor jeg havnet der, men dette blir for
privat her akkurat nå.

Til diskusjonen om "det nasjonale spørsmål" er dette en
internkommunistisk debatt, som stammer fra Stalin-tida, debatten mellom
Stalin og Trotskij, som først og fremst har historisk interesse. Emil
Røyrviks artikler er mer i pakt med tida, når han peker på de
multinasjonale selskapenes globalisering, de holder en mer og mer klam
hånd over verden, så lenge folk tror på penger, vil de fortsette å ha
makt, det er nok av folk i verden som lar seg kjøpe opp, streiker nytter
ikke, for kapitalistene flytter bare penga til en bedrift på den andre
siden av jordkloden, tjener mer penger enn før, festner grepet, og så
videre, de streikende mister jobben, havner på gata, på dop, som bomser,
og så videre, det fins masse eksempler på dette i Norge også, fusjonen
Cappelen forlag inngikk med Bonnier, Sverige, for eksempel, da
rasjonaliserte man bort mange mennesker, jeg kjenner for eksempel en fyr
som ikke fikk det spesielt lett da.

Så dette med "fusjoner" som får så stor oppmerksomhet i norske media og
så videre, har alltid sine ofre.

Arbeid. Karl Marx la for stor vekt på arbeidet. Christian Vennerød skrev
"Arbeid mindre, lev mer", eller noe sånt, så har parolen "halve folket i
arbeid" blitt lansert, som en gimmick, på fleip, for å være lønnslave i
kapitalismen er ikke det minste gode, "arbeidsløshet" er bare et
byråkratisk tall, det dreier seg for faen ikke om dette, å "ha arbeid."
faen!!!

Det er dette bevegelser som <underline>Blitz</underline> har satt på
dagsordenen, for det er det som førte til natt- til første mai -
opprøret, Oslo 1980, folk ville ikke uten videre gå til en meningsløs
jobb, bli hundsa og svartmala og trakassert og rævpult av en som bare vil
ha deg til å jobbe for "seg", eller for "oss". Noen av oss har snakket
sammen. "Vi mener du passer best til....." Og så videre. Grusomt,
forferdelig, det der hindrer frihet, man kan snakke på den måten at en
liten maktklikk har tilkjempet seg penga i verden, og betaler folk penger
for å jobbe for seg, Kjetil Kvist. Diskuter det som skjer konkret i dag,
i stedet for å loke rundt i historia og sekteriske diskusjoner som dette
ungdomspartiet "IS" er en mester i. Jeg ser ikke stor forskjell på IS og
heroin. IS er opium for blitz-ungdommen. Kom til verden!

Så folk nekter å prostituere seg, nekter å jobbe for en kjip sjef, det
er der håpet ligger, at folk bare vil jobbe kreativt med kunst, gjerne
kjøre t-banen, hvis det gir mening, stå i pølsebu om natta, hva som
helst, jobbe på NSB, telenor, som driver potensielt med nyttige ting, på
microsoft, varehandel, jordbruk, men jeg kan neppe tenke meg å for tiden
jobbe med noe annet enn kunst og helse og fred.

Bror Wyller