Så derfor noen betraktninger om kunst og politikk.
Det er klart at kunst må være problematiserende, forsøksvis sant, for
arbeiderklassen er ikke så dumme som folk tror.
Man må være ærlig, man må ikke drive propaganda, for det dreier seg om å
bevisstgjøre mennesker, og det kan ikke skje ved hjelp av dosering, det må
skje ved dyp kunst og problematisering og humor.
Det er klart at det norske samfunnet er et meget fremmedgjort samfunn og
forferdelig undertrykkende, for enhver, blant annet fordi vi blir innpodet
den livsløgnen at vi har det bra, "Det går bra for Norge", og så videre,
selv om minst hundre i året dør i heroinrus i Oslo i året, at
selvmordstallet er høyt, at det er forferdelig mange dødsulykker i
trafikken, og så videre, og at de fleste ulykker skjer i hjemmet, ting som
noen mener omtrent bare skal være sånn, for å få til fremskrittet.
Den andre fallgruben å falle i er å lage bare dum ren kunst, som er
borgerlig og farlig, ond, rett og slett, som er flertallet, totalt, nesten
fullstendig, av alle bøker som blir gitt ut i Norge, det blir gitt nesten
bare form-kritikk, og det dreier seg bare om at folk som mener at ting er
jævlige og går til hælvete med et smil får ting på trykk.
Folk som forsøker å gi folk håp, sier at det nytter å kjempe, folk som vil
leve, er en trusel mot makta, de blir bare retusjert bort, og så får de
heller ikke til å lage klassisk "god kunst" heller, for de blir mobba så
mye, får så stor motstand, for eksempel fra det postmoderne herredømme i
norsk intellektualitet, ta bare og les Morgenbladet en gang, så skjønner
dere hva jeg mener.
Bror Wyller