Mitt syn på nasjonalisme er nok annerledes enn Madsens - selv om han
sikkert vil være enig i at den er et tve-egget sverd.
Madsen:
"At slik identitet ikkje må gjeva grunnlag for diskriminering er me
sjølvsagt
samde om. Problemet i Irland
er at dei aller fleste i den unionistiske tradisjonen har støtta eit
slikt
system samstundes som dei har nekta
på at systemet har vore diskriminerande trass i all verdas
dokumentasjon."
Dette understreker vel bare mitt poeng om at nasjonal identitet må
forsvinne som en _forskjell som gjør en forskjell_. Det krever selvsagt
umulig holdningsendringer.
Men det må være plass til å snakke sitt språk, danse sine danser osv.
Handler nasjonal identitet om mer enn det?
Imidlertid vil tiden gjøre forskjeller mindre. Madsen kaller det
fremskritt. Det gjorde ikke jeg - jeg observerte at det fant sted en
individualisering osv., og at social mores blir mer like - det gjør det
lettere å leve sammen!
Den siste tråden har handlet om vold. Jeg mener terrorisme uansett er
forkastelig, og i mange tilfeller symptom på en tapt kamp (ETA) - men
ikke alle.
I min naivitet innbiller jeg meg at man kan organisere sivil motstand
som er vel så effektiv, og dessuten moralsk uimotståelig.
Dessuten misliker jeg voldsromantikken som jeg synes ligger klamt rundt
en del av det som skrives om IRA. Store deler av "venstresiden" har i
det hele tatt et problem her.
Hilsen Jon Hareide Aarbakke