Nei, Lars Borgersrud, jeg skriver ikke mye rart. Jeg skriver det som er nødvendig.
Og jeg synes det er bemerkelsverdig at du som er profesjonell historiker ikke greier å forholde deg til et svært enkelt kronologisk forløp, men påstår ved bruk av mange utropstegn at det er jeg som roter.
Til oppklaring, for dem dette måtte interessere: Jeg mottok et brev fra deg den 14. april der du ba meg om å få på trykk i Klassekampen et innlegg kalt "Uten tillit". Jeg svarte straks på dette, i et kort brev datert 15. april. Du ringte meg da du hadde mottatt dette brevet. I telefonen framsatte du anklager mot meg om at jeg var frekk, at jeg ikke forsto elementær presseskikk og at jeg bedrev sensur. Jeg avviste disse anklagene og sa at jeg rett og slett gjorde jobben min som redaktør, ved ikke å slippe på et innlegg i en debatt som avisa har avsluttet.
Du ba om å få på et kort innlegg i Klassekampen om at ditt opprinnelige innlegg var nektet inntatt, og ville bli lagt ut på KK-forum. Jeg svarte da at jeg ikke kunne ta stilling til et slikt kort innlegg før jeg hadde lest det. Siden mottok jeg det korte innlegget og bestemte at det kunne trykkes. Det kommer altså på trykk på debattsida en av de første dagene.
Etter telefonsamtalen skrev jeg et relativt spøkefullt innlegg på KK-forum under tittelen "Signal fra Admiral Sensurgal" der jeg varslet at det ville kunne komme beskyldninger fra to innleggs-skribenter som jeg ville avvise i Klassekampen fordi de ville dra en ny runde i en avsluttet debatt om AKPs landsmøte. Jeg har altså ikke "for lang tid siden" skrevet på KK-forum at jeg "ville avvise et innlegg fra Borgersrud". Mitt Admiral-signal ble lagt ut på forum den 17. april og ditt navn var ikke nevnt.
Så la du ut "Uten tillit"og jeg skrev mitt "Svar til Borgersrud". Så enkelt er det!
Som ansvarlig redaktør i Klassekampen er jeg spesielt ansvarlig for at debatten holder en forsvarlig standard og er forståelig for flest mulig lesere. Borgersruds utspill på KK-forum bærer preg av en debattstil som jeg ikke synes høver i Klassekampen og Klassekampen-sammenheng. Innleggene hans blir svært parti-interne, og tar mannen og ikke ballen.
Selv ikke på et fristed som KK-forum akter jeg å diskutere med Borgersrud på slike premisser og et slikt nivå. Min debatt-iver skjerpes ikke av at de påstandene han framsetter om min rolle under redaktørskiftet er framsatt av Borgersrud tidligere, og tilbakevist av meg. Jeg har intet nytt å tilføye, uansett hvor mye Borgersrud slenger med leppa og slugger laus.
"I Jons verden er ikke noe umulig!" skriver Borgersrud. Akkurat DEN påstanden håper jeg han har rett i. For i min verden gjennomfører vi nå en aksjekampanje med et mål på 5,5 millioner kroner som mange har ansett som umulig å oppnå. Resultatene til nå tyder på at dette umulige faktisk er mulig.
Borgersruds skriverier ble utløst av at han ble utfordret av venner til å være med på aksjekampanjen. Det kan han ikke, noe jeg beklager. Men Borgersrud gjør dette til et større problem for seg sjøl enn det er for meg.
Det slår meg som paradoksalt hvordan tidligere maktaktører i både AKP og Klassekampen (Borgersrud har vært disponent i avisa og mangeårig partimeldem helt fram til landsmøtet høsten 1997) nå nærmest leiter etter påskudd for å ikke støtte aksjekampanjen, mens politiske personer som alltid har stått milelangt fra partiet og som ikke har hatt noen spesiell tilknytning til Klassekampen nå av et godt hjerte støtter kampanjen og gir den både bredde og tyngde.
På skrivebordet mitt mens jeg skriver dette har det nettopp dalt ned en meget hyggelig telefax fra Moss. Blant mange som har skrevet under på et brev som oppfordrer folk i Moss og omegn til å støtte Klassekampens aksjekampanje finnes Mona Hagen som er leder i LO Moss og Fred Iversen som er trogent Arbeiderparti-medlem og nestleder i Moss Fagforening av Fellesforbundet. Men den for meg mest gledelige