Trond Andresen
**************************
EN FORNYET KOMMUNISTISK UTOPI?
I år er det 150 års-jubileum for "Det Kommunistiske Manifest" (1848).
Dette jubileet bør bl.a. benyttes til å diskutere den kommunistiske
utopien(1), slik Marx og Engels skisserte den i manifestet (og slik andre har
skildret den, f.eks. Science Fiction-forfatteren Ursula K. LeGuin i den
fabelaktige romanen "The Dispossessed", se nedenfor). Jeg mener at den
kommunistiske utopien slik den framlegges i manifestet fortsatt er noe av
det mest inspirerende som er skrevet for de som ønsker å jobbe for et bedre
samfunn. Samtidig bør den revideres på ett vesentlig punkt. Men først noen
ord om vitsen med utopier overhodet. Noen hevder at utopier skal man avstå
fra, fordi de fører bare til overgrep og elendighet. Her er SV's Ottar Brox
i Klassekampen den 7.mars:
"- Etter å ha vore sosialist i alle år sidan 25. mai 1948 har eg kome til
at sosialismen ikkje kan vera anna enn ein handlingsretta kritikk av det
samfunnet vi har idag, ....ein kan ikkje postulera eit sosialistisk
lukkeland, då ender det i maktmisbruk, leninisme og elende. Vi må gje opp
utopismen, det trur eg er ein føresetnad for å koma vidare."
Jeg er uenig: Faren ved "utopisme" er underordna faren for at det daglige
politiske strevet mister retning og kraft hvis det ikke ligger en overordna
langsiktig og helhetlig visjon til grunn.
For å si det med en ung partifelle av Brox, Stian Håklev, som skreiv
følgende i Klassekampen den 15. april:
"....vi delte alle sammen en vakker drøm, en drøm om ei verden der det
skulle være like fint å jobbe som å danse.
Et sted brast den drømmen. Kanskje var det da studiesirkelen til
Ssosialistisk Ungdom kom, der det blant annet stod om hvordan vi tok avstand
fra kommunismen på grunn av det som hadde skjedd i Sovjetunionen, eller at
vi ikke trodde på utopier. Kanskje var det da jeg deltok på årsmøtet til et
fylkeslag i SV, og så sindige mennesker snakke om komiteer og bevilgninger
og interpellasjoner og uttalelser, men der det ikke så ut som om noen husket
hvorfor de var der, der det så ut som om alle hadde glemt sin drøm, og
våknet. Kanskje var det da jeg leste i avisen at Kristin Halvorsen ville gå
i allianse med Arbeiderpartiet, eller kanskje var det da jeg hørte alle i
organisasjonen som sa at man ikke burde snakke om ideologier utad, for det
skremte vekk velgerene. Jeg vet ikke nøyaktig hvor, men et sted på veien
brast den vakre drømmen, og lot en fortumlet og litt desillusjonert
sosialist sitte igjen, og lure på hva han stod for...."
Med utgangspunkt i dette hadde det vært interessant om Brox, og eventuelle
andre i SV/SU som måtte føle for å ta opp denne diskusjonen, kunne svare på
følgende: Når SU/SV tar avstand fra "kommunismen", mener de bare de
byråkratisk-diktatoriske samfunnsystemene og den tradisjon og tenkemåte som
vi har hatt i Øst-Europa og ennå delvis har i Kina - eller mener de
*også* Marx, Engels og andre (bl.a. anarkistene) sin visjon: Det
klasseløse kommunistiske samfunn?
Noen skeptikere hevder ganske enkelt at man ikke skal støtte utopier fordi
de er "urealistiske". Men dette blir en sjøloppfyllende profeti. For også
slikt som faktisk *er* mulig, om enn på ganske lang sikt, blir gjort
umulig fordi det store flertall ikke en gang er villig til å *forsøke* å
endre samfunnet i en slik retning. De som alltid heller kaldt vann på slike
mål som der og da framstår som "urealistiske", blir seinere av historia
plassert som sin tids bakstrevere. Sånn rundt århundreskiftet var stemmerett
for kvinner fullstendig utenkelig i følge datidas forståsegpåere. Som visse
mannlige engelske parlamentarikere uttrykte det: "Det ville være som å gi
stemmerett til hester". Vi bør derfor heller velge som motto et av
slagordene fra Paris-demonstrasjonene i 1968: "Vær realist - krev det
umulige!".
For meg spiller det liten rolle om den kommunistiske visjon - uten stat,
penger, utbytting, undertrykking, hvor alle er frie til å gjøre hva de vil
og hvor ingen bestemmer over andre - kan innfris 100%. Det er meningsfylt å
styre samfunnet i retning av, og måle det mot, den kommunistiske visjon,
sjøl om vi kanskje aldri realiserer den fullt ut. Men denne visjonen bør
oppdateres. Marx og Engels var for optimistiske: I deres klassiske
forestilling om økonomien under kommunismen forutsetter de at
produktiviteten vil bli så høy at alle kan forsyne seg uhemmet. "Fra enhver
etter evne, til enhver etter behov", som de sa. Det blir i følge dem
unødvendig å legge bånd på den enkeltes rett til å ta ut goder etter eget
ønske.
Men uansett hvor teknologisk avansert framtidssamfunnet blir, er det
åpenbart ut fra enkle miljø- og ressursbetraktninger at alle kan ikke til
enhver tid hente seg ut ubegrenset med materielle goder. Samtidig
forutsetter kommunismen (ingen penger, intet lønnsarbeid, ingen statsmakt,
intet politi) at samfunnet ikke setter opp stengsler for den som måtte ønske
å konsumere uhemma. Derfor må slike stengsler "internaliseres" i hver enkelt
samfunnsborger, sånn at man ikke opplever det som tvang eller et betydelig
savn når man avstår fra å forsyne seg mer enn de andre, sjøl når alt er
gratis og det ikke er formelle stengsler mot å gjøre dette. Med andre ord
forutsetter altså kommunismen ikke bare veldig avansert produktivitet og
teknologi, men også svært "frivillig disiplinerte" mennesker!
Nå er dette ikke så urealistisk som det kan synes, fordi historia, og
studier av et mangfold av menneskesamfunn demonstrerer at helt forskjellige
normer for hva som er rimelig oppførsel kan eksistere i forskjellige og
stabile kulturer, uten at menneskene i disse kulturene opplever sine normer
som begrensinger som gjør at livet deres blir mindre rikt enn det kunne ha
vært. Dette gir grunnlag for optimisme m.h.p. de normer som er nødvendige
for at den kommunistiske utopi skal kunne fungere: En væremåte hvor man
ganske enkelt avstår fra å over-konsumere sjøl om det ikke er noen
samfunnsmessige stengsler mot det, fordi dette er blitt vane på et så
underbevisst nivå at det ikke oppleves som om man avstår fra noe man
egentlig kunne ha lyst på.
I tillegg til normer som er nedfelt som instinkt eller vane hos den enkelte, vil man også
ha sosialt press fra sine omgivelser: I det kommunistiske samfunnet vil en
person som stadig er frampå for å grabbe til seg siste modell av en
datamaskin bare fordi den kan hentes ut gratis fra det kollektivet som
bygger slike maskiner, og på tross av at hun har en annen som er nesten like
bra, bli sett på som en ynkelig overlevning fra tidligere tider.
Alt dette er skildra i Ursula K. LeGuins roman "The Dispossessed".
Der har man etablert et kommunistisk samfunn på en karrig og ressursfattig planet,
dvs. man har kommunisme *og* stor materiell knapphet, noe som er
sjølmotsigende i følge Marx og Engels sin kommunisme-visjon. LeGuin
får, ved å stille dette på spissen, på en glimrende måte fram hvordan den
rådende mentaliteten hos innbyggerne i et samfunn er utrolig viktig for om
samfunnsformen kan overleve.
Noen spørsmål til slutt til KKs mer eller mindre venstreorienterte(?) lesere:
-Det er mange som mener at vi kan og bør jobbe for grunnleggende
samfunnsendring, men at vi bør forkaste den kommunistiske utopien. Hva slags
scenario for "det gode samfunn" vil de stille opp i stedet?
- Noen oppriktige radikalere og motstandere av kapitalismen mener tross sin
systemkritiske holdning at tanken om grunnleggende samfunnsendring til det
bedre har vist seg håpløs, fordi den bygger på en optimistisk illusjon om
menneskenaturen og menneskesamfunnet, nedfelt i opplysningstanken som har
vist seg forfeilet. La oss få høre deres argumenter!
Å få i gang en diskusjon om menneskehetens langsiktige muligheter, både
teoretisk og konkret, vil være et av de beste bidragene venstresida kan gi
til den systemdebatten som har blitt satt på dagsorden de siste månedene.
--- (1) Utopi = et forestilt idealsamfunn, "sted som (ennå) ikke finnes". Fra gresk, "ikke-sted": ou = ikke, topos = sted"The Dispossessed : An Ambiguous Utopia" ("- en flertydig utopi") av Ursula K. Le Guin ISBN: 0061054887 (finnes dessverre ikke på norsk)