Etter Tolstych fulgte vår egen Gunnar Stålsett som argumenterte for
religionens frigjørende kraft i verdensamfunnet. Problemet med Gunnar
Stålsett er at han, i likhet med den samlede norske venstreside, ikke bryr
seg det plukk om marxismen-leninismen, Gunnar Stålsett er jo nemlig biskop
og kunne ikke i sine villeste fantasier få seg til å ha noe med NKP å
gjøre, de er jo ondskapsfulle materialister og kommunister. Jeg kan forstå
og tilgi lutheraneren Stålsett, men når naturverneren Dag Hareide reiser
seg og foran Gorbatsjov og sovjetfilosofene holder et innlegg hvor han
argumenterer mot materialismen, fordi materialismen betyr at mennesket blir
for interessert i ting, det er da det blir pinlig å være norsk og jeg
brenner inne med så jævlig mye. Da burde jeg selvfølgelig, den fremmede
fuglen, ha reist meg der på det ærverdige globaliseringskonferansen på Borg
og fortalt hele gjengen om hovedfagsprosjektet mitt om den sensovjetiske
dialektiske materialismen, og mine ærlige forsøk på å forklare norsk
venstreside noe av dette og der og da anskueligjort for hele den fremmøtte
norske sauflokken hvordan vi driter oss ut foran disse velutdannede
russerne. Jeg burde kanskje ha gjort det, men hva ville det ha ført til? At
Gorbatsjov og Raisa og sovjetfilosofene i sitt stille sinn ville lagt sin
elsk på meg fordi jeg som norsk ung mann ga uttrykk for det de sovjeterne
følte, uten å kunne gi uttrykk for det for ikke å støte den vestlige
korrumperte og syke motparten som de for all del må opprettholde den
livsviktige dialogen med. Den fremmøtte norske venstreside ville på sin
side ha reagert slik som den reagerer her på KK-forum, med fortielse,
bortforklaringer og angstbitersk hat i øyenkroken. Jeg ville med andre ord
fullstendig ha spolert møtet hvis jeg som ung norsk mann der hadde gitt
uttrykk for det jeg visste og tenkte og følte og det ville jeg ikke. Det er
sånne forhold som får fart på selvmordstatistikkene.
Ydmykende er det å gå blant folk som jeg er mer enn nok på høyde med
intellektuelt og ikke kunne kommunisere med dem rett og slett fordi jeg er
for sannferdig i det jeg driver med. Ydmykende og livsfarlig. Gorbatsjov og
sovjetfilosfene sanser denne spenningen og Gorbatsjov ga uttrykk for den i
sitt sluttinnlegg hvor han sa at han ennå ikke ville feire den kalde
krigens slutt, ennå henger såpass mye av den gamle tenkningen igjen at det
ennå kan komme tilbakefall til gammel gjensidig mistenksomhet med all den
blodsutøvelse og lidelse det fører med seg. Gorbatsjov argumenterte i
innlegget mot den verste fundamentalismen, fundamentalismen som praktiseres
i de "utviklede land", noe jeg i sannhet kan skrive under på. Det vil jeg
ha sagt til alle dere som er oppgående nok til å lese KK-forum, at den
kalde krigens slutt er og blir oppgave nummer 1. for alle kritisk tenkende
mennesker. Er noen her uenig i dette så gi i det minste uttrykk for det på
forumet og forklar hva de mener er viktigere.
vennlig hilsen Sigurd Lydersen