Kjære Anders Ekeland.
Jeg skulle så gjerne ha lest alt det du der lister opp og mere til.
Problemet er tid. Jeg står midt oppe i et hovedfagsprosjekt og vasser i
literatur som de færreste i vesten har lest tidligere og som gir meg stadig
nye kick. Men dersom du vil selge meg Claudins bok billig så er jeg
selvfølgelig interessert. Send den til meg på adresse: Sigurd Lydersen
Bjerke Student heim rom 326, Trondheimsv. 271. 0589 OSLO, med kontonr. så
legger jeg ut det som passer med porto. På forhånd takk.
Ellers setter jeg stor pris på din vennlige og imøtekommende holdning. Det
gjør at jeg får lyst til å fortsette dialogen med deg. Du må ikke tro at
jeg hadde falske forhåpninger da jeg oppsøkte NKP, jeg er kanskje gal, men
ingen idiot, jeg kjenner det norske samfunn.
Poenget mitt med å brøyte meg inn i det stalinistiske NKP er å formidlet
noe. Jeg sliter med formidlingens problem, akkurat som Dag Solstad og andre
anstendige mennesker. Når man vil formidle noe så tror man gjerne at en
kronikk i Aftenposten vil gjøre susen, og er strålende lykkelig når man får
den trykket, og tror at nå vil folk forstå. Men sånn er jo ikke verden. Ord
er sterkt oppskrytt som formidlingsredskap, ord er til for å fikse på
praktiske oppgaver, men strekker ikke til når man har abstrakte poeng og
alternative betraktningsmåter å formidle. Da må man foreta seg noe og
gjennom praksis vise hva det er man mener. I teorien mene at Sovjetunionen
har en rik marxist-leninistisk tradisjon betyr ingenting før man i praksis
viser det ved å oppsøke det marginaliserte og plagede partiet som hele
tiden har ment det, melder seg inn, går på alle møtene deres og tar opp
saken med dem inntil man endelig blir ekskludert. Da blir det ihvertfall
klart for alle og enhver som følger litt med at vedkommende faktisk mener
det, at det ikke bare er noe han sier for å gjøre seg interessant, mens han
i virkeligheten gjør, d.v.s. mener noe helt annet.
Dette er sosial praksis, Anders Ekeland, et eldgammelt marxist-leninistisk
poeng som har sneket seg inn i bakveien også i det senborgerlige 20.
århundrets vesten ved språkfilsofer som Ludwig Wittgenstein og vit.
teoretikere som Thomas Kuhn og Paul Feyerabend. Dagens Blindern renner over
av disse og andre praksisfilosofer, men jeg er den eneste jeg vet av som
arbeider med likheten mellom denne og den sovjetiske tradisjonen, som
selvfølgelig er den senborgerlige, relativistiske og postmoderne varianten
overlegen fordi den ikke forkaster ideen om at det er noe der ute, at det
ikke bare er hva vi gjør det til.
Ute i den store verden finnes det imidlertid andre kloke og modige
mennesker som forlengst har påpekt disse regularitetene, jeg anbefaler her
tilbake til deg Helena Sheehans bok "Marxism and philosopy of science", en
irsk kvinnelig vit. filosof som gjør det klart at Thomas Kuhn ble
foregrepet og det mye bedre av Friedrich Engels og Loren Graham ved MIT som
i sin "Philosophy, science and human behavior in the Soviet Union" gir den
dialektiske materialismen en rosende vurdering og ser frem til at vestlige
psykologiske sperrer mot denne helhetlige tradisjonen forsvinner med den
kalde krigen. Slik som de gjør idag, for hver dag som går.
Slik sett har ikke Gud bestemt at NKP for evig og alltid vil forbli et
stalinistisk parti. NKU koryfeene som tar til motmæle mot meg her på
KK-forum utmerker seg ikke akkurat med sitt kunnskapsnivå og dype
refleksjon og står følgelig overfor store problemer. Det eneste som kan
redde dem er at folk fortsetter å gi blanke i dem. Jeg håper mitt
engasjement her på KK-forum og andre steder vil gjøre slutt på det.
Vennlig hilsen Sigurd Lydersen